De finnes fortsatt

Butikkeier Liv Reidun Gramstad og Hanne Sørvaag i selfie-positur.

De finnes fortsatt. Mennesker som er genuint interessert i musikk. Mennesker som setter av tid til å høre ekte musikk fremført av ekte musikere. Mennesker som vier livet sitt til å legge til rette for andres musikkglede, til tross for tøffe økonomiske vilkår og det faktum at innspilt musikk som levebrød mer og mer framstår som en museumsgjenstand, et minne fra en svunnen gullalder.

I helga har jeg vært på tur med Hanne Sørvaag og et knippe fine musikanter, i forbindelse med Hannes nylige plateutgivelse. Fredag kveld spilte vi i Sola Kulturhus, og lørdag kveld var det Staalehuset i Haugesund som sto for tur. Trivelige konserter med kvalitet og hjerte på scenen og i salen. Publikum satt som tente lys og lo på de rette stedene, og vi storkoste oss med gamle og nye slagere fra Sørvaags solide penn.

Men det var parentesen i turnéplanen som ble den helt store opplevelsen, en liten rast på bilturen fra Solastranda til Haugesund for intimkonsert og signering i Ivar Skei Musikkhandel i Sandnes.

Det var som å gå 20 år tilbake i tid.

Hyllemeter på hyllemeter med nøye utvalgt katalog, vinyl og plast sortert etter sjanger og nøyaktig alfabetisert. En sånn platebutikk alle byer med respekt for seg selv skulle ha minst en av for 20 år siden. Et sted man kan ta seg god tid, lytte til musikk man er nysgjerrig på, kjenne litt på booklets og vinylinnstikk, lese linernotes og trekke tråder – og ikke minst slå av en prat med kunnskapsrike ekspeditører som har samme lidenskap, og som mest sannsynlig bruker mesteparten av lønna i egen butikk.

Jeg har gjort en innsats for å digitalisere platesamlingen min, legge all musikken min i skyen for enkel tilgang, og venne meg av med plastikkbegjæret og samlemanien – og jeg har lykkes ganske bra med det. Jeg elsker at musikken min er tilgengelig overalt, at de mest obskure platene man har brukt så mye tid på å få tak i er i like umiddelbar nærhet som de siste utgivelsene. At jeg kan trykke shuffle på telefonen min og høre Vince Gill, Soundgarden, Tom Jans, Avalon og Union Station i rask rekkefølge. Og jeg er glad for at vi er i ferd med å vokse ut av verdensdistribusjon av allerede digitale filer på plastskiver i plastforseglede plastcover.

Men det er likevel noe verneverdig over platebutikken som samlingsarena for musikkinteresserte. Jeg hadde nok ikke vært den samme musikeren – eller det samme mennesket – hvis platebutikkene i Fredrikstad på 90-tallet hadde vært nødt til å skvise ut Steely Dan og James Taylor til fordel for Call of Duty og Pokemon. Hvis jeg hadde gått glipp å bli anbefalt Little Feat fordi The Band var utsolgt, eller blitt guidet over på Yellowjackets fordi jeg hadde kommet til bunns i Koinonia-katalogen og Weather Report var litt for hemmelig for en tenåring på vei ut av grunge-skogen.

Når det er sagt: Jeg er fan av både Call of Duty og Pokemon, og jeg setter pris på å holde kontakten med venner i nær og fjern geografi via sosiale nettverk – og få anbefalinger om film og musikk fra stadig bedre algoritmer.

Men lørdagens minikonsert vekket en tanke i meg. Vi spilte for et 20-talls frammøtte i alle aldre som lyttet oppmerksomt og viste tydelig med kroppsspråk og mimikk at musikken falt i smak. Konserten og den påfølgende signeringsrunden med platesalg, kaffeslabberas og store mengder smil og latter, satte tanken om et fysisk rom for utveksling av musikkglede og -kunnskap for alvor tilbake på kartet mitt.

