Do You Really Need Her?

“Gud trengte søsteren din i himmelen.”

Det var forklaringen en amerikansk seksåring fikk da søsteren hans døde i en skyteepisode. Det er forklaringen mange tyr til når et menneske som helt klart hadde mer å gjøre på jorda plutselig og uventet går ut av tiden.
 
Harry Connick Jr. har skrevet et tonedikt om episoden. Første gang jeg hørte låten, tenkte jeg at den var en moderne “Joleen” fra et mannlig perspektiv.
 
Etter å ha sett en liten bakomfilm om låten, sitter jeg nå med en klump i magen og en i halsen. Faren til jenta som døde er en venn av artisten.
 

“Trenger du henne virkelig hos deg? For jeg trenger henne sårt her og nå.”

Jeg tenker at jeg skal veie mine ord omhyggelig hvis noe sånt skjer i vår familie.
 

Ninjamus og avtalebrudd

Vi hadde en avtale.

Den storvokste, svarte edderkoppen så beskjemmet og angrende ut der den sto og prøvde med sviktende hell å gjøre seg usynlig i hjørnet bak sofaen. Vi hadde hilst på hverandre flere ganger det siste året. En gang på badet, to ganger på vaskerommet og en gang på strietapeten i trappeoppgangen. Jeg hadde gjort meg forstått: – Jeg setter pris på at du bor her, og er takknemlig for jobben du gjør ved å samle inn, ta livet av og spise opp andre plagsomme insekter. Ta deg for all del til rette – men hvis kona eller barna ser deg, må du dø.

Og det lot til å fungere bra for alle parter. Helt til denne TV-kvelden på sensommeren. Eddekoppen hadde utvidet reviret til dagligstua, og spankulerte plutselig meget synlig over det hvite teppet i litt i overkant fint driv med stø kurs mot husfruens bare føtter.

Ikke sint, bare veldig, veldig skuffa, reiste jeg meg fra sofaen, bevæpnet med tre tørk Lambi husholdningspapir.

Vi hadde en avtale. Hva i all verden tenkte du på?

Det er ikke sånn at jeg nyter å drepe små dyr, men når deres nærvær går ut over nattesøvnen i størstedelen av husholdningen og setter husfreden i fare, ikler jeg meg motvillig bøddel-rollen og skrider til verket.

Vi bor i et gammelt hus på landet, og når det blir kaldt ute, finner musene veien inn. Med mus går det ikke an å snakke fornuft – de tar seg til rette i kriker, kroker, kott og skap, bygger reder og legger fra seg små svarte visittkort overalt. Og de er langt nifsere enn edderkopper.

I fjor vinter fant jeg muselort på konas side av soverommet, og jeg lå våken en natt og hørte musa romstere på gulvet. Her måtte det handles så raskt og så diskret som mulig.

Jeg plasserte en musefelle i hjørnet ved hodeenden av senga, og gamblet på at musa ville drøye til det var blitt helt stille i rommet før den gjorde et framstøt. Elisabeth rakk såvidt å legge hodet på puta før det smalt. Om det var smellet eller den to minutter lange sprellende dødskampen som gjorde sterkest inntrykk, er vanskelig å si, men det ble ikke noe særlig søvn på noen av oss den natten, og fruen trampet uforholdsmessig hardt inn på soverommet på tampen av dagen i flere uker etterpå.

Etter noen uker med systematisk plassering, tømming og skifting av feller, tok musene hintet og fant seg et annet sted å bo. Helt til november i år, da vi begynte å høre den velkjente krafsingen igjen. Ny runde med feller, far tilbake i massemorder-modus.

På bytur en søndag ettermiddag slapp jeg av kone og barn ved Fredrikstad Kino og kjørte selv for å parkere bilen. Jeg skulle bare ta en serviett fra hanskerommet for å snyte meg, da jeg plutselig satt ansikt til ansikt med en forskrekket grå blindpassasjer. Jeg rakk såvidt å tenke “jaså, er du der, du?” før musa smatt inn i sitt improviserte rede, rasket sammen av min samling av gamle bensinstasjon-servietter og utvalgte fotnoter fra NAF Veibok.

Jeg smalt igjen hanskerommet og forkynte med klar og alvorlig stemme: – Ny avtale – hvis ikke du har flytta ut når barna har lagt seg i kveld, må du til pers.

Skadedyr i Vestre Onsøy er skuffende dårlige på avtaler. Jeg satt opp en felle i garasjen utenfor bilen og en på gulvet ved passasjersetet, sov lett og sto opp før alle andre – og fant to feller like forbaska spent – og sylfrekt renslikket for åte.

Jedi-mus. Ninjamus. Max Man-mus. Nå er det krig.

Dagen går med på å tenke ut bedre strategier. Bør jeg stramme fellene hardere og spenne dem så de er helt på nippet til å klappe igjen, slik at den minste vibrasjon ved plassering gir, om ikke et rapp over fingrene, så i alle fall en skarp lyd og en småtraumatisk nær-felle-opplevelse? Bør jeg fjerne redet fra hanskerommet først for å sikre mer aktivitet og stress i musebestanden? Funker egentlig de nye billig-fellene fra Clas Ohlson godt nok, eller bør jeg lete i kjelleren etter flere gamle Rapp-feller?

