I fjor høst ble jeg oppringt av Ole Børud og spurt om jeg kunne sette av en helg til innspilling av noen låter til hans nye plate. Jeg har spilt med Ole i snart ni år, men det er fortsatt en glede hver gang han ringer, og spesielt når det gjelder innspilling. På den forrige plata (Shaking the Ground) fikk jeg lov til å spille på ni låter, mens Ole selv på synthbass og David Fjelde på Yamaha 5-strenger tok seg av de resterende tre på en utmerket måte. Denne gangen hadde Ole kokkelert i studio og spilt på sin egen P-bass på de fleste låtene, men han ønsket å ha med meg på fem av elleve låter. Topp stemning.
Jeg heiv alle bassene mine og meg selv i bilen og durte av gårde til Stavern. Vi hadde satt av tre dager, men endte opp med å bruke bare en kveld. Låtene var mye mer ferdige på det tidspunktet jeg kom inn i prosessen denne gangen, og i motsetning til forrige runde, jobbet vi stort sett i hele takes fra første til siste takt, slik at vi begge fikk et mer helhetlig bilde av dynamikken og progresjonen i låtene. Litt om hver låt:
Resting Day: Dette er Oles hyllest til Donald Fagen. Den minner meg spesielt om «The Great Pagoda of Funn» fra Fagens siste soloplate. Da jeg spilte den inn, hadde Ole allerede begynt å jobbe med den Wayne Krantz-inspirerte gitarsoloen. Det låt bra da, og det ferdige resultatet låter enda bedre. Jeg brukte min ’65 P-bass og prøvde å komme inn i Freddy Washington-modus. Akkordskjemaet var fastlagt, og det var bare å fylle inn tomrommene her og der, og lage en slags lang basslinje gjennom låten. Vi spilte gjennom låten 4-5 ganger før vi landet på et take vi begge var fornøyde med. Det var spesielt gøy å spille smooth R&B-bass under soloen.
Rock Steady: Her måtte jeg ta fram slap-bassen min, en (en gang) melkehvit ’75 Fender Jazz med Seymour Duncan-pickuper. Bassfiguren var ferdig komponert av Ole, og jeg kunne bare spille låten slik han ville høre den, med noen få små personline innstikk her og der. Typisk Ole-låt med unislinje i bass og gitar på refrenget. Jeg digger Frodes keyboardspilling på denne låten, spesielt Harlan Rogers-partiet midt i broa.
Broken People: Kanskje den mest intrikate låten på plata, både rytmisk og harmonisk. Her var det igjen Jazzbassen som fikk kjørt seg, uttrykket matcher bra med «One More Try» fra forrige plate. Selv om Oles ferdigkomponerte basslinje i utgangspunktet var ganske intensiv, var det muligheter for litt filling og personlig touch her og der. Fantastisk solo av Markus Lillehaug Johnsen på denne.
She’s Like no Other: En litt atypisk Ole-låt, med kassegitar og midtempo-groove. De fire år gamle strengene på P-bassen kom til sin rett her, og vi landa på et uttrykk litt i Al Green-land. Vi eksperimenterte med korte og lange toner i verset, og landet på korte for å gi litt mer sprett og skyv. Her var det også muligheter for å trekke fram noen old-school R&B-triks, til stor glede for bassisten. Kjempelåt, og en oppriktig og fortjent hyllest til Anne-Marie.
Make a Change: Jeg har en ’86 Yamaha BB5000 5-strenger som jeg svært sjelden tar fram, men den måtte til pers i denne låta. Unis-linja på refrenget strekker seg ned til Db på H-strengen. En nokså intrikat og litt finurlig linje som krevde litt konsentrasjon for å føles og høres naturlig ut. Så å si ferdig komponert, men bassfillet i andre vers var en øyeblikksoppfinnelse. Jeg var lenge litt ukomfortabel med basslyden på denne låta, sikkert fordi jeg er uvant med Yamaha-bassen, men i siste miks og master satte den seg veldig fint. Fantastisk gitarsolo av Ole.
Jeg er stolt over å ha vært med på en så solid plate, og nå som releaserunden er i gang og tilbakemeldingene begynner å komme, blir jeg stoltere og stoltere. Alle gutta har gjort en kjempejobb, og jeg gleder meg til å spille dette materialet live de neste årene.