Musikkelskerne finnes fortsatt. La oss legge til rette for at fellesskapet oss imellom overlever den totale forandringen musikkbransjen er inne i.

(Bildet er tatt av Thor-Inge Lindgren og viser butikkeier Liv Reidun Gramstad og Hanne Sørvaag i selfie-positur.)

Hendelsesforløp

15:47 – Kjører fra Showfabrikken

16:06 – Ankommer Lundheim for å hente barna

16:18 – Plukker opp Elisabeth i sentrum

16:38 – Parkerer ved Coop Extra Manstad

16:56 – Hjemme

16:58 – Første mikro-middag i ovnen, Saritas Tikka Masala

17:01 – Obligatorisk matsnobb-rynking på nesa

17:04 – Andre mikro-middag på gang, ferdige pannekaker

17:20 – Ferdig spist, intensiv avslapping

17:22 – Kommer på at det hadde vært smart å avtale med Ingrid om å møtes ved St. Croix for å rekke å levere to barn til hver sin fritidsaktivitet kl. 18

17:28 – Innkalling til felles avreise – Signe til korps, Jesper til speider

17:30 – Avreise på skjema

17:31 – God stemning i bilen

17:48 – Kjører inn på parkeringsplassen på St. Croix, to minutter foran skjema

17:49 – Vi har glemt sekken med fløyte og noter. Fillern.

17:58 – Jesper framme på speideren

18:15 – Mellomlanding etter fløyte og noter på Kjærre

18:31 – Småflau avlevering foran korpsmusikanter og dirigent

18:45 – Kaffe og pust i bakken. Heldigvis er speideren og korpset ferdig med 15 minutters mellomrom.

 

Sånn går no dagan. Spesielt torsdagan.

Gjenbruk

Biffsandwich med posjert egg

Matlagingsdilla er kommet for å bli. Top Chef på iPaden, gårsdagens ingredienser og godt humør.

Lørdagens mørbrad kuttet i tynne skiver og hastet en liten tur innom stekepanna med smør og salt. Pannestekte brødskiver uten skorpe med aioli. Toppet med lett karamellisert stjerneløk og et posjert egg.

Smakte ganske godt, neste gang vil jeg ha noe friskt og syrlig til. Man lærer så lenge man lever.

Jan Leonard Groth 1946 – 2014

Jan Groth

Jeg var ikke mye over 20 år. Jan Groth skulle ha konsert på Risøya, og vårt bedehusband skulle kompe. Midtveis i øvelsen måtte jeg ut i frustrasjon og trekke frisk luft. Altfor enkle korder! Parallelle sjuere! Det måtte jo gå an for en oppegående artist å tillate litt mer sofistikerte og musikalsk avanserte arrangementer!

Jan sto på sitt. «Det er noen ting som rører meg» kom det hest fra veteranen.

Det tok noen år, men jeg tok omsider poenget.

Et snaut tiår senere sto vi på scenen sammen igjen i anledning gjenforening av Just 4 Fun, og Jan blåste alle av banen med sin tolkning av Procol Harums «A Whiter Shade of Pale.» I tillegg sang han istykkerspilte «Mustang Sally» med sånn overbevisning at låta der og da ble levende for meg igjen. Som låtskriver og artist var han forlengst en bauta. Som sanger tok han stadig nye sjumilssteg.

Du rørte meg, Jan. Hvil deg nå.

 

Ekte vare

Glem tungt skriptede talentkonkurranser med kalkulerte, framprovoserte virale klipp og kjendisdommere som gråter på kamera.

Dette er det det handler om. Dette er ekte vare. Dette er musikk.

Han som reiser seg opp og slenger med armen ca. 3:58 uttrykker det jeg føler. Kjempeimponert over band og solister.

