De finnes fortsatt

Butikkeier Liv Reidun Gramstad og Hanne Sørvaag i selfie-positur.

De finnes fortsatt. Mennesker som er genuint interessert i musikk. Mennesker som setter av tid til å høre ekte musikk fremført av ekte musikere. Mennesker som vier livet sitt til å legge til rette for andres musikkglede, til tross for tøffe økonomiske vilkår og det faktum at innspilt musikk som levebrød mer og mer framstår som en museumsgjenstand, et minne fra en svunnen gullalder.

I helga har jeg vært på tur med Hanne Sørvaag og et knippe fine musikanter, i forbindelse med Hannes nylige plateutgivelse. Fredag kveld spilte vi i Sola Kulturhus, og lørdag kveld var det Staalehuset i Haugesund som sto for tur. Trivelige konserter med kvalitet og hjerte på scenen og i salen. Publikum satt som tente lys og lo på de rette stedene, og vi storkoste oss med gamle og nye slagere fra Sørvaags solide penn.

Men det var parentesen i turnéplanen som ble den helt store opplevelsen, en liten rast på bilturen fra Solastranda til Haugesund for intimkonsert og signering i Ivar Skei Musikkhandel i Sandnes.

Det var som å gå 20 år tilbake i tid.

Hyllemeter på hyllemeter med nøye utvalgt katalog, vinyl og plast sortert etter sjanger og nøyaktig alfabetisert. En sånn platebutikk alle byer med respekt for seg selv skulle ha minst en av for 20 år siden. Et sted man kan ta seg god tid, lytte til musikk man er nysgjerrig på, kjenne litt på booklets og vinylinnstikk, lese linernotes og trekke tråder – og ikke minst slå av en prat med kunnskapsrike ekspeditører som har samme lidenskap, og som mest sannsynlig bruker mesteparten av lønna i egen butikk.

Jeg har gjort en innsats for å digitalisere platesamlingen min, legge all musikken min i skyen for enkel tilgang, og venne meg av med plastikkbegjæret og samlemanien – og jeg har lykkes ganske bra med det. Jeg elsker at musikken min er tilgengelig overalt, at de mest obskure platene man har brukt så mye tid på å få tak i er i like umiddelbar nærhet som de siste utgivelsene. At jeg kan trykke shuffle på telefonen min og høre Vince Gill, Soundgarden, Tom Jans, Avalon og Union Station i rask rekkefølge. Og jeg er glad for at vi er i ferd med å vokse ut av verdensdistribusjon av allerede digitale filer på plastskiver i plastforseglede plastcover.

Men det er likevel noe verneverdig over platebutikken som samlingsarena for musikkinteresserte. Jeg hadde nok ikke vært den samme musikeren – eller det samme mennesket – hvis platebutikkene i Fredrikstad på 90-tallet hadde vært nødt til å skvise ut Steely Dan og James Taylor til fordel for Call of Duty og Pokemon. Hvis jeg hadde gått glipp å bli anbefalt Little Feat fordi The Band var utsolgt, eller blitt guidet over på Yellowjackets fordi jeg hadde kommet til bunns i Koinonia-katalogen og Weather Report var litt for hemmelig for en tenåring på vei ut av grunge-skogen.

Når det er sagt: Jeg er fan av både Call of Duty og Pokemon, og jeg setter pris på å holde kontakten med venner i nær og fjern geografi via sosiale nettverk – og få anbefalinger om film og musikk fra stadig bedre algoritmer.

Men lørdagens minikonsert vekket en tanke i meg. Vi spilte for et 20-talls frammøtte i alle aldre som lyttet oppmerksomt og viste tydelig med kroppsspråk og mimikk at musikken falt i smak. Konserten og den påfølgende signeringsrunden med platesalg, kaffeslabberas og store mengder smil og latter, satte tanken om et fysisk rom for utveksling av musikkglede og -kunnskap for alvor tilbake på kartet mitt.

Musikkelskerne finnes fortsatt. La oss legge til rette for at fellesskapet oss imellom overlever den totale forandringen musikkbransjen er inne i.

(Bildet er tatt av Thor-Inge Lindgren og viser butikkeier Liv Reidun Gramstad og Hanne Sørvaag i selfie-positur.)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *