Spoiler Alert

I disse Pyeongchang-tider hvor halve OL-dagen er unnagjort før hanen galer på våre breddegrader, kan det være en utfordring for den gjengse smarttelefon-eier å holde nyhetene fra livet i morgentåka.

En kveld i tiden før Facebook jobbet jeg iherdig med å holde meg unna alle potensielle situasjoner hvor resultatet av dagens FFK-kamp borte mot Viking kunne bli forkynt meg, all den tid den ventet i sin helhet på VHS-en hjemme.

På veien hjem fra spilling i Oslo tok jeg sjansen på å stoppe på Statoil på Storebaug for et kjapt bidrag til kloakksystemet. I det jeg kommer ut av bensinstasjonen, skrenser en buss inn foran inngangen, og ut kommer en bitter og småbannende Knut Thorbjørn Eggen med en svært molefonken gjeng av Fredrikstads fineste sønner på slep.

Det er av sine egne man skal ha det.

Fra levra

Bare for å ha sagt det: Jeg har ganske god kontroll på spam-epost, og klistremerke på postkassa som funker bra. Påtrengende gateselgere går jeg oftest rett forbi.

Meldinger fra venner og bekjente man ikke har sett på en stund er hyggelig, og sosiale medier er tipp topp for sånt. Men hvis meldingen inneholder frasen «vise deg denne muligheten» havner den rett i søpla sammen med de andre uønska markedsføringshenvendelsene, selv om den er aldri så personlig.

Jeg er ikke interessert i noe opplegg som tvinger meg til å se på alle mine nærmeste som potensielle kunder i en pyramide.

Sånn, da er det sagt. Mvh mann (40), lettere rødkinnet.

Avstand (The Memory Palace episode 44)

Samuel Finley Breese Morse tilbragte de første 35 årene av sitt liv med å lære seg å male. På Andover, på Yale, på det kongelige akademiet i London.

Han studerte mestrenes verk, for å lære hvordan Michelangelo lagde legemer som tilsynelatende pulserte og bevret av bare olje og skygge og toskaft. For å lære hvordan Rafael mante fram en gnist av indre liv med ett enkelt hvitt strøk i en adelskvinnes oker-skumrende øye. For å lære hvordan man skaper en illusjon av avstand og rom. Å lære hvordan man påkaller det uutsigelige ved enkel ansamling av streker og prikker på et strukket lerret.

I 1825 bodde Morse i New Haven i Connecticut med sin kone Lucretia og to unge sønner. Og et tredje barn på vei, når som helst.

En kveld kom en kurér med en beskjed. Byrådet i New York ville betale Morse ett tusen dollar for å male et portrett av Marquis de LaFayette. Helten fra revolusjonen skulle besøke Washington for å feire 50-årsdagen for krigens start, og han ville sitte modell for Morse, hvis maleren kunne reise umiddelbart.

Så han pakket sitt staffeli, sine børster og sine farger, og klær som var gode nok til å ha på når man skal treffe en mann som LaFayette. Han kysset sin gravide kone. Og reiste samme kveld.

En annen kveld, en uke senere, i et leiet studio i Washington, forberedte Morse ankomsten til sin distingverte modell neste morgen. Det banket på døren, der sto en kurér, andpusten og skitten etter et hardt ritt på hard vei, med et brev som var fem ord langt:

“Din kjære kone er rekonvalesent.”

Han reiste samme kveld. Han red seks dager i strekk, på hesteryggen og bak i skranglende vogner, surret inn i pledd mot oktobernattens kalde vinder. Og da han kom fram til New Haven og løp gjennom høstløvet opp til huset på Whitney Avenue, fikk han vite at hans kone var død.

Hun hadde faktisk gått bort før kuréren banket på døren hans i Washington. Hun var faktisk allerede begravet, en morgen mens han var på veien. Mens han hastet hjem for å sitte hos henne mens hun ble bedre.

Samuel Finley Breese Morse tilbragte de neste 45 årene av sitt liv på å prøve og forsikre seg om at ingen noensinne ville måtte føle det han følte den natten.

Samuel Finley Breese Morse tilbragte de neste 45 årene med å finne opp telegrafen. På å gjøre ekte rom og ekte avstand til illusjoner.

Og han oppfant morsekode. Prikker og streker som kunne overføre detaljer om levende liv — og døende viv.

Skrevet og produsert av Nate DiMeo til 44. episode av The Memory Palace
Oversatt av Lars-Erik Dahle

Lykkepille

Den følelsen jeg har nå, den må legges på is og syltes på glass til tunge høstkvelder og stramme vinteruker.

Den tilbakelagte treningsturen som gir varme og velbehag i årene. Gnistrende solskinn ute og lunt lys inne. Deilig, inspirerende musikk og en oppkvikkende dusj. Og duften av nytrukket kaffe.

