Michael Ruff i Örebro

ruff

Da Jan Erik og jeg satte oss i bilen onsdag ettermiddag og bega oss østover på E18 mot Örebro, var vi forberedt på en god opplevelse. Det fikk vi også, selv om opplevelsen ble av en noe annen karakter enn vi hadde tenkt oss.

Ideen om å dra nettopp til Örebro for å høre Michael Ruff oppsto av ren nødvendighet da jeg måtte hoppe av gutteturen til samme konsert i Göteborg forrige mandag på grunn av sykdom. Min gode venn Morten Melsom leverte en så ildfull beskrivelse av konserten at jeg bare måtte finne en måte å få det med meg på – dermed ble det Örebro. Følge fikk jeg også på veien, Jan Erik hadde akkurat fullført eksamen, og en feiring var på sin plass.

Overnatting ble ordnet hos venner i Örebro, Linda og Tomas Lindé var overmåte gjestfrie og gjorde turen enda hyggeligere. Hjemmelagde pepperkaker er alltid en sikker vinner, personlig guiding i byen likeså. Tusen takk, Linda og Tomas!

Åstedet for kveldens konsert var Badhuset, et gammelt bad som er bygget om til et fint konsertlokale midt i sentrum av Örebro. Jeg hadde sørget for å skaffe billetter på forhånd, men det viste seg snart å ha vært unødvendig – antall publikummere tre kvarter før konsertstart var bare like under hundre. Og det i et lokale som bør kunne ta 800-1000 mennesker. Badhuset har også et 25 meter langt «dansegulv» mellom scenekanten og første rad med seter, og folk flest hadde plassert seg i sitteplassområdet. Her ante vi med en gang at det var et misforhold mellom markedsføring, størrelsen på lokalet og artistens popularitet i regionen.

Noe av det første Michael Ruff gjorde da han entret scenen sammen med Straitjacket ca. kvart over ni var å hoppe ned på gulvet og hale og dra i publikum for å få dem litt nærmere scenen. Men dessverre, i noen situasjoner hjelper det bare ikke med et sydende latinoband, så lenge publikum viser prov på godt innarbeidet skandinavisk lynne og er for få (og for edru?) til å la seg rive med. Det er vel problemet med å være musikernes favorittartist, kan jeg tenke meg.

Uansett ble det ingen stor konsert, Michael var bare glimtvis inspirert og virket nesten pinlig berørt noen ganger, så den magien vi opplevde i Göteborg forrige gang han gjestet Sverige lot seg ikke gjenskape. Synd, for låtene er jo så fine, og bandet er jo så bra.

Herr Ruff var ikke i det store pratehumøret etter konserten, men en liten overrekkelse av en Rickie Lee Jones-videobootleg fra 1983 med Michael som kapellmester på tangenter ble det rom for. Og et aldri så lite bilde, som du ser over.

Etter konserten ble vi sittende på gresk restaurant med bassisten i bandet, Marco Mendoza. Det ble en lang middag med en virkelig god samtale som strakte seg langt utenfor fagområdet man vanligvis snakker med musikerkolleger om. Marco er en voksen mann som har vært lenge i bransjen, og han har vært verden rundt «litt for mange ganger» med band som Whitesnake og Soul Sirkus. Soul Sirkus må forresten sjekkes ut, det er et tøft rockeband med gitaristen fra Journey, den australske rockehelten Virgil Donati på trommer, «Rock Star» (husker du den filmen?)-vokalisten Jeff Scott Soto og Marco på bass og kor. En ordentlig koselig rockeplate av gammelt, godt merke. Marco var også gentleman nok til å betale for maten, noe to sultne nordmenn på tur i fremmed land satte overmåte stor pris på.

Vi gleder oss til Michael Ruff kommer igjen, håper det er noe i ryktene om at Cosmopolite i Oslo står på lista neste gang, og forventer at folk skal kjenne sin besøkelsestid i så tilfelle. Vi må da kunne klare å motbevise turnémanager Niels’ påstand om at «Norge er for dystert for artister som Michael Ruff – de liker bare blues og death metal».

3 thoughts on “Michael Ruff i Örebro

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *