Alenetid

Det sitter en amerikaner i leiligheten sin i Busan i Sør-Korea og leker første verdenskrig på Xbox. Han hopper mellom fjellknauser, åler seg gjennom høyt gress, kaster granater mot stridsvogner og forsvarer seg innbitt i nærkamp med bajonett.

Kanskje kona og barna er i rommet ved siden av, kanskje har de tatt en tur ut i parken for å gi pappa litt sårt tiltrengt alenetid i dag – riktignok omtrent et døgn for sent, men det er tanken som teller.

Elefanten i rommet er det ingen som nevner. Kanskje fordi elefanten i dette tilfellet er alle andre steder enn i rommet. Elefanten er enorm, verdensomspennende og allestedsnærværende, og vokser i et rasende tempo. Men i dette rommet akkurat nå, virker de digitalt gjenskapte slagmarkene ved Verdun og Suez langt mer håndfaste og virkelige.

Professor Robert E. Kelly ved universitetet i Busan har figurert som Korea-ekspert i vestlige medier en stund. Han har en lang og tung utdannelse fra hjemstaten Ohio, og han bor i Sør-Korea med sin koreanske kone og deres to barn. Han skriver godt, snakker godt for seg og tar seg godt ut i dress, noe som gjør at hans synspunkter er ønsket av The Economist, Newsweek og The Diplomat – og av BBC, som fra tid til annen intervjuer Kelly over Skype fra hans hjemmekontor i Busan.

Fredag 10. mars melder BBC at Sør-Koreas forfatningsdomstol har vedtatt å avsette president Park Geun-hye etter en stygg korrupsjonssak. Samsung er innblandet. Stabiliteten i regionen har fått seg et skudd for baugen. Scenen er klar for en ekspert med Kellys faglige tyngde og erfaring. Han kan forklare det hele for seerne fra et lokalt perspektiv.

Slike saker flyr fort forbi hvermannsen i TV-sofaen. I et mediebilde dominert av amerikansk politikk og kjendiser i stadig kortere vinduer av warholsk berømmelse, skal det mer til enn koreansk korrupsjon for å vinne folkets oppmerksomhet.

Helt til en professor glemmer å låse døra til hjemmekontoret.

Han hadde gjort alt annet riktig. Slipset satt som det skulle, den ellers nokså kjedelige og nøytrale bakveggen var pyntet med et verdenskart, og senga var kamuflert med stabler av fagbøker. Skype-forbindelsen fungerte.

11:51 lokal tid skriver han på Twitter at han er klar for å prate med BBC «om ti minutter». 12:00 dobbeltsjekker han med BBC hvilken Twitter-konto han skal bruke når han omtaler intervjuet. Så er de i gang.

Kelly kaller avsettelsen av president Park «en triumf for demokratiet», BBCs ankermann Matt O’Neil spør om hva dette betyr for regionen som helhet, døra går opp i bakgrunnen, og inn spankulerer en ung frøken Kelly, for anledningen kledd i svært synlig gult, i en slags se-på-meg-dans som bør være lett å kjenne igjen for alle som har småbarn.

«Hva er det pappa driver med? Være med?»

Kelly prøver først uten hell å skyve datteren ut av TV-bildet, og idet hun trekker seg tilbake, setter seg på senga og river ned en stabel med bøker, dukker yngstemann James opp i døråpningen i en hvit gåstol, fast bestemt på å henge med på alt storesøster finner på.

Mamma Jung-a Kim kommer skliende inn av døra som en superhelt med et ansiktsuttrykk som forteller alt. For småbarnsforeldre kan det bety katastrofe å slippe barna av syne. Kanskje skulle hun bare rydde litt oppvask. Kanskje måtte hun bare tisse. Kanskje hadde storesøster fått i ansvar å følge lillebror inn til TV-stua, og blitt overmannet av nysgjerrighet og pappa-savn på veien.

Jeg har selv vært med på at ting har gått galt på direkte TV. Tiden stopper opp mens man frenetisk prøver å feilsøke, rette opp skaden og holde maska samtidig. De 20 sekundene det tok mamma Kim å gripe tak i en unge i hver arm og dra dem begge, baklengs og under høylytte protester, ut av døra, må ha virket som et helt liv.

Pappa Robert kunne bare smile beskjemmet og beklage det inntrufne.

