Lars-Erik Dahle

Denne dukka opp i YouTube-appen i går. Det er ikke ofte jeg klarer å se så lenge på opptak av meg selv, spesielt ikke når jeg fusker i sangfaget, men dette var såpass lenge siden at jeg ga det en sjanse.

Jeg tror jeg hadde en viss anelse, men jeg skjønte nok ikke helt hvor spesiell denne perioden var, og hvor mange røde tråder gjennom livet som tvinna seg sammen på Café Oscar i Fredrikstad denne vårkvelden i 2013.

Kvelden før hadde jeg hatt releasekonsert for plata mi litt lenger bort i byen, og vokalist og frontfigur for turnéen vi var midt inne i, Toto-vokalist og livslangt idol Joseph Williams var en av et 40-talls gjester i foajéen på Blå Grotte. Bare tanken om noe sånt ville skremt en ung Toto-fan på flatmark. Og så var det min livslange bestevenn, våpendrager og musikalske forbilde Frode Østang Mangen som satt bak klaviaturet, som det var på Oscar dagen etter.

Denne låta var et slags hjertesukk i kjølvannet av et havarert ekteskap, og å få lov til å fremføre den midt i Josephs konsert på favorittscena fra oppveksten med stjerna selv på orkesterplass, var større enn jeg klarte å ta inn over meg.

Men jeg ser det nå. Denne kvelden gikk det bra. Et minne for livet.

Ny plate er på gang, og det blir stas, selv om jeg ikke tør love like store kosmiske sammenfall.

13. mai 2022 klokka 18:57 på kvelden sto en gjeng med gitarister, Torstein Lofthus og jeg i gangen bak scena på Litteraturhuset i Fredrikstad og gjorde oss klare for å sparke i gang Gitarfest 2022. Jeg måtte hoppe inn på kort varsel for Rino Johannessen, som ikke var helt i slaget den dagen.

Den da 77 år gamle gitarlegenden Georg “Jojje” Wadenius sto rett bak meg og hviska meg i øret: “Se på han der! Håret til alle kanter! (fnis!) Og hun der borte! Snubla i sminkeskrinet (knis!)” Den eldste av oss var den barnsligste av oss der vi sto med sommerfugler i magen og skulle inn og spille låter vi akkurat hadde lært oss på lydsjekk.

Sånn lærte jeg Jojje å kjenne. Gammel i kroppen etter hvert, men ung til sinns – og i gitarfingrene, som låt like forbaska fint på nært hold i 2022 som de gjorde live og på plate med Roberta Flack i 1980 eller med Steely Dan i 1993. Fortjent legendestatus.

Lofthus, Wadenius og jeg likte så godt å spille sammen at vi starta en trio, og rakk én øvelse med fine låter og kaffeslabberas på Øvingshotellet i Oslo før livet kom i veien for oss alle tre. Så kom døden i veien før vi rakk øvelse nummer to.

Takk for samspillet, Jojje. Du var et forbilde. Hvil i velfortjent fred.

Min gode venn Peter Hallström har gitt ut en ny låt sammen med Martina Möllås, nydelig produsert av Ola Hedén. Jeg har fått lov til å spille bass, og det er lett når låten er så fin og man er omgitt av så mange musikalske mennesker.

Det er mye bekymring i omløp om dagen, og det er fort gjort å bli for oppdatert på og opptatt av all verdens elendighet når den er så lett tilgjengelig overalt rundt oss. Selv om man vet rasjonelt at bekymring hjelper svært lite, kan det være vanskelig å styre helt utenom den vonde engstelses-spiralen når når man kjenner på avmakt i møte med urett og lidelse i fjerne himmelstrøk.

Selv om det tilsynelatende gjør lite nytte i et verdensperspektiv, kan vi bidra med vårt – være gode mot menneskene rundt oss, vise omsorg for våre nærmeste, og være tilgivende og gode mot oss selv. Gi klemmer, gi en hjelpende hånd, gi råd, og bruke de kreative evnene våre til å fylle verden med vakre ting.

Peter, Martina og Ola gjør akkurat det med denne låten. Gi den noen minutter, pust med magen og lytt til teksten.

Hold ut, du er ikke alene.

(Du finner låten på alle strømmetjenestene, jeg har lyst til å slå et slag for Qobuz fremfor Spotify.)

