Do You Really Need Her?

“Gud trengte søsteren din i himmelen.”

Det var forklaringen en amerikansk seksåring fikk da søsteren hans døde i en skyteepisode. Det er forklaringen mange tyr til når et menneske som helt klart hadde mer å gjøre på jorda plutselig og uventet går ut av tiden.
 
Harry Connick Jr. har skrevet et tonedikt om episoden. Første gang jeg hørte låten, tenkte jeg at den var en moderne “Joleen” fra et mannlig perspektiv.
 
Etter å ha sett en liten bakomfilm om låten, sitter jeg nå med en klump i magen og en i halsen. Faren til jenta som døde er en venn av artisten.
 

“Trenger du henne virkelig hos deg? For jeg trenger henne sårt her og nå.”

Jeg tenker at jeg skal veie mine ord omhyggelig hvis noe sånt skjer i vår familie.
 

Alenetid

Det sitter en amerikaner i leiligheten sin i Busan i Sør-Korea og leker første verdenskrig på Xbox. Han hopper mellom fjellknauser, åler seg gjennom høyt gress, kaster granater mot stridsvogner og forsvarer seg innbitt i nærkamp med bajonett.

Kanskje kona og barna er i rommet ved siden av, kanskje har de tatt en tur ut i parken for å gi pappa litt sårt tiltrengt alenetid i dag – riktignok omtrent et døgn for sent, men det er tanken som teller.

Elefanten i rommet er det ingen som nevner. Kanskje fordi elefanten i dette tilfellet er alle andre steder enn i rommet. Elefanten er enorm, verdensomspennende og allestedsnærværende, og vokser i et rasende tempo. Men i dette rommet akkurat nå, virker de digitalt gjenskapte slagmarkene ved Verdun og Suez langt mer håndfaste og virkelige.

Professor Robert E. Kelly ved universitetet i Busan har figurert som Korea-ekspert i vestlige medier en stund. Han har en lang og tung utdannelse fra hjemstaten Ohio, og han bor i Sør-Korea med sin koreanske kone og deres to barn. Han skriver godt, snakker godt for seg og tar seg godt ut i dress, noe som gjør at hans synspunkter er ønsket av The Economist, Newsweek og The Diplomat – og av BBC, som fra tid til annen intervjuer Kelly over Skype fra hans hjemmekontor i Busan.

Fredag 10. mars melder BBC at Sør-Koreas forfatningsdomstol har vedtatt å avsette president Park Geun-hye etter en stygg korrupsjonssak. Samsung er innblandet. Stabiliteten i regionen har fått seg et skudd for baugen. Scenen er klar for en ekspert med Kellys faglige tyngde og erfaring. Han kan forklare det hele for seerne fra et lokalt perspektiv.

Slike saker flyr fort forbi hvermannsen i TV-sofaen. I et mediebilde dominert av amerikansk politikk og kjendiser i stadig kortere vinduer av warholsk berømmelse, skal det mer til enn koreansk korrupsjon for å vinne folkets oppmerksomhet.

Helt til en professor glemmer å låse døra til hjemmekontoret.

Han hadde gjort alt annet riktig. Slipset satt som det skulle, den ellers nokså kjedelige og nøytrale bakveggen var pyntet med et verdenskart, og senga var kamuflert med stabler av fagbøker. Skype-forbindelsen fungerte.

11:51 lokal tid skriver han på Twitter at han er klar for å prate med BBC «om ti minutter». 12:00 dobbeltsjekker han med BBC hvilken Twitter-konto han skal bruke når han omtaler intervjuet. Så er de i gang.

Kelly kaller avsettelsen av president Park «en triumf for demokratiet», BBCs ankermann Matt O’Neil spør om hva dette betyr for regionen som helhet, døra går opp i bakgrunnen, og inn spankulerer en ung frøken Kelly, for anledningen kledd i svært synlig gult, i en slags se-på-meg-dans som bør være lett å kjenne igjen for alle som har småbarn.

«Hva er det pappa driver med? Være med?»

Kelly prøver først uten hell å skyve datteren ut av TV-bildet, og idet hun trekker seg tilbake, setter seg på senga og river ned en stabel med bøker, dukker yngstemann James opp i døråpningen i en hvit gåstol, fast bestemt på å henge med på alt storesøster finner på.