Nyttårsdessert

Jeg har ansvaret for desserten i kveld. Jeg har gått for en meksikansk vri på den velkjente karamellpuddingen: kokos- og karamellflan. Flan spiste jeg for første gang på restauranten La Loteria i Studio City i Los Angeles, etter en særdeles hyggelig lunsj med den legendariske trommeslageren og produsenten Bill Maxwell og mine gode reisefeller Frode og Espen Østang Mangen. Desserten vippet oss helt av pinnen, og jeg har etter litt prøving og feiling landet på en oppskrift som i alle fall ikke ødelegger minnet fra den ettermiddagen. Her:

Flan
Slik skal en finfin flan se ut.

Flan med kokos og karamell

Karamell:
En skvett kaffe
120 ml sukker
En klype salt

Pudding:
400 ml kokosmelk
150 ml sukker
300 ml helmelk
3 hele egg
2 store eggeplommer

Smelt sukker i en kjele til det smelter og får en dyp karamellfarge. Rør inn kaffe etter smak. Fordel karamell utover bunnen av formene, og la det stå i 10 minutter.

Bland kokosmelk og helmelk i en kjele, og kok opp på middels varme under omrøring. Ta kjelen av platen. Visp sammen egg, eggeplommer og sukker i en stor bolle, og rør inn melkeblandingen. Sil blandingen om ønskelig, og fordel den i formene.

Stek puddingene i vannbad i ca. 75 minutter på 160 grader.

Ta formene ut av ovnen og skjær med en tynn kniv langs kanten for å løsne puddingen fra formen. Legg en serveringsskål over formen opp-ned og snu det hele rundt, slik at puddingen legger seg på plass.

Avkjøl i kjøleskap i minst fire timer.

Server gjerne med krem. God fornøyelse!

Frappuccino

I februar i år åpnet det første Starbucks-utsalget i Norge, strategisk plassert like utenfor innland-utgangen i ankomsthallen på Gardermoen flyplass. Dermed går det an å bestille Starbucks’ egen rettighetsbeskyttede milkshake/kaffe-hybrid Frappuccino på norsk jord, noe mange Starbucks-fans er fornøyde med. Jeg har i en alder av 34 fremdeles ikke begynt å drikke kaffe, men selv jeg har drukket Frappuccino på Starbucks. La ikke det faktum at softjazz-saksofonisten Kenny G er en opprinnelig investor og fortsatt en av medeierne i selskapet stå i veien for en kulinarisk opplevelse.

etymonline.com har vært ett av mine favorittnettsteder den siste tiden. Jeg er godt over snittet opptatt av språk, og synes det er spesielt interessant med ordenes opprinnelse, hvordan de har flyttet seg fra språk til språk gjennom tidene og gjerne antatt nye betydninger på veien. Etymologisk sett er frappucino en indrefilet av et ord, med røtter som kan spores til Østerrike, Italia, Frankrike, og New England-området i USA. Ordet er et moderne portmanteau, sammensatt av ordene frappé og cappuccino. Sammenslåing av deler av to eller flere ord til ett har lenge vært vanlig i det engelske språket (smog, brunch), og det får stadig større fotfeste i ordbøkene. De siste årene har vi fått twi-hards og beliebers, og mange av nye ordene i de offisielle ordbøkene er portmanteau-ord, som bromance og ginormous. I Japan har de sin egen variant, der blir oftest de første stavelsene av to ord slått sammen til ett nytt: Spillserien Dragon Quest blir til Dra-Que (dora-kue) og restaurantkjeden First Kitchen har fått det noe spesielle navnet Fi-Kin (uttales fø-kin), noe som lett kan føre til misforståelser når engelskspråklige utlendinger blir invitert med.

Et av de mest kjente portmanteau-ordene oppsto forøvrig i 1964 da de to nylig frigjorte britiske koloniene Tanganyika og Zanzibar slo seg sammen og tok navnet Tanzania.

