Vestkyst-forbrødring

Jeg elsker Henrik Hanssons stemme. Vi har vokst opp med den samme musikken, han i Skåne og jeg i Østfold – og ingen av oss har vokst fra ungdomskjærligheten. I Henriks serie fra 2018 med live-fra-hjemmestudioet-coverlåter, var det to videoer som skilte seg klart ut for meg. Hans inderlige framføring av Per-Erik Hallins «Open Up Your Heart», og denne smoothe James Ingram-hyllesten.

Min gode venn John Eric Hammond i Nashville var like begeistret for Henriks stemme og vokalprestasjon som jeg var, og vi bestemte oss for å «låne» lydsporet fra Henriks YouTube-kanal, og legge bass og trommer på det, bare for gøy.

Som sagt, så gjort. Bass og trommer på, nå gjensto det bare å gjøre en kjapp miks, og se hva opphavsmannen syntes om den lille kapringen vår.

Men John fikk en idé. Han har en håndfull gode venner i sitt utvidede nabolag som deler samme musikksmak, og opptil flere som har vært med på å forme denne musikkstilen fra begynnelsen. Så plutselig dukka det opp en versjon i Dropbox med Michael Omartian på karakteristisk piano over Henriks varme Rhodes.

Så balla det på seg.

Den svært meritterte session-gitaristen Tom Hemby leverte et nydelig gitarspor, Johns kompis fra orkesteret i kirken, Daniel Bondaczuk, lagde et nydelig strykerarrangement. Vår bestemann her på berget, Frode Østang Mangen spilte orgel.

Og mens vi spilte inn koringa med Kirk og Julianne Edgerton Kirkland i et siderom i den nevnte kirken, takket legenden Bill Schnee ja til å mikse sulamitten.

Dette vokste meg kjapt over hodet på best tenkelig vis, og jeg er evig takknemlig for å ha så mange varme og musikalske mennesker i livet mitt.

Resultatet har blitt en oppdatert utgave av Henriks original, gjort på dugnad over to kontinenter i ren kjærlighet til musikken.

Til alt hell var Henrik selv fornøyd med vår versjon da vi endelig slapp katten ut av sekken, og han følte seg ikke tråkka på tærne. I dag har han lagt ut en oppdatert video med den nye miksen på sin YouTube-kanal.

Hvis du deler min musikksmak: nyt! Hvis du ikke gjør det, gi det en sjanse likevel. Det er smooth og polert, men det skal gå an å ane kjærligheten.

Sølvgutter på tur

Hyggelig med hyggelig anmeldelse etter konserten vår på Dokkhuset Scene sist lørdag!

Artig at anmelderen har bitt seg merke i koringa. Før 2015 hadde vi ofte korister med på konsertene, og ofte litt kor, perk og effekter fra platene på tracks som ekstrahjelp. Fra og med «Stepping Up»-releaseturnéen har vi gjort koringa selv.

Den første øvelsen gikk det ikke spesielt bra. Vi hanglet oss gjennom verset på «Think Twice», og kollapset i en haug av dårlig timing, feilspilling og latter få takter ut i refrenget. Opp på hesten og prøve igjen. Nå, snart 10 år og tresifra antall konserter senere, har det begynt å sette seg.


Ofte kommer spørsmålet fra glade og litt nysgjerrige publikummere etter konsertene: «Låter skikkelig fint av koringa! …men dere synger vel selv, eller..?» Ofte fra folk som spiller i band selv, og som vet hvor vanlig det er med koring på «teip*».

Vi kan ikke gjøre annet enn å hevde vår «uskyld», og sende en takk til lydmaestro Henning Fjeld for at han får oss til å låte kanon ut i PA-en. Han har skjønt greia med å få livekoring til å låte fett, med riktig EQ, kompressor, og en liten dæsj chorus/doubler på korbussen.

Men det er altså opp til oss sølvgutta å treffe tonene.

* I ordentlig gamle dager (2002-03) hadde vi faktisk åttespors ADAT-spiller med perk, koring og ekstra keys. Så vi har hatt koring på teip. Det var noe herk.

Spoiler Alert

I disse Pyeongchang-tider hvor halve OL-dagen er unnagjort før hanen galer på våre breddegrader, kan det være en utfordring for den gjengse smarttelefon-eier å holde nyhetene fra livet i morgentåka.