Mamma Jung-a Kim kommer skliende inn av døra som en superhelt med et ansiktsuttrykk som forteller alt. For småbarnsforeldre kan det bety katastrofe å slippe barna av syne. Kanskje skulle hun bare rydde litt oppvask. Kanskje måtte hun bare tisse. Kanskje hadde storesøster fått i ansvar å følge lillebror inn til TV-stua, og blitt overmannet av nysgjerrighet og pappa-savn på veien.

Jeg har selv vært med på at ting har gått galt på direkte TV. Tiden stopper opp mens man frenetisk prøver å feilsøke, rette opp skaden og holde maska samtidig. De 20 sekundene det tok mamma Kim å gripe tak i en unge i hver arm og dra dem begge, baklengs og under høylytte protester, ut av døra, må ha virket som et helt liv.

Pappa Robert kunne bare smile beskjemmet og beklage det inntrufne.

Ved hjelp av digitale fotspor kan man danne seg et bilde av aktiviteten i etterkant av det ufrivillig komiske intervjuet. En halvtimes tid etter familien Kelly var på lufta begynner BBC å forstå hvilken potensiell viral snakkis de har vært vitne til, og tar kontakt med Kelly via Twitter for å spørre om tillatelse til å dele klippet på sosiale medier. Kellys svar avslører en viss skepsis: «Hva betyr det? Er dette en sånn ting som går viralt og blir rart?»

BBCs David Waddell skriver på bloggen sin at en av hans kolleger tok en prat med Kelly og kona om dette, og at de i utgangspunktet var negative til å gjøre et nummer ut av hendelsen, men at de lot seg overbevise av at hjulene allerede var i gang og klippet allerede levde sitt eget liv utenfor BBCs og familiens kontroll.

Halvannet døgn senere er klippet vist 16,5 millioner ganger på BBC News’ Facebook-side, og Robert E. Kelly overøses av spontane gratulasjoner og hilsner på Facebook og Twitter – de fleste fra småbarnsforeldre som daglig opplever liknende situasjoner, bare ikke direkte på BBC. Diskusjonen raser i sosiale medier om det er barnevakten eller kona som kommer rasende inn og desperat prøver å redde situasjonen, og indignerte mødre nettet over reiser en streng pekefinger mot alle som heller i retning barnevakten med emneknaggen #NotTheNanny.

Familien Kelly selv holder en lav profil i dag. Robert E. Kellys Twitter-konto har 12.000 fler følgere enn i går, men Kelly selv deltar ikke i debatten, verken på Twitter eller Facebook.

Hva som ble sagt da de sto opp i dag til rødglødende smarttelefoner, vet vi ikke. Men på Xbox.com kan vi se at pappa og professor Robert, med Xbox-gamertaggen «Darth Homer», benytter anledningen til å skru tiden 100 år tilbake og få utløp for litt frustrasjon på gamlemåten.

Endelig litt alenetid.

Ninjamus og avtalebrudd

Vi hadde en avtale.

Den storvokste, svarte edderkoppen så beskjemmet og angrende ut der den sto og prøvde med sviktende hell å gjøre seg usynlig i hjørnet bak sofaen. Vi hadde hilst på hverandre flere ganger det siste året. En gang på badet, to ganger på vaskerommet og en gang på strietapeten i trappeoppgangen. Jeg hadde gjort meg forstått: – Jeg setter pris på at du bor her, og er takknemlig for jobben du gjør ved å samle inn, ta livet av og spise opp andre plagsomme insekter. Ta deg for all del til rette – men hvis kona eller barna ser deg, må du dø.

Og det lot til å fungere bra for alle parter. Helt til denne TV-kvelden på sensommeren. Eddekoppen hadde utvidet reviret til dagligstua, og spankulerte plutselig meget synlig over det hvite teppet i litt i overkant fint driv med stø kurs mot husfruens bare føtter.

Ikke sint, bare veldig, veldig skuffa, reiste jeg meg fra sofaen, bevæpnet med tre tørk Lambi husholdningspapir.

Vi hadde en avtale. Hva i all verden tenkte du på?

Det er ikke sånn at jeg nyter å drepe små dyr, men når deres nærvær går ut over nattesøvnen i størstedelen av husholdningen og setter husfreden i fare, ikler jeg meg motvillig bøddel-rollen og skrider til verket.

Vi bor i et gammelt hus på landet, og når det blir kaldt ute, finner musene veien inn. Med mus går det ikke an å snakke fornuft – de tar seg til rette i kriker, kroker, kott og skap, bygger reder og legger fra seg små svarte visittkort overalt. Og de er langt nifsere enn edderkopper.