Når opplegget uunngåelig glipper litt uti oktober, eller kanskje allerede i midten av mai når allergien smeller som verst, er det denne lykkepillen av en følelse jeg må lete fram og hive innpå.

Og går ikke det, starter vi med blanke ark og ny nåde neste vår. Det er forsøket verd, i alle fall.

Frykt, panikk, nyskapning

Det er langt opp til John Williams‘ 50 Oscar-nominasjoner, men Hans Zimmer holder god fart. For tiden er han på turné med et håndplukket lag av noen av verdens beste musikere, og 20. mai kommer han og laget til Telenor Arena.

I et innlegg på Quora fra 2014 letter Zimmer litt på topplokket og gir oss vanlige dødelige et lite innblikk i prosessen. Spørsmålet er «How does Hans Zimmer compose a soundtrack?» Zimmer svarer:

Fear, panic, invention, procrastination, conversation, more conversation with the director, more conversation with the DP (because I want to know what the color palette is), reading an enormous amount of books, more procrastination, more fear, and more deadlines until somebody yanks the score away from me.

The first thing I think about is music, and the last thing I think about is music. I’m like some Monk. I don’t see a lot of daylight. I hang out with musicians, I hang out with directors and I just try to spend as much of my life as possible playing music.

Muligens ikke det svaret brukeren var på jakt etter, men et fascinerende innblikk i mennesket Hans Zimmer.

Nå skal jeg bare pante 895 flasker, så jeg får råd til å dra på konsert i mai.

Do You Really Need Her?

“Gud trengte søsteren din i himmelen.”

Det var forklaringen en amerikansk seksåring fikk da søsteren hans døde i en skyteepisode. Det er forklaringen mange tyr til når et menneske som helt klart hadde mer å gjøre på jorda plutselig og uventet går ut av tiden.
 
Harry Connick Jr. har skrevet et tonedikt om episoden. Første gang jeg hørte låten, tenkte jeg at den var en moderne “Joleen” fra et mannlig perspektiv.
 
Etter å ha sett en liten bakomfilm om låten, sitter jeg nå med en klump i magen og en i halsen. Faren til jenta som døde er en venn av artisten.
 

“Trenger du henne virkelig hos deg? For jeg trenger henne sårt her og nå.”

Jeg tenker at jeg skal veie mine ord omhyggelig hvis noe sånt skjer i vår familie.
 

Alenetid

Det sitter en amerikaner i leiligheten sin i Busan i Sør-Korea og leker første verdenskrig på Xbox. Han hopper mellom fjellknauser, åler seg gjennom høyt gress, kaster granater mot stridsvogner og forsvarer seg innbitt i nærkamp med bajonett.

Kanskje kona og barna er i rommet ved siden av, kanskje har de tatt en tur ut i parken for å gi pappa litt sårt tiltrengt alenetid i dag – riktignok omtrent et døgn for sent, men det er tanken som teller.

Elefanten i rommet er det ingen som nevner. Kanskje fordi elefanten i dette tilfellet er alle andre steder enn i rommet. Elefanten er enorm, verdensomspennende og allestedsnærværende, og vokser i et rasende tempo. Men i dette rommet akkurat nå, virker de digitalt gjenskapte slagmarkene ved Verdun og Suez langt mer håndfaste og virkelige.

Professor Robert E. Kelly ved universitetet i Busan har figurert som Korea-ekspert i vestlige medier en stund. Han har en lang og tung utdannelse fra hjemstaten Ohio, og han bor i Sør-Korea med sin koreanske kone og deres to barn. Han skriver godt, snakker godt for seg og tar seg godt ut i dress, noe som gjør at hans synspunkter er ønsket av The Economist, Newsweek og The Diplomat – og av BBC, som fra tid til annen intervjuer Kelly over Skype fra hans hjemmekontor i Busan.

Fredag 10. mars melder BBC at Sør-Koreas forfatningsdomstol har vedtatt å avsette president Park Geun-hye etter en stygg korrupsjonssak. Samsung er innblandet. Stabiliteten i regionen har fått seg et skudd for baugen. Scenen er klar for en ekspert med Kellys faglige tyngde og erfaring. Han kan forklare det hele for seerne fra et lokalt perspektiv.

Slike saker flyr fort forbi hvermannsen i TV-sofaen. I et mediebilde dominert av amerikansk politikk og kjendiser i stadig kortere vinduer av warholsk berømmelse, skal det mer til enn koreansk korrupsjon for å vinne folkets oppmerksomhet.

Helt til en professor glemmer å låse døra til hjemmekontoret.