Men tilbake til poenget: Ordet cappuccino stammer fra kaféene i Wien på 1800-tallet. Det var vanlig å velge blandingsforhold mellom kaffe og melk på et fargekart med ulike brunsjatteringer, og en av de mest populære fargene minnet kafégjestene om kappene til kapusiner-munkene i området. Denne oppskriften ble gjenopplivet på 1940-tallet i Italia, og fikk det italienske navnet cappuccino.

Frappé kommer fra det franske ordet frapper, som kan bety «å kjøle» eller «å treffe», men er i Starbucks-sammenheng mest sannsynlig hentet fra Boston og New England forøvrig, hvor det uttales «fræp» og betyr milkshake. Milkshaken har dype tradisjoner i New England, og spesielt på Rhode Island, hvor milkshake med kaffesmak lenge har vært veldig populært, under navnet «Coffee Cabinet». Ikke noe annet sted kaller man milkshake for «cabinet», og dette har fått etymologene til å stusse. Den vanligste forklaringen er at den som jobbet bak brus- og milkshakedisken på apoteket eller nærbutikken lagret milkshake-utstyret i et skap bak disken, og måtte hente dette fram hver gang noen bestilte en milkshake, derfor ble det etter hvert bare snakk om selve skapet. En morsommere, og kanskje mer sannsynlig forklaring, er at ett av ordene for brus, carbonate, med tykk New England-aksent uttales «caah-bonate», til forveksling likt ordet for skap. Kanskje har milkshaken startet som iskrem-brus, og så har kullsyren forsvunnet, men navnet hengt igjen.

Sånt synes jeg er morsomt.

Starbucks er forøvrig ikke den eneste amerikanske kjederestauranten som har Gardermoen som eneste utsalgssted i Norge. Også pizzakjeden Pizza Hut er kun å finne der, men i motsetning til på Starbucks, som ligger i ankomsthallen og er åpent tilgjengelig for allmennheten, må du ha gyldig boardingkort for å få tilgang til herligheten. Innenfor sikkerhetskontrollen ligger det to minirestauranter med begrenset meny, en i avgang innland, og en i avgang utland. Hvis du, som jeg, bodde i Oslo på slutten av 90-tallet, husker du kanskje at det ble gjort et forsøk på å etablere to Pizza Hut-restauranter der, en i Hegdehaugsveien og en på Karl Johan, men de stengte etter kort tid, da eierselskapet gikk konkurs. Derfor må vi nordmenn fortsatt valfarte til Göteborg hvis vi vil sette oss ned og bestille den legendariske Cheezy Crust-pizzaen med ost i skorpa.

Enkelte vil hevde at den er verd turen alene.

Keep Movin

Ole Børud - Keep Movin

I fjor høst ble jeg oppringt av Ole Børud og spurt om jeg kunne sette av en helg til innspilling av noen låter til hans nye plate. Jeg har spilt med Ole i snart ni år, men det er fortsatt en glede hver gang han ringer, og spesielt når det gjelder innspilling. På den forrige plata (Shaking the Ground) fikk jeg lov til å spille på ni låter, mens Ole selv på synthbass og David Fjelde på Yamaha 5-strenger tok seg av de resterende tre på en utmerket måte. Denne gangen hadde Ole kokkelert i studio og spilt på sin egen P-bass på de fleste låtene, men han ønsket å ha med meg på fem av elleve låter. Topp stemning.

Jeg heiv alle bassene mine og meg selv i bilen og durte av gårde til Stavern. Vi hadde satt av tre dager, men endte opp med å bruke bare en kveld. Låtene var mye mer ferdige på det tidspunktet jeg kom inn i prosessen denne gangen, og i motsetning til forrige runde, jobbet vi stort sett i hele takes fra første til siste takt, slik at vi begge fikk et mer helhetlig bilde av dynamikken og progresjonen i låtene. Litt om hver låt:

Resting Day: Dette er Oles hyllest til Donald Fagen. Den minner meg spesielt om «The Great Pagoda of Funn» fra Fagens siste soloplate. Da jeg spilte den inn, hadde Ole allerede begynt å jobbe med den Wayne Krantz-inspirerte gitarsoloen. Det låt bra da, og det ferdige resultatet låter enda bedre. Jeg brukte min ’65 P-bass og prøvde å komme inn i Freddy Washington-modus. Akkordskjemaet var fastlagt, og det var bare å fylle inn tomrommene her og der, og lage en slags lang basslinje gjennom låten. Vi spilte gjennom låten 4-5 ganger før vi landet på et take vi begge var fornøyde med. Det var spesielt gøy å spille smooth R&B-bass under soloen.