I fjor vinter fant jeg muselort på konas side av soverommet, og jeg lå våken en natt og hørte musa romstere på gulvet. Her måtte det handles så raskt og så diskret som mulig.

Jeg plasserte en musefelle i hjørnet ved hodeenden av senga, og gamblet på at musa ville drøye til det var blitt helt stille i rommet før den gjorde et framstøt. Elisabeth rakk såvidt å legge hodet på puta før det smalt. Om det var smellet eller den to minutter lange sprellende dødskampen som gjorde sterkest inntrykk, er vanskelig å si, men det ble ikke noe særlig søvn på noen av oss den natten, og fruen trampet uforholdsmessig hardt inn på soverommet på tampen av dagen i flere uker etterpå.

Etter noen uker med systematisk plassering, tømming og skifting av feller, tok musene hintet og fant seg et annet sted å bo. Helt til november i år, da vi begynte å høre den velkjente krafsingen igjen. Ny runde med feller, far tilbake i massemorder-modus.

På bytur en søndag ettermiddag slapp jeg av kone og barn ved Fredrikstad Kino og kjørte selv for å parkere bilen. Jeg skulle bare ta en serviett fra hanskerommet for å snyte meg, da jeg plutselig satt ansikt til ansikt med en forskrekket grå blindpassasjer. Jeg rakk såvidt å tenke “jaså, er du der, du?” før musa smatt inn i sitt improviserte rede, rasket sammen av min samling av gamle bensinstasjon-servietter og utvalgte fotnoter fra NAF Veibok.

Jeg smalt igjen hanskerommet og forkynte med klar og alvorlig stemme: – Ny avtale – hvis ikke du har flytta ut når barna har lagt seg i kveld, må du til pers.

Skadedyr i Vestre Onsøy er skuffende dårlige på avtaler. Jeg satt opp en felle i garasjen utenfor bilen og en på gulvet ved passasjersetet, sov lett og sto opp før alle andre – og fant to feller like forbaska spent – og sylfrekt renslikket for åte.

Jedi-mus. Ninjamus. Max Man-mus. Nå er det krig.

Dagen går med på å tenke ut bedre strategier. Bør jeg stramme fellene hardere og spenne dem så de er helt på nippet til å klappe igjen, slik at den minste vibrasjon ved plassering gir, om ikke et rapp over fingrene, så i alle fall en skarp lyd og en småtraumatisk nær-felle-opplevelse? Bør jeg fjerne redet fra hanskerommet først for å sikre mer aktivitet og stress i musebestanden? Funker egentlig de nye billig-fellene fra Clas Ohlson godt nok, eller bør jeg lete i kjelleren etter flere gamle Rapp-feller?

Lenger rekker jeg ikke å spekulere før Elisabeth på hjemveien helt uskyldig åpner hanskerommet på leting etter refleksvest med tanke på nært forestående EU-kontroll, og plutselig sitter med ninjamusa i fanget i 82 kilometer i timen.

Heldigvis var det jeg som kjørte.

Hanskerommet renskes ut og alle sikkerhetstiltak iverksettes med umiddelbar virkning. Neste morgen står jeg opp før hanen igjen for å sjekke, og Rapp-fella i bilen er søkk borte. Etter noen minutters leting med mobilen som lommelykt finner jeg den, godt gjemt under passasjersetet. Det ene hjørnet er dekket av ferskt museblod, musa er ikke å se.

En måned senere er hvilepulsen omsider etablert i bilen igjen, akkurat tidsnok til å la julefreden senke seg på musehotellet. Men hanskerommet blir aldri det det var. Og nissen på låven må nok se langt etter julegrøten i år.

Formuleringer

Jesper (11 neste uke) er på vei i all hast opp trappa til andre etasje. Jeg roper «Jesper, vil du ha en muffin»?

Jesper skrenser i trappa, spaserer rolig ned mens han på ganske overbevisende viktoriansk engelsk proklamerer:

My brain, that is, the center of all my nerves and intelligence, was suddenly distracted by your generous offer of sweets, Sir.

Velger å ta det som et tegn på at vi er på rett vei.