Han hadde gjort alt annet riktig. Slipset satt som det skulle, den ellers nokså kjedelige og nøytrale bakveggen var pyntet med et verdenskart, og senga var kamuflert med stabler av fagbøker. Skype-forbindelsen fungerte.

11:51 lokal tid skriver han på Twitter at han er klar for å prate med BBC «om ti minutter». 12:00 dobbeltsjekker han med BBC hvilken Twitter-konto han skal bruke når han omtaler intervjuet. Så er de i gang.

Kelly kaller avsettelsen av president Park «en triumf for demokratiet», BBCs ankermann Matt O’Neil spør om hva dette betyr for regionen som helhet, døra går opp i bakgrunnen, og inn spankulerer en ung frøken Kelly, for anledningen kledd i svært synlig gult, i en slags se-på-meg-dans som bør være lett å kjenne igjen for alle som har småbarn.

«Hva er det pappa driver med? Være med?»

Kelly prøver først uten hell å skyve datteren ut av TV-bildet, og idet hun trekker seg tilbake, setter seg på senga og river ned en stabel med bøker, dukker yngstemann James opp i døråpningen i en hvit gåstol, fast bestemt på å henge med på alt storesøster finner på.

Mamma Jung-a Kim kommer skliende inn av døra som en superhelt med et ansiktsuttrykk som forteller alt. For småbarnsforeldre kan det bety katastrofe å slippe barna av syne. Kanskje skulle hun bare rydde litt oppvask. Kanskje måtte hun bare tisse. Kanskje hadde storesøster fått i ansvar å følge lillebror inn til TV-stua, og blitt overmannet av nysgjerrighet og pappa-savn på veien.

Jeg har selv vært med på at ting har gått galt på direkte TV. Tiden stopper opp mens man frenetisk prøver å feilsøke, rette opp skaden og holde maska samtidig. De 20 sekundene det tok mamma Kim å gripe tak i en unge i hver arm og dra dem begge, baklengs og under høylytte protester, ut av døra, må ha virket som et helt liv.

Pappa Robert kunne bare smile beskjemmet og beklage det inntrufne.

Ved hjelp av digitale fotspor kan man danne seg et bilde av aktiviteten i etterkant av det ufrivillig komiske intervjuet. En halvtimes tid etter familien Kelly var på lufta begynner BBC å forstå hvilken potensiell viral snakkis de har vært vitne til, og tar kontakt med Kelly via Twitter for å spørre om tillatelse til å dele klippet på sosiale medier. Kellys svar avslører en viss skepsis: «Hva betyr det? Er dette en sånn ting som går viralt og blir rart?»

BBCs David Waddell skriver på bloggen sin at en av hans kolleger tok en prat med Kelly og kona om dette, og at de i utgangspunktet var negative til å gjøre et nummer ut av hendelsen, men at de lot seg overbevise av at hjulene allerede var i gang og klippet allerede levde sitt eget liv utenfor BBCs og familiens kontroll.

Halvannet døgn senere er klippet vist 16,5 millioner ganger på BBC News’ Facebook-side, og Robert E. Kelly overøses av spontane gratulasjoner og hilsner på Facebook og Twitter – de fleste fra småbarnsforeldre som daglig opplever liknende situasjoner, bare ikke direkte på BBC. Diskusjonen raser i sosiale medier om det er barnevakten eller kona som kommer rasende inn og desperat prøver å redde situasjonen, og indignerte mødre nettet over reiser en streng pekefinger mot alle som heller i retning barnevakten med emneknaggen #NotTheNanny.

Familien Kelly selv holder en lav profil i dag. Robert E. Kellys Twitter-konto har 12.000 fler følgere enn i går, men Kelly selv deltar ikke i debatten, verken på Twitter eller Facebook.

Hva som ble sagt da de sto opp i dag til rødglødende smarttelefoner, vet vi ikke. Men på Xbox.com kan vi se at pappa og professor Robert, med Xbox-gamertaggen «Darth Homer», benytter anledningen til å skru tiden 100 år tilbake og få utløp for litt frustrasjon på gamlemåten.

Endelig litt alenetid.

Ninjamus og avtalebrudd

Vi hadde en avtale.

Den storvokste, svarte edderkoppen så beskjemmet og angrende ut der den sto og prøvde med sviktende hell å gjøre seg usynlig i hjørnet bak sofaen. Vi hadde hilst på hverandre flere ganger det siste året. En gang på badet, to ganger på vaskerommet og en gang på strietapeten i trappeoppgangen. Jeg hadde gjort meg forstått: – Jeg setter pris på at du bor her, og er takknemlig for jobben du gjør ved å samle inn, ta livet av og spise opp andre plagsomme insekter. Ta deg for all del til rette – men hvis kona eller barna ser deg, må du dø.