Lenger rekker jeg ikke å spekulere før Elisabeth på hjemveien helt uskyldig åpner hanskerommet på leting etter refleksvest med tanke på nært forestående EU-kontroll, og plutselig sitter med ninjamusa i fanget i 82 kilometer i timen.

Heldigvis var det jeg som kjørte.

Hanskerommet renskes ut og alle sikkerhetstiltak iverksettes med umiddelbar virkning. Neste morgen står jeg opp før hanen igjen for å sjekke, og Rapp-fella i bilen er søkk borte. Etter noen minutters leting med mobilen som lommelykt finner jeg den, godt gjemt under passasjersetet. Det ene hjørnet er dekket av ferskt museblod, musa er ikke å se.

En måned senere er hvilepulsen omsider etablert i bilen igjen, akkurat tidsnok til å la julefreden senke seg på musehotellet. Men hanskerommet blir aldri det det var. Og nissen på låven må nok se langt etter julegrøten i år.

Hendelsesforløp

15:47 – Kjører fra Showfabrikken

16:06 – Ankommer Lundheim for å hente barna

16:18 – Plukker opp Elisabeth i sentrum

16:38 – Parkerer ved Coop Extra Manstad

16:56 – Hjemme

16:58 – Første mikro-middag i ovnen, Saritas Tikka Masala

17:01 – Obligatorisk matsnobb-rynking på nesa

17:04 – Andre mikro-middag på gang, ferdige pannekaker

17:20 – Ferdig spist, intensiv avslapping

17:22 – Kommer på at det hadde vært smart å avtale med Ingrid om å møtes ved St. Croix for å rekke å levere to barn til hver sin fritidsaktivitet kl. 18

17:28 – Innkalling til felles avreise – Signe til korps, Jesper til speider

17:30 – Avreise på skjema

17:31 – God stemning i bilen

17:48 – Kjører inn på parkeringsplassen på St. Croix, to minutter foran skjema

17:49 – Vi har glemt sekken med fløyte og noter. Fillern.

17:58 – Jesper framme på speideren

18:15 – Mellomlanding etter fløyte og noter på Kjærre

18:31 – Småflau avlevering foran korpsmusikanter og dirigent

18:45 – Kaffe og pust i bakken. Heldigvis er speideren og korpset ferdig med 15 minutters mellomrom.

 

Sånn går no dagan. Spesielt torsdagan.

Språkforvirring

Signe og jeg er tidlig oppe og sitter og ser på Disney Channel i påvente av at NRK Super skal starte dagens sending.

Akkurat nå ser vi en episode av Handy Manny som heter «Cinco de Mayo». Vi lærer om Mexicos nasjonaldag i kjent amerikansk edutainment-stil, og plutselig klarer jeg å sette fingeren på hva som ikke er helt som det skal være:

Handy Manny og liknende amerikanske barne-TV-programmer, for eksempel Dora the Explorer, har som agenda å gjøre barn tospråklige fra tidlig alder. I USA betyr det engelsk og spansk, mens i Norge betyr det norsk og engelsk. Dette har oversetterne løst ved å sette inn engelske fraser der det er spansk i originalen.

Derfor blir «these empanadas are muy delicioso!» til «disse empanadaene er very delicious

Hele episoden er fylt av informasjon om Cinco de Mayo, en feiring som blir mer og mer utbredt i USA, og alle setninger om meksikansk kultur fortelles på engelsk.

Noen år fram i tid, foredrag på barneskolen: «Vi bor i Norge. Norge ligger i Skandinavia. Nabolandet vårt er Mexico. Der snakker de engelsk.»

Og jeg som syntes barne-TV var absurd nok fra før.

Skrøner

Sengetid. Jesper og Signe sitter sammen i Jespers seng. Pappa tenker at ukevis med «Kanskje Kommer Kongen» i bilen på vei til barnehagen har gjort barna mottakelig for en historie fra jobben, og håper å imponere.

– Vet dere, en dag jeg var på jobb, var det jeg som spilte bass, Espen spilte trommer, Hans spilte gitar, Frode spilte piano – og vet dere hvem som sang? Knutsen & Ludvigsen!

– Å, ja.

Skuldertrekk. Pause. Signe trekker pusten og svarer:

– En dag jeg var på jobben min, kom det en løve.

Indre uro

Jesper har et godt sovehjerte. Han sovner som regel midt i Donald-lesingen på kvelden, og våkner til fornuftig tid, i motsetning til Signe, som IKKE! VIL! SOVE! og som våkner lenge før hanen har stått opp.

Mormor Anita hadde en fortrolig samtale med Signe om dette, og det kom fram at Signe selv hadde en forståelig, dog noe urovekkende forklaring på problemet:

  • Det bråker i skjelettet.

Jeg kan ikke si annet enn at jeg kjenner meg igjen. Det hender at jeg ligger og vrir meg i senga langt inn i de små timer fordi kroppen simpelthen ikke vil holde kjeft. Godt sagt.

En fin dag

Signe og Ingrid i marka

Vi gikk en tur ved dammene i Fredrikstadmarka i dag. Jesper var litt sliten og ville gjerne sitte i vogna, mens Signe, full av selvtillit etter toårsfeiringen i går, insisterte på å gå hele veien. Det ble mye baktropp på Signe og Ingrid, så da benyttet jeg anledningen til å knipse litt.