Rock Steady: Her måtte jeg ta fram slap-bassen min, en (en gang) melkehvit ’75 Fender Jazz med Seymour Duncan-pickuper. Bassfiguren var ferdig komponert av Ole, og jeg kunne bare spille låten slik han ville høre den, med noen få små personline innstikk her og der. Typisk Ole-låt med unislinje i bass og gitar på refrenget. Jeg digger Frodes keyboardspilling på denne låten, spesielt Harlan Rogers-partiet midt i broa.

Broken People: Kanskje den mest intrikate låten på plata, både rytmisk og harmonisk. Her var det igjen Jazzbassen som fikk kjørt seg, uttrykket matcher bra med «One More Try» fra forrige plate. Selv om Oles ferdigkomponerte basslinje i utgangspunktet var ganske intensiv, var det muligheter for litt filling og personlig touch her og der. Fantastisk solo av Markus Lillehaug Johnsen på denne.

She’s Like no Other: En litt atypisk Ole-låt, med kassegitar og midtempo-groove. De fire år gamle strengene på P-bassen kom til sin rett her, og vi landa på et uttrykk litt i Al Green-land. Vi eksperimenterte med korte og lange toner i verset, og landet på korte for å gi litt mer sprett og skyv. Her var det også muligheter for å trekke fram noen old-school R&B-triks, til stor glede for bassisten. Kjempelåt, og en oppriktig og fortjent hyllest til Anne-Marie.

Make a Change: Jeg har en ’86 Yamaha BB5000 5-strenger som jeg svært sjelden tar fram, men den måtte til pers i denne låta. Unis-linja på refrenget strekker seg ned til Db på H-strengen. En nokså intrikat og litt finurlig linje som krevde litt konsentrasjon for å føles og høres naturlig ut. Så å si ferdig komponert, men bassfillet i andre vers var en øyeblikksoppfinnelse. Jeg var lenge litt ukomfortabel med basslyden på denne låta, sikkert fordi jeg er uvant med Yamaha-bassen, men i siste miks og master satte den seg veldig fint. Fantastisk gitarsolo av Ole.

Jeg er stolt over å ha vært med på en så solid plate, og nå som releaserunden er i gang og tilbakemeldingene begynner å komme, blir jeg stoltere og stoltere. Alle gutta har gjort en kjempejobb, og jeg gleder meg til å spille dette materialet live de neste årene.

Dani Jarque siempre con nosotros

Iniesta ble helten. Casillas gråt. Spania er VM-vinnere for første gang, har gjentatt Frankrikes ti år gamle bedrift og er regjerende Europa- og verdensmestere.

Det var en spent og relativt styggspilt finale med mange gule kort, og protestene fra nederlenderne har ikke lagt seg ennå.

Matchvinner Iniesta pådro seg et gult kort for feiringen etter scoringen da han rev av seg trøya og blottla en hvit singlet med påskriften «Dani Jarque siempre con nosotros» (Dani Jarque alltid med oss.) Jarque spilte sammen med Iniesta på Spanias U21-lag, og døde brått sommeren 2009 på en treningsleir med laget sitt Espanyol. En gråtkvalt Iniesta tilegnet målet til Jarque under intervjuet umiddelbart etter kampen.

Jeg vil huske Iniestas gest og Casillas’ gledestårer. Jeg vil prøve å glemme sure miner og stygge taklinger.