Og det lot til å fungere bra for alle parter. Helt til denne TV-kvelden på sensommeren. Edderkoppen hadde utvidet reviret til dagligstua, og spankulerte plutselig meget synlig over det hvite teppet i litt i overkant fint driv med stø kurs mot husfruens bare føtter.

Ikke sint, bare veldig, veldig skuffa, reiste jeg meg fra sofaen, bevæpnet med tre tørk Lambi husholdningspapir.

Vi hadde en avtale. Hva i all verden tenkte du på?

Det er ikke sånn at jeg nyter å drepe små dyr, men når deres nærvær går ut over nattesøvnen i størstedelen av husholdningen og setter husfreden i fare, ikler jeg meg motvillig bøddel-rollen og skrider til verket.

Vi bor i et gammelt hus på landet, og når det blir kaldt ute, finner musene veien inn. Med mus går det ikke an å snakke fornuft – de tar seg til rette i kriker, kroker, kott og skap, bygger reder og legger fra seg små svarte visittkort overalt. Og de er langt nifsere enn edderkopper.

I fjor vinter fant jeg muselort på konas side av soverommet, og jeg lå våken en natt og hørte musa romstere på gulvet. Her måtte det handles så raskt og så diskret som mulig.

Jeg plasserte en musefelle i hjørnet ved hodeenden av senga, og gamblet på at musa ville drøye til det var blitt helt stille i rommet før den gjorde et framstøt. Elisabeth rakk såvidt å legge hodet på puta før det smalt. Om det var smellet eller den to minutter lange sprellende dødskampen som gjorde sterkest inntrykk, er vanskelig å si, men det ble ikke noe særlig søvn på noen av oss den natten, og fruen trampet uforholdsmessig hardt inn på soverommet på tampen av dagen i flere uker etterpå.

Etter noen uker med systematisk plassering, tømming og skifting av feller, tok musene hintet og fant seg et annet sted å bo. Helt til november i år, da vi begynte å høre den velkjente krafsingen igjen. Ny runde med feller, far tilbake i massemorder-modus.

På bytur en søndag ettermiddag slapp jeg av kone og barn ved Fredrikstad Kino og kjørte selv for å parkere bilen. Jeg skulle bare ta en serviett fra hanskerommet for å snyte meg, da jeg plutselig satt ansikt til ansikt med en forskrekket grå blindpassasjer. Jeg rakk såvidt å tenke “jaså, er du der, du?” før musa smatt inn i sitt improviserte rede, rasket sammen av min samling av gamle bensinstasjon-servietter og utvalgte fotnoter fra NAF Veibok.

Jeg smalt igjen hanskerommet og forkynte med klar og alvorlig stemme: – Ny avtale – hvis ikke du har flytta ut når barna har lagt seg i kveld, må du til pers.

Skadedyr i Vestre Onsøy er skuffende dårlige på avtaler. Jeg satt opp en felle i garasjen utenfor bilen og en på gulvet ved passasjersetet, sov lett og sto opp før alle andre – og fant to feller like forbaska spent – og sylfrekt renslikket for åte.

Jedi-mus. Ninjamus. Max Man-mus. Nå er det krig.

Dagen går med på å tenke ut bedre strategier. Bør jeg stramme fellene hardere og spenne dem så de er helt på nippet til å klappe igjen, slik at den minste vibrasjon ved plassering gir, om ikke et rapp over fingrene, så i alle fall en skarp lyd og en småtraumatisk nær-felle-opplevelse? Bør jeg fjerne redet fra hanskerommet først for å sikre mer aktivitet og stress i musebestanden? Funker egentlig de nye billig-fellene fra Clas Ohlson godt nok, eller bør jeg lete i kjelleren etter flere gamle Rapp-feller?

Lenger rekker jeg ikke å spekulere før Elisabeth på hjemveien helt uskyldig åpner hanskerommet på leting etter refleksvest med tanke på nært forestående EU-kontroll, og plutselig sitter med ninjamusa i fanget i 82 kilometer i timen.

Heldigvis var det jeg som kjørte.

Hanskerommet renskes ut og alle sikkerhetstiltak iverksettes med umiddelbar virkning. Neste morgen står jeg opp før hanen igjen for å sjekke, og Rapp-fella i bilen er søkk borte. Etter noen minutters leting med mobilen som lommelykt finner jeg den, godt gjemt under passasjersetet. Det ene hjørnet er dekket av ferskt museblod, musa er ikke å se.

En måned senere er hvilepulsen omsider etablert i bilen igjen, akkurat tidsnok til å la julefreden senke seg på musehotellet. Men hanskerommet blir aldri det det var. Og nissen på låven må nok se langt etter julegrøten i år.