Lederstil

Fly-kaos i helga, men Hanne Sørvaag-konserten i nydelige Johannes a Lasco Bibliothek i Emden i Tyskland gikk som planlagt.  Og jeg fikk sett den siste timen av FA-cupfinalen på laptopen ved gate C10 på Kastrup – mens vi ventet på et fly som aldri ble klart. Seieren smakte nok godt for spillerne og trenerteamet i Manchester United, og ikke minst for supporterne, som ble bortskjemt på sølvtøy under Ferguson. For oss var tre sesonger uten en eneste pokal nærmest utenkelig.

I dag sprakk nyheten om at manager Louis van Gaal har fått sparken i klubben etter to år med mislykkede forsøk på ny stil og ny klubbkultur. Og nå åpner britisk sportspresse skuffen med anekdoter og sladder de ikke har villet trykke før sparkingen var et faktum. Noen av avsløringene rundt van Gaals lederstil er mildt sagt forbløffende.

Daniel Taylor i The Guardian skriver om Louis van Gaal:

He started sending the players individual emails detailing their faults and submitting video clips to highlight his dissatisfaction. Except by that stage a lot of the players were so disillusioned many ignored the emails or redirected them straight to their trash. Van Gaal suspected as much and had a tracker fitted so he could check if the emails were opened and for how long. It became a game of cat and mouse. Some players opened the emails on their mobiles, then left their phones on the side and wandered off for 20 minutes.

It reached the point where many players regarded international breaks as a welcome break and the chance to play in a relaxed atmosphere away from a manager they never fully understood and who, to borrow one description, was thought of as ‘weird’.

Så vil tiden vise om ryktene om neste manager stemmer, og om Mourinho er lettere å forholde seg til.

De finnes fortsatt

Butikkeier Liv Reidun Gramstad og Hanne Sørvaag i selfie-positur.

De finnes fortsatt. Mennesker som er genuint interessert i musikk. Mennesker som setter av tid til å høre ekte musikk fremført av ekte musikere. Mennesker som vier livet sitt til å legge til rette for andres musikkglede, til tross for tøffe økonomiske vilkår og det faktum at innspilt musikk som levebrød mer og mer framstår som en museumsgjenstand, et minne fra en svunnen gullalder.

I helga har jeg vært på tur med Hanne Sørvaag og et knippe fine musikanter, i forbindelse med Hannes nylige plateutgivelse. Fredag kveld spilte vi i Sola Kulturhus, og lørdag kveld var det Staalehuset i Haugesund som sto for tur. Trivelige konserter med kvalitet og hjerte på scenen og i salen. Publikum satt som tente lys og lo på de rette stedene, og vi storkoste oss med gamle og nye slagere fra Sørvaags solide penn.

Men det var parentesen i turnéplanen som ble den helt store opplevelsen, en liten rast på bilturen fra Solastranda til Haugesund for intimkonsert og signering i Ivar Skei Musikkhandel i Sandnes.

Det var som å gå 20 år tilbake i tid.

Hyllemeter på hyllemeter med nøye utvalgt katalog, vinyl og plast sortert etter sjanger og nøyaktig alfabetisert. En sånn platebutikk alle byer med respekt for seg selv skulle ha minst en av for 20 år siden. Et sted man kan ta seg god tid, lytte til musikk man er nysgjerrig på, kjenne litt på booklets og vinylinnstikk, lese linernotes og trekke tråder – og ikke minst slå av en prat med kunnskapsrike ekspeditører som har samme lidenskap, og som mest sannsynlig bruker mesteparten av lønna i egen butikk.

Jeg har gjort en innsats for å digitalisere platesamlingen min, legge all musikken min i skyen for enkel tilgang, og venne meg av med plastikkbegjæret og samlemanien – og jeg har lykkes ganske bra med det. Jeg elsker at musikken min er tilgengelig overalt, at de mest obskure platene man har brukt så mye tid på å få tak i er i like umiddelbar nærhet som de siste utgivelsene. At jeg kan trykke shuffle på telefonen min og høre Vince Gill, Soundgarden, Tom Jans, Avalon og Union Station i rask rekkefølge. Og jeg er glad for at vi er i ferd med å vokse ut av verdensdistribusjon av allerede digitale filer på plastskiver i plastforseglede plastcover.