En kveld i tiden før Facebook jobbet jeg iherdig med å holde meg unna alle potensielle situasjoner hvor resultatet av dagens FFK-kamp borte mot Viking kunne bli forkynt meg, all den tid den ventet i sin helhet på VHS-en hjemme.

På veien hjem fra spilling i Oslo tok jeg sjansen på å stoppe på Statoil på Storebaug for et kjapt bidrag til kloakksystemet. I det jeg kommer ut av bensinstasjonen, skrenser en buss inn foran inngangen, og ut kommer en bitter og småbannende Knut Thorbjørn Eggen med en svært molefonken gjeng av Fredrikstads fineste sønner på slep.

Det er av sine egne man skal ha det.

Fra levra

Bare for å ha sagt det: Jeg har ganske god kontroll på spam-epost, og klistremerke på postkassa som funker bra. Påtrengende gateselgere går jeg oftest rett forbi.

Meldinger fra venner og bekjente man ikke har sett på en stund er hyggelig, og sosiale medier er tipp topp for sånt. Men hvis meldingen inneholder frasen «vise deg denne muligheten» havner den rett i søpla sammen med de andre uønska markedsføringshenvendelsene, selv om den er aldri så personlig.

Jeg er ikke interessert i noe opplegg som tvinger meg til å se på alle mine nærmeste som potensielle kunder i en pyramide.

Sånn, da er det sagt. Mvh mann (40), lettere rødkinnet.

Avstand (The Memory Palace episode 44)

Samuel Finley Breese Morse tilbragte de første 35 årene av sitt liv med å lære seg å male. På Andover, på Yale, på det kongelige akademiet i London.

Han studerte mestrenes verk, for å lære hvordan Michelangelo lagde legemer som tilsynelatende pulserte og bevret av bare olje og skygge og toskaft. For å lære hvordan Rafael mante fram en gnist av indre liv med ett enkelt hvitt strøk i en adelskvinnes oker-skumrende øye. For å lære hvordan man skaper en illusjon av avstand og rom. Å lære hvordan man påkaller det uutsigelige ved enkel ansamling av streker og prikker på et strukket lerret.

I 1825 bodde Morse i New Haven i Connecticut med sin kone Lucretia og to unge sønner. Og et tredje barn på vei, når som helst.

En kveld kom en kurér med en beskjed. Byrådet i New York ville betale Morse ett tusen dollar for å male et portrett av Marquis de LaFayette. Helten fra revolusjonen skulle besøke Washington for å feire 50-årsdagen for krigens start, og han ville sitte modell for Morse, hvis maleren kunne reise umiddelbart.

Så han pakket sitt staffeli, sine børster og sine farger, og klær som var gode nok til å ha på når man skal treffe en mann som LaFayette. Han kysset sin gravide kone. Og reiste samme kveld.

En annen kveld, en uke senere, i et leiet studio i Washington, forberedte Morse ankomsten til sin distingverte modell neste morgen. Det banket på døren, der sto en kurér, andpusten og skitten etter et hardt ritt på hard vei, med et brev som var fem ord langt:

“Din kjære kone er rekonvalesent.”

Han reiste samme kveld. Han red seks dager i strekk, på hesteryggen og bak i skranglende vogner, surret inn i pledd mot oktobernattens kalde vinder. Og da han kom fram til New Haven og løp gjennom høstløvet opp til huset på Whitney Avenue, fikk han vite at hans kone var død.

Hun hadde faktisk gått bort før kuréren banket på døren hans i Washington. Hun var faktisk allerede begravet, en morgen mens han var på veien. Mens han hastet hjem for å sitte hos henne mens hun ble bedre.

Samuel Finley Breese Morse tilbragte de neste 45 årene av sitt liv på å prøve og forsikre seg om at ingen noensinne ville måtte føle det han følte den natten.

Samuel Finley Breese Morse tilbragte de neste 45 årene med å finne opp telegrafen. På å gjøre ekte rom og ekte avstand til illusjoner.

Og han oppfant morsekode. Prikker og streker som kunne overføre detaljer om levende liv — og døende viv.

Skrevet og produsert av Nate DiMeo til 44. episode av The Memory Palace
Oversatt av Lars-Erik Dahle

Lykkepille

Den følelsen jeg har nå, den må legges på is og syltes på glass til tunge høstkvelder og stramme vinteruker.

Den tilbakelagte treningsturen som gir varme og velbehag i årene. Gnistrende solskinn ute og lunt lys inne. Deilig, inspirerende musikk og en oppkvikkende dusj. Og duften av nytrukket kaffe.