Sånn litt tidlig i desember passer det kanskje med en litt lite julete låt om julestria?

Min gode venn Maria Mohn spurte meg midt i september om jeg ville være med og skrive og spille inn en julelåt. Vanligvis bør sånt tenkes på et halvt års tid i forveien, og spilles inn i juli eller august, men vi hev oss rundt.

Vi landa ganske fort på at vi hadde lyst til å beskrive følelsen man får når juleforberedelsene gjennom adventstiden har lagt sten til byrden i en allerede hektisk familiehverdag, skuldrene er på sitt høyeste og stresset totalt – og så inntreffer høytiden, landet tar pause, og man kan ikke gjøre noe annet enn å være i det. Et tvungent, nasjonalt hvileskjær som man forhåpentligvis ikke er for medtatt til å nyte.

Innspillingen ble preget av en travel høst, låtskriving foregikk på et delt telefon-notat, og vi spilte inn komp på en lydsjekk i Stockholm. Men jeg synes vi klarte å lage noe fint midt i stresset.

Ruben Dalen spiller trommer, Markus Lillehaug Johnsen gitarer, Jens Andreas Kleiven piano og Andreas Gidlund bidrar med deilig saksofon.

Maria synger nydelig, vi spilte inn vokalen hjemme hos Erik Hillestad i Villa Nordraak på Frogner.

Selv har jeg arrangert, produsert, mikset og spilt bass.

Låten har vært ute i en liten uke, og har i øyeblikket færre enn tusen avspillinger på Spotify. Klarer vi sammen å gi den et lite dytt i riktig retning?

Ta veldig gjerne en lytt, og ta med deg låten inn i juleforberedelsene hvis du liker den. Håper den treffer deg.

Jeg har elsket denne plata fra lenge før jeg skjønte hvor bra den egentlig var. Tekstene, klangene og melodiene var mer enn nok til å fange oppmerksomheten min da jeg hørte den første gang som 17-åring. For en gave det er å høre den igjen nå med 30 års erfaring fra scene og studio, og innse hvor skyhøyt kompetansenivået er i alle ledd av denne innspillingen.

Det blir feil å bruke uttrykk som fasit, men lista er lagt himmelhøyt, og vi andre har noe å strekke oss etter.

I 2003 så weben litt annerledes ut. En god skjerm hadde oppløsning på 800×600, og vi måtte gjøre maks ut av hver piksel.

Jeg hadde ansvaret for design og daglig drift av Fredrikstad Fotballklubbs offisielle nettside i opprykks-sesongen 2003, og det var en morsom reise, både sportslig og på nett. Vi var en gjeng frivillige som tok i et tak for klubben “vår”, dugnadsjobb med sporadisk dekking av enkelte utgifter.

Kampreferat med bilder fra hjemme- og bortekamper, nyheter og reklamebanner, bekreftede og ubekreftede overgangsrykter, stadig mas på trener Knut Torbjørn Eggen om innlevering av hans månedlige (eller var det ukentlige) spalte “Treneren har ordet”, og mye jubel på og rundt banen i det som ble en meget minneverdig sesong for FFK.

Vi registrerte domenet fredrikstadfk.no (Finnmark fylkeskommune hadde gjort krav på FFK), lanserte nettsiden litt før sesongstart, og drev den fram til den ble erstattet av en proffere og mye mer påkosta versjon litt ut i Tippeliga-sesongen 2004. Litt artig at “vår” versjon ble kåra til Tippeligaens beste klubb-nettside (eller “hjemmeside”) av et supporter-magasin samme dag som den nye, proffe siden ble lansert.

Jeg elsker Henrik Hanssons stemme. Vi har vokst opp med den samme musikken, han i Skåne og jeg i Østfold – og ingen av oss har vokst fra ungdomskjærligheten. I Henriks serie fra 2018 med live-fra-hjemmestudioet-coverlåter, var det to videoer som skilte seg klart ut for meg. Hans inderlige framføring av Per-Erik Hallins “Open Up Your Heart”, og denne smoothe James Ingram-hyllesten.

Min gode venn John Eric Hammond i Nashville var like begeistret for Henriks stemme og vokalprestasjon som jeg var, og vi bestemte oss for å “låne” lydsporet fra Henriks YouTube-kanal, og legge bass og trommer på det, bare for gøy.

