Kategori: Familieliv

Jesper sitter og ser på Bo Batebe (Ole Brumm Barne-TV, for dere som ikke snakker flytende Jesper), og har så langt begynt å gråte tre ganger, til tross for at DVD-en Pappa har lastet ned er på engelsk. Disneys animatører er tydeligvis flinke til å tegne «trist», og så har jeg en mistanke om at den framvoksende empatien er en av bieffektene ved sosialiseringsprosessen i barnehagen.

Vi har utviklet en god rutine for henting og levering i barnehagen. Først står Ingrid opp og steller Signe, så står jeg opp og steller Jesper. Deretter spiser jeg og barna frokost mens Ingrid drar til jobben, før vi ser litt Barne-TV sammen og gjør oss klar for barnehagen.

Ettermiddagene er gjerne mindre organiserte enn morgenøktene. Barna blir stort sett fryktelig sultne og slitne av en lang dag i barnehagen, og perioden fra henting i barnehagen til kveldsmaten er ofte et eneste stort crescendo av følelser og behov.

Nye rutiner var utfordrende da vi var to, og det kan virke som om utfordringen tiltar eksponensielt med hvert nye familiemedlem.

Men vi er på vei, og det er godt å se at barna trives i barnehagen. For det gjør de. I dag ville ikke Jesper være med hjem, og på fredag ville Signe trøstes av barnehagetante Mona da hun skjønte at Mamma og Pappa skulle gå.

Det er nokså spennende for en relativt fersk familiefar som har tilbrakt brorparten av de siste to årene hjemme med barna å sende fra seg begge to på dagtid, men jeg skjønner at de lærer ting i barnehagen som vi ikke kan lære dem hjemme.

Pappa må bare bite det i seg og venne seg til at huset er stille og rolig på dagtid.

Signe fylte ett år på torsdag, og i dagens Fredriksstad Blad kan vi lese følgende gratulasjon:

«Signe Johanne Dahle fylte ett år torsdag 23. august. Jenta vår er blitt så stor, nå tar du snart igjen din bror! Gratulerer! Hilsen mamma og pappa, Signe, bestemor og bestefar, mormor og morfar, og oldemødrene Elsa og Bodil.»

En aldri så liten glipp i korrekturen, der altså. Uansett, Jesper hilser selvfølgelig også til søstra si som han er så glad i.

Signe og Jesper hadde sin første dag i barnehagen på onsdag. Vi starter mykt og forsiktig med noen timer av gangen, litt med foreldre i nærheten, og litt uten.

Det er nok mamma og pappa som synes det er mest skummelt.

ø._;n
åk nbbbbbbb
bme h
l i
@

rn.rå@

ææksssvkt
0o

Pappa prøver å ta bursdagsbilde til avisa, Jesper er mest interessert i bilen.

Ojoj, en hel uke uten blogg-innlegg. I store deler av uka som har gått, har jeg sittet bak lås og slå i Oslo Fengsel uten kontakt med omverdenen.

Det er selvfølgelig ikke så ille som det høres ut, og mer om det kommer senere. Her er et lite hint.

Selvfølgelig har det skjedd ting denne uka. Fedon Lindberg har blitt min nye bestevenn, og målet er matchvekt i løpet av høsten, i tråd med legens sterke anbefalinger.

Jesper har oppdaget TV-spill i form av Diddy Kong Racing på Nintendo 64-emulator, og selv om han ikke skjønner helt hvilke knapper han skal trykke når, uttrykker han et sterkt og klart ønske om «ape-bilen» flere ganger om dagen.

Forøvrig er Jesper generelt opptatt av aper om dagen, med Curious George (Nysgjerrige Nils på norsk, lykke til med å oversette den delen av filmen hvor mannen i den gule dressen kaller opp apen sin etter en statue av George Washington) både på film og på CD. En behagelig sommer-CD med Jack Johnson m/ venner som alle unntatt jeg oppdaget i fjor sommer.

Jesper prater mer og mer, og en komplett liste over ord og forsøk på ord kommer i et nært forestående innlegg.

Den riktig store nyheten på hjemmefronten er at Signe plutselig er troende til å ta 5-6 skritt på egenhånd rundt på gulvet. Signe har lenge hatt god balanse i kroppen, og hun har krabbet siden hun såvidt var fem måneder gammel, og nå har hun plutselig begynt å mestre det høye tyngdepunktet.

Gangen er relativt vaklende for øyeblikket, men før vi vet ordet av det, har vi nok to små duracell-kaniner som går og går og går og går rundt i stua.

Og i hagen. Og i naboens hage. Jesper har funnet en vei ut av fangenskapet, et hull i gjerdet han benytter så fort Pappa snur ryggen til i to sekunder. Gresset er neppe grønnere på den andre siden, men Jesper har oppdaget naboguttenes lille elektriske lekebil, og han benytter alle anledninger til å ta den i nærmere øyesyn.

Innen sommeren er over, vil han ha en medsammensvoren til rømningsforsøkene. Puh. Og lykke til.

Det er en merkelig opplevelse å få barn. Det gikk ganske raskt opp for meg at jeg var i ferd med å oppleve ting jeg aldri hadde opplevd før, hendelser totalt utenfor min kontroll, og at dette kom til å fortsette i mange, mange år framover.

Jeg synes vi forberedte oss godt på å bli foreldre, forutsetningene tatt i betraktning. Vi møtte pliktskyldigst opp på svangerskapskurs, leste bøker, stirret i taket om natten og planla alt ned til minste detalj. Trodde vi.

For noen uker siden våknet Ingrid og jeg, så på hverandre, og bestemte oss for å ta ut en egenmeldingsdag begge to.

Forresten, stryk det. Det er svært sjelden Ingrid og jeg våkner samtidig, og enda sjeldnere at vi er i stand til å ytre en sammenhengende setning før alle har spist frokost og tåka har lagt seg. Dessuten fant vi fort ut at foreldrerollen ikke gir rom for sykedager.

Etter den dagen dumpa vi ekstra tungt ned i sofaen foran TV-en, skjønt enige om at «klarer vi dager som dette, klarer vi alt.»

Det gikk ikke mange dagene før begge barna var vel så syke som oss.

To uker senere er vi over den verste kneika. Barna har ikke lenger nærmere 40 i feber, Jesper klarer å puste om natten uten konstant oppsyn, og jeg vekker ikke hele huset med hosting 27 ganger hver natt.

Med andre ord: En perfekt anledning for Signe til å få flere tenner.

Alltid beredt.

Mine favorittmennesker i hele verden.