Den er en litt merkelig sak, denne bloggingen. Jeg blir liksom ikke riktig klok på hvem jeg til enhver tid henvender meg til. Jeg vil anslå at alle nye innlegg ligger et sted i skjæringspunktet mellom et leserbrev i en avis med svært få lesere (hørte jeg Demokraten?) og et godt, gammeldags dagboknotat.
Det som er helt sikkert, er at jeg definitivt ikke kan leve av å skrive personlig blogg, slik som for eksempel Heather Armstrong i Salt Lake City gjør. Har du ikke lest bloggen til Heather, bør du snarest ta en titt innom, hvis du har sans for skarp skrivekunst og god humor. Heather lever et nokså vanlig liv i Utah, hun er gift og har en datter på to og et halvt år, som minst halvparten av blogginnleggene omhandler på den ene eller den andre måten. Så langt ikke så rent ulikt denne bloggen, altså.
Hun skriver også om sin pågående kamp mot klinisk depresjon, og sitt daglige oppgjør med mormonismen, en religion man ikke kan unngå å ha en mening om når man er født og oppvokst (eller bosatt, for den saks skyld) i Utah. Hun skriver så godt om disse tingene, at hun har oppnådd en så stor leserskare at både hun og mannen hennes har fått muligheten til å si opp jobbene sine, og skrive blogg, være foreldre, og skrive blogg om å være foreldre – på heltid. Der ligger det en vesensforskjell.
Til tross for denne forskjellen; det jeg tror Heather og jeg – og ganske mange andre bloggere – deler er at bloggingen foregår like mye for oss selv som for leserne. Jeg kan jo naturligvis ikke snakke for alle verdens bloggere, aller minst Heather Armstrong, men for meg er det altså sånn at bloggingen er mer enn et utløp for skrivekløe – det dreier seg om å ha en skriftlig historikk for livet mitt.
De fleste av oss har godt med fotoalbum, og mange skriver også dagbok eller fører en eller annen slags journal over det daglige livet. Bloggen blir for meg en digital syntese av disse, en jevnlig backup av hva som skjer.
Jeg er relativt opptatt av backup, det er viktig for meg å ta vare på mailhistorikken min, arbeidsdokumentene fra gamle oppdrag, noter jeg har skrevet til spilleoppdrag og så videre. Ved systemkræsj, brann eller tyveri, kan jeg re-installere dataene jeg trenger fra backupen, slik at jeg mister minst mulig.
Bloggen er det eneste verktøyet jeg har for å gjøre backup av tankene mine. Jeg kan riktignok ikke gå tilbake og gjenopprette hodet mitt fra backupen, men jeg kan sørge for å ta vare på tankene mine i et format som er leselig mange år inn i framtiden.
I tillegg er en blogg en utrolig fin måte å holde seg oppdatert på hva ens venner og kolleger driver med og er opptatt av – og vice versa. Jeg finner stadig flere blogger skrevet av folk det er lenge siden jeg har sett, og som det av forskjellige årsaker er vanskelig å holde kontakten med i det daglige. Da er bloggen et finfint alternativ, spesielt fordi det på de aller fleste blogger gis mulighet til kommentarer fra leserne.
Jeg hadde egentlig tenkt å oppdatere mitt (begrensede) publikum (og mitt framtidige jeg) på hva som har skjedd de siste tre-fire ukene (ganske mye), men så ble det en post om blogging i stedet.
Om ikke annet har jeg fått gjort backup av tankene mine om emnet.
Ivrig