Når opplegget uunngåelig glipper litt uti oktober, eller kanskje allerede i midten av mai når allergien smeller som verst, er det denne lykkepillen av en følelse jeg må lete fram og hive innpå.

Og går ikke det, starter vi med blanke ark og ny nåde neste vår. Det er forsøket verd, i alle fall.

Alenetid

Det sitter en amerikaner i leiligheten sin i Busan i Sør-Korea og leker første verdenskrig på Xbox. Han hopper mellom fjellknauser, åler seg gjennom høyt gress, kaster granater mot stridsvogner og forsvarer seg innbitt i nærkamp med bajonett.

Kanskje kona og barna er i rommet ved siden av, kanskje har de tatt en tur ut i parken for å gi pappa litt sårt tiltrengt alenetid i dag – riktignok omtrent et døgn for sent, men det er tanken som teller.

Elefanten i rommet er det ingen som nevner. Kanskje fordi elefanten i dette tilfellet er alle andre steder enn i rommet. Elefanten er enorm, verdensomspennende og allestedsnærværende, og vokser i et rasende tempo. Men i dette rommet akkurat nå, virker de digitalt gjenskapte slagmarkene ved Verdun og Suez langt mer håndfaste og virkelige.

Professor Robert E. Kelly ved universitetet i Busan har figurert som Korea-ekspert i vestlige medier en stund. Han har en lang og tung utdannelse fra hjemstaten Ohio, og han bor i Sør-Korea med sin koreanske kone og deres to barn. Han skriver godt, snakker godt for seg og tar seg godt ut i dress, noe som gjør at hans synspunkter er ønsket av The Economist, Newsweek og The Diplomat – og av BBC, som fra tid til annen intervjuer Kelly over Skype fra hans hjemmekontor i Busan.

Fredag 10. mars melder BBC at Sør-Koreas forfatningsdomstol har vedtatt å avsette president Park Geun-hye etter en stygg korrupsjonssak. Samsung er innblandet. Stabiliteten i regionen har fått seg et skudd for baugen. Scenen er klar for en ekspert med Kellys faglige tyngde og erfaring. Han kan forklare det hele for seerne fra et lokalt perspektiv.

Slike saker flyr fort forbi hvermannsen i TV-sofaen. I et mediebilde dominert av amerikansk politikk og kjendiser i stadig kortere vinduer av warholsk berømmelse, skal det mer til enn koreansk korrupsjon for å vinne folkets oppmerksomhet.

Helt til en professor glemmer å låse døra til hjemmekontoret.

Han hadde gjort alt annet riktig. Slipset satt som det skulle, den ellers nokså kjedelige og nøytrale bakveggen var pyntet med et verdenskart, og senga var kamuflert med stabler av fagbøker. Skype-forbindelsen fungerte.

11:51 lokal tid skriver han på Twitter at han er klar for å prate med BBC «om ti minutter». 12:00 dobbeltsjekker han med BBC hvilken Twitter-konto han skal bruke når han omtaler intervjuet. Så er de i gang.

Kelly kaller avsettelsen av president Park «en triumf for demokratiet», BBCs ankermann Matt O’Neil spør om hva dette betyr for regionen som helhet, døra går opp i bakgrunnen, og inn spankulerer en ung frøken Kelly, for anledningen kledd i svært synlig gult, i en slags se-på-meg-dans som bør være lett å kjenne igjen for alle som har småbarn.

«Hva er det pappa driver med? Være med?»

Kelly prøver først uten hell å skyve datteren ut av TV-bildet, og idet hun trekker seg tilbake, setter seg på senga og river ned en stabel med bøker, dukker yngstemann James opp i døråpningen i en hvit gåstol, fast bestemt på å henge med på alt storesøster finner på.

Mamma Jung-a Kim kommer skliende inn av døra som en superhelt med et ansiktsuttrykk som forteller alt. For småbarnsforeldre kan det bety katastrofe å slippe barna av syne. Kanskje skulle hun bare rydde litt oppvask. Kanskje måtte hun bare tisse. Kanskje hadde storesøster fått i ansvar å følge lillebror inn til TV-stua, og blitt overmannet av nysgjerrighet og pappa-savn på veien.

Jeg har selv vært med på at ting har gått galt på direkte TV. Tiden stopper opp mens man frenetisk prøver å feilsøke, rette opp skaden og holde maska samtidig. De 20 sekundene det tok mamma Kim å gripe tak i en unge i hver arm og dra dem begge, baklengs og under høylytte protester, ut av døra, må ha virket som et helt liv.