Som sagt, så gjort. Bass og trommer på, nå gjensto det bare å gjøre en kjapp miks, og se hva opphavsmannen syntes om den lille kapringen vår.

Men John fikk en idé. Han har en håndfull gode venner i sitt utvidede nabolag som deler samme musikksmak, og opptil flere som har vært med på å forme denne musikkstilen fra begynnelsen. Så plutselig dukka det opp en versjon i Dropbox med Michael Omartian på karakteristisk piano over Henriks varme Rhodes.

Så balla det på seg.

Den svært meritterte session-gitaristen Tom Hemby leverte et nydelig gitarspor, Johns kompis fra orkesteret i kirken, Daniel Bondaczuk, lagde et nydelig strykerarrangement. Vår bestemann her på berget, Frode Østang Mangen spilte orgel.

Og mens vi spilte inn koringa med Kirk og Julianne Edgerton Kirkland i et siderom i den nevnte kirken, takket legenden Bill Schnee ja til å mikse sulamitten.

Dette vokste meg kjapt over hodet på best tenkelig vis, og jeg er evig takknemlig for å ha så mange varme og musikalske mennesker i livet mitt.

Resultatet har blitt en oppdatert utgave av Henriks original, gjort på dugnad over to kontinenter i ren kjærlighet til musikken.

Til alt hell var Henrik selv fornøyd med vår versjon da vi endelig slapp katten ut av sekken, og han følte seg ikke tråkka på tærne. I dag har han lagt ut en oppdatert video med den nye miksen på sin YouTube-kanal.

Hvis du deler min musikksmak: nyt! Hvis du ikke gjør det, gi det en sjanse likevel. Det er smooth og polert, men det skal gå an å ane kjærligheten.

Hyggelig med hyggelig anmeldelse etter konserten vår på Dokkhuset Scene sist lørdag!

Artig at anmelderen har bitt seg merke i koringa. Før 2015 hadde vi ofte korister med på konsertene, og ofte litt kor, perk og effekter fra platene på tracks som ekstrahjelp. Fra og med “Stepping Up”-releaseturnéen har vi gjort koringa selv.

Den første øvelsen gikk det ikke spesielt bra. Vi hanglet oss gjennom verset på “Think Twice”, og kollapset i en haug av dårlig timing, feilspilling og latter få takter ut i refrenget. Opp på hesten og prøve igjen. Nå, snart 10 år og tresifra antall konserter senere, har det begynt å sette seg.

Ofte kommer spørsmålet fra glade og litt nysgjerrige publikummere etter konsertene: “Låter skikkelig fint av koringa! …men dere synger vel selv, eller..?” Ofte fra folk som spiller i band selv, og som vet hvor vanlig det er med koring på “teip*”.

Vi kan ikke gjøre annet enn å hevde vår “uskyld”, og sende en takk til lydmaestro Henning Fjeld for at han får oss til å låte kanon ut i PA-en. Han har skjønt greia med å få livekoring til å låte fett, med riktig EQ, kompressor, og en liten dæsj chorus/doubler på korbussen.

Men det er altså opp til oss sølvgutta å treffe tonene.

* I ordentlig gamle dager (2002-03) hadde vi faktisk åttespors ADAT-spiller med perk, koring og ekstra keys. Så vi har hatt koring på teip. Det var noe herk.

Siden Facebook sliter med softrockcafe.org-siden min, deler jeg linker til Alan O’Day-intervjuet her:

Del 1

Del 2

I disse Pyeongchang-tider hvor halve OL-dagen er unnagjort før hanen galer på våre breddegrader, kan det være en utfordring for den gjengse smarttelefon-eier å holde nyhetene fra livet i morgentåka.

En kveld i tiden før Facebook jobbet jeg iherdig med å holde meg unna alle potensielle situasjoner hvor resultatet av dagens FFK-kamp borte mot Viking kunne bli forkynt meg, all den tid den ventet i sin helhet på VHS-en hjemme.

På veien hjem fra spilling i Oslo tok jeg sjansen på å stoppe på Statoil på Storebaug for et kjapt bidrag til kloakksystemet. I det jeg kommer ut av bensinstasjonen, skrenser en buss inn foran inngangen, og ut kommer en bitter og småbannende Knut Thorbjørn Eggen med en svært molefonken gjeng av Fredrikstads fineste sønner på slep.

Det er av sine egne man skal ha det.