Men det er likevel noe verneverdig over platebutikken som samlingsarena for musikkinteresserte. Jeg hadde nok ikke vært den samme musikeren – eller det samme mennesket – hvis platebutikkene i Fredrikstad på 90-tallet hadde vært nødt til å skvise ut Steely Dan og James Taylor til fordel for Call of Duty og Pokemon. Hvis jeg hadde gått glipp å bli anbefalt Little Feat fordi The Band var utsolgt, eller blitt guidet over på Yellowjackets fordi jeg hadde kommet til bunns i Koinonia-katalogen og Weather Report var litt for hemmelig for en tenåring på vei ut av grunge-skogen.

Når det er sagt: Jeg er fan av både Call of Duty og Pokemon, og jeg setter pris på å holde kontakten med venner i nær og fjern geografi via sosiale nettverk – og få anbefalinger om film og musikk fra stadig bedre algoritmer.

Men lørdagens minikonsert vekket en tanke i meg. Vi spilte for et 20-talls frammøtte i alle aldre som lyttet oppmerksomt og viste tydelig med kroppsspråk og mimikk at musikken falt i smak. Konserten og den påfølgende signeringsrunden med platesalg, kaffeslabberas og store mengder smil og latter, satte tanken om et fysisk rom for utveksling av musikkglede og -kunnskap for alvor tilbake på kartet mitt.

Musikkelskerne finnes fortsatt. La oss legge til rette for at fellesskapet oss imellom overlever den totale forandringen musikkbransjen er inne i.

(Bildet er tatt av Thor-Inge Lindgren og viser butikkeier Liv Reidun Gramstad og Hanne Sørvaag i selfie-positur.)

Hendelsesforløp

15:47 – Kjører fra Showfabrikken

16:06 – Ankommer Lundheim for å hente barna

16:18 – Plukker opp Elisabeth i sentrum

16:38 – Parkerer ved Coop Extra Manstad

16:56 – Hjemme

16:58 – Første mikro-middag i ovnen, Saritas Tikka Masala

17:01 – Obligatorisk matsnobb-rynking på nesa

17:04 – Andre mikro-middag på gang, ferdige pannekaker

17:20 – Ferdig spist, intensiv avslapping

17:22 – Kommer på at det hadde vært smart å avtale med Ingrid om å møtes ved St. Croix for å rekke å levere to barn til hver sin fritidsaktivitet kl. 18

17:28 – Innkalling til felles avreise – Signe til korps, Jesper til speider

17:30 – Avreise på skjema

17:31 – God stemning i bilen

17:48 – Kjører inn på parkeringsplassen på St. Croix, to minutter foran skjema

17:49 – Vi har glemt sekken med fløyte og noter. Fillern.

17:58 – Jesper framme på speideren

18:15 – Mellomlanding etter fløyte og noter på Kjærre

18:31 – Småflau avlevering foran korpsmusikanter og dirigent

18:45 – Kaffe og pust i bakken. Heldigvis er speideren og korpset ferdig med 15 minutters mellomrom.

 

Sånn går no dagan. Spesielt torsdagan.

Gjenbruk

Biffsandwich med posjert egg

Matlagingsdilla er kommet for å bli. Top Chef på iPaden, gårsdagens ingredienser og godt humør.

Lørdagens mørbrad kuttet i tynne skiver og hastet en liten tur innom stekepanna med smør og salt. Pannestekte brødskiver uten skorpe med aioli. Toppet med lett karamellisert stjerneløk og et posjert egg.

Smakte ganske godt, neste gang vil jeg ha noe friskt og syrlig til. Man lærer så lenge man lever.

Jan Leonard Groth 1946 – 2014

Jan Groth

Jeg var ikke mye over 20 år. Jan Groth skulle ha konsert på Risøya, og vårt bedehusband skulle kompe. Midtveis i øvelsen måtte jeg ut i frustrasjon og trekke frisk luft. Altfor enkle korder! Parallelle sjuere! Det måtte jo gå an for en oppegående artist å tillate litt mer sofistikerte og musikalsk avanserte arrangementer!

Jan sto på sitt. «Det er noen ting som rører meg» kom det hest fra veteranen.

Det tok noen år, men jeg tok omsider poenget.

Et snaut tiår senere sto vi på scenen sammen igjen i anledning gjenforening av Just 4 Fun, og Jan blåste alle av banen med sin tolkning av Procol Harums «A Whiter Shade of Pale.» I tillegg sang han istykkerspilte «Mustang Sally» med sånn overbevisning at låta der og da ble levende for meg igjen. Som låtskriver og artist var han forlengst en bauta. Som sanger tok han stadig nye sjumilssteg.

Du rørte meg, Jan. Hvil deg nå.