Ved hjelp av digitale fotspor kan man danne seg et bilde av aktiviteten i etterkant av det ufrivillig komiske intervjuet. En halvtimes tid etter familien Kelly var på lufta begynner BBC å forstå hvilken potensiell viral snakkis de har vært vitne til, og tar kontakt med Kelly via Twitter for å spørre om tillatelse til å dele klippet på sosiale medier. Kellys svar avslører en viss skepsis: «Hva betyr det? Er dette en sånn ting som går viralt og blir rart?»

BBCs David Waddell skriver på bloggen sin at en av hans kolleger tok en prat med Kelly og kona om dette, og at de i utgangspunktet var negative til å gjøre et nummer ut av hendelsen, men at de lot seg overbevise av at hjulene allerede var i gang og klippet allerede levde sitt eget liv utenfor BBCs og familiens kontroll.

Halvannet døgn senere er klippet vist 16,5 millioner ganger på BBC News’ Facebook-side, og Robert E. Kelly overøses av spontane gratulasjoner og hilsner på Facebook og Twitter – de fleste fra småbarnsforeldre som daglig opplever liknende situasjoner, bare ikke direkte på BBC. Diskusjonen raser i sosiale medier om det er barnevakten eller kona som kommer rasende inn og desperat prøver å redde situasjonen, og indignerte mødre nettet over reiser en streng pekefinger mot alle som heller i retning barnevakten med emneknaggen #NotTheNanny.

Familien Kelly selv holder en lav profil i dag. Robert E. Kellys Twitter-konto har 12.000 fler følgere enn i går, men Kelly selv deltar ikke i debatten, verken på Twitter eller Facebook.

Hva som ble sagt da de sto opp i dag til rødglødende smarttelefoner, vet vi ikke. Men på Xbox.com kan vi se at pappa og professor Robert, med Xbox-gamertaggen «Darth Homer», benytter anledningen til å skru tiden 100 år tilbake og få utløp for litt frustrasjon på gamlemåten.

Endelig litt alenetid.

Formuleringer

Jesper (11 neste uke) er på vei i all hast opp trappa til andre etasje. Jeg roper «Jesper, vil du ha en muffin»?

Jesper skrenser i trappa, spaserer rolig ned mens han på ganske overbevisende viktoriansk engelsk proklamerer:

My brain, that is, the center of all my nerves and intelligence, was suddenly distracted by your generous offer of sweets, Sir.

Velger å ta det som et tegn på at vi er på rett vei.

Lederstil

Fly-kaos i helga, men Hanne Sørvaag-konserten i nydelige Johannes a Lasco Bibliothek i Emden i Tyskland gikk som planlagt.  Og jeg fikk sett den siste timen av FA-cupfinalen på laptopen ved gate C10 på Kastrup – mens vi ventet på et fly som aldri ble klart. Seieren smakte nok godt for spillerne og trenerteamet i Manchester United, og ikke minst for supporterne, som ble bortskjemt på sølvtøy under Ferguson. For oss var tre sesonger uten en eneste pokal nærmest utenkelig.

I dag sprakk nyheten om at manager Louis van Gaal har fått sparken i klubben etter to år med mislykkede forsøk på ny stil og ny klubbkultur. Og nå åpner britisk sportspresse skuffen med anekdoter og sladder de ikke har villet trykke før sparkingen var et faktum. Noen av avsløringene rundt van Gaals lederstil er mildt sagt forbløffende.

Daniel Taylor i The Guardian skriver om Louis van Gaal:

He started sending the players individual emails detailing their faults and submitting video clips to highlight his dissatisfaction. Except by that stage a lot of the players were so disillusioned many ignored the emails or redirected them straight to their trash. Van Gaal suspected as much and had a tracker fitted so he could check if the emails were opened and for how long. It became a game of cat and mouse. Some players opened the emails on their mobiles, then left their phones on the side and wandered off for 20 minutes.

It reached the point where many players regarded international breaks as a welcome break and the chance to play in a relaxed atmosphere away from a manager they never fully understood and who, to borrow one description, was thought of as ‘weird’.

Så vil tiden vise om ryktene om neste manager stemmer, og om Mourinho er lettere å forholde seg til.

Gjenbruk

Biffsandwich med posjert egg

Matlagingsdilla er kommet for å bli. Top Chef på iPaden, gårsdagens ingredienser og godt humør.

Lørdagens mørbrad kuttet i tynne skiver og hastet en liten tur innom stekepanna med smør og salt. Pannestekte brødskiver uten skorpe med aioli. Toppet med lett karamellisert stjerneløk og et posjert egg.

Smakte ganske godt, neste gang vil jeg ha noe friskt og syrlig til. Man lærer så lenge man lever.