Paul Davis: Paul Davis

davis

Det føles nesten litt i overkant slemt å klage på Paul Davis for dette coveret. Imagebevissthet er tydeligvis ikke en av hans sterke sider, men noen i beslutningsprosessen måtte jo ha kunnet se at dette ikke var noen god idé.

Dette coveret bekrefter langt på vei teorien min: I en kort periode på 70-tallet hadde plateselskapene altfor mye penger, og de brukte dem på ukritisk å gi ut plater med alle som stakk innom. Nå er Paul Davis veldig flink til å skrive låter, i tillegg synger han nokså fint, men noen popstjerne ble han aldri.

Kenny Loggins: Keep The Fire

Kenny Loggins - Keep the Fire

Dette coveret er ikke spesielt stygt, bare latterlig. Her om dagen fikk jeg endelig sett Kenny Loggins-DVDen jeg kjøpte for noen måneder siden (du finner den på Amazon), og go’gutten fra Santa Barbara skuffer ikke på hjemmebane. En drøy time i hippie-himmelen på den amerikanske vestkysten med et særdeles kompetent band (George Hawkins Jr. er en undervurdert bassist) og låter stort sett hentet fra «Keep The Fire».

Plata i seg selv er virkelig fin, kanskje Loggins’ beste fra 70-tallet. Det desiderte høydepunktet er Michael McDonald-samarbeidet «This Is It», udødeliggjort i den geniale serien Yacht Rock. Mer jovial, positiv og forandre-verden-naiv vestkyst finnes ikke.

Hvis jeg skulle ha gleden av å møte Kenny en gang, må jeg huske på å spørre han hvor han ville med Jesus-møter-Yoda-imaget på coveret.

Michael Sembello: Bossa Nova Hotel

Michael Sembello - Bossa Nova Hotel

Like greit å hoppe i det: Her er et av de absolutt styggeste platecoverne jeg noensinne har sett. Og plata er tilsvarende utmerket, selvfølgelig.

Michael Sembello (f. 1954) fikk sitt gjennombrudd i Stevie Wonders berømte backingband på 70-tallet, hvor han blant annet spilte sammen med nåværende Toto-keyboardist Greg Phillinganes. Sembello er faktisk kreditert som komponist av en av låtene på Wonder-klassikeren «Songs In The Key Of Life».

Solo-karrieren har vært nokså hemmelig de siste 25 årene, med unntak av monster-hiten «Maniac» fra denne plata. Låta er mest kjent fra filmen Flashdance, og var en gigantisk hit over hele verden i 1983. Soundtracket til Flashdance solgte historisk bra, men plata til Sembello gjorde det ikke. Flashdance-plata hadde Jennifer Beals på coveret, mens Sembellos cover… taler for seg selv.

Det er egenlig litt håpløst å skulle blogge om dette coveret, for jeg har virkelig ikke ord.

Er det mulig!?

Hvor langt ute må man være for å komme opp med noe sånt? Er ikke sikker på om jeg har lyst til å vite det. Veldig åpen for tolkninger her.

Plata er uansett glimrende, Sembello har en tydelig Wonder-inspirert fløyelsrøst, og plata er skrevet og arrangert med glimt i øyet. Flott spilling, dessuten, av gjester som Vinnie Colaiuta, Jerry Hey, George Duke, Carlos Vega og Paulinho Da Costa.

Selvfølgelig umulig å få tak i. Send meg en mail, så skal du få en smakebit eller to.

Så gyselige at de bare må være bra

Roby Duke - Not The Same

Hvis du har lest ett eller flere innlegg her på bloggen min før, eller du har snakket med meg personlig – jeg antar det er en viss overlapping her – har du kanskje forstått at jeg er relativt opptatt av musikk. Hvis du har lest tre-fire av blogginnleggene mine, eller vi har holdt en samtale gående i mer enn to