Pappa Robert kunne bare smile beskjemmet og beklage det inntrufne.

Ved hjelp av digitale fotspor kan man danne seg et bilde av aktiviteten i etterkant av det ufrivillig komiske intervjuet. En halvtimes tid etter familien Kelly var på lufta begynner BBC å forstå hvilken potensiell viral snakkis de har vært vitne til, og tar kontakt med Kelly via Twitter for å spørre om tillatelse til å dele klippet på sosiale medier. Kellys svar avslører en viss skepsis: «Hva betyr det? Er dette en sånn ting som går viralt og blir rart?»

BBCs David Waddell skriver på bloggen sin at en av hans kolleger tok en prat med Kelly og kona om dette, og at de i utgangspunktet var negative til å gjøre et nummer ut av hendelsen, men at de lot seg overbevise av at hjulene allerede var i gang og klippet allerede levde sitt eget liv utenfor BBCs og familiens kontroll.

Halvannet døgn senere er klippet vist 16,5 millioner ganger på BBC News’ Facebook-side, og Robert E. Kelly overøses av spontane gratulasjoner og hilsner på Facebook og Twitter – de fleste fra småbarnsforeldre som daglig opplever liknende situasjoner, bare ikke direkte på BBC. Diskusjonen raser i sosiale medier om det er barnevakten eller kona som kommer rasende inn og desperat prøver å redde situasjonen, og indignerte mødre nettet over reiser en streng pekefinger mot alle som heller i retning barnevakten med emneknaggen #NotTheNanny.

Familien Kelly selv holder en lav profil i dag. Robert E. Kellys Twitter-konto har 12.000 fler følgere enn i går, men Kelly selv deltar ikke i debatten, verken på Twitter eller Facebook.

Hva som ble sagt da de sto opp i dag til rødglødende smarttelefoner, vet vi ikke. Men på Xbox.com kan vi se at pappa og professor Robert, med Xbox-gamertaggen «Darth Homer», benytter anledningen til å skru tiden 100 år tilbake og få utløp for litt frustrasjon på gamlemåten.

Endelig litt alenetid.

Formuleringer

Jesper (11 neste uke) er på vei i all hast opp trappa til andre etasje. Jeg roper «Jesper, vil du ha en muffin»?

Jesper skrenser i trappa, spaserer rolig ned mens han på ganske overbevisende viktoriansk engelsk proklamerer:

My brain, that is, the center of all my nerves and intelligence, was suddenly distracted by your generous offer of sweets, Sir.

Velger å ta det som et tegn på at vi er på rett vei.

Lederstil

Fly-kaos i helga, men Hanne Sørvaag-konserten i nydelige Johannes a Lasco Bibliothek i Emden i Tyskland gikk som planlagt.  Og jeg fikk sett den siste timen av FA-cupfinalen på laptopen ved gate C10 på Kastrup – mens vi ventet på et fly som aldri ble klart. Seieren smakte nok godt for spillerne og trenerteamet i Manchester United, og ikke minst for supporterne, som ble bortskjemt på sølvtøy under Ferguson. For oss var tre sesonger uten en eneste pokal nærmest utenkelig.

I dag sprakk nyheten om at manager Louis van Gaal har fått sparken i klubben etter to år med mislykkede forsøk på ny stil og ny klubbkultur. Og nå åpner britisk sportspresse skuffen med anekdoter og sladder de ikke har villet trykke før sparkingen var et faktum. Noen av avsløringene rundt van Gaals lederstil er mildt sagt forbløffende.

Daniel Taylor i The Guardian skriver om Louis van Gaal:

He started sending the players individual emails detailing their faults and submitting video clips to highlight his dissatisfaction. Except by that stage a lot of the players were so disillusioned many ignored the emails or redirected them straight to their trash. Van Gaal suspected as much and had a tracker fitted so he could check if the emails were opened and for how long. It became a game of cat and mouse. Some players opened the emails on their mobiles, then left their phones on the side and wandered off for 20 minutes.

It reached the point where many players regarded international breaks as a welcome break and the chance to play in a relaxed atmosphere away from a manager they never fully understood and who, to borrow one description, was thought of as ‘weird’.

Så vil tiden vise om ryktene om neste manager stemmer, og om Mourinho er lettere å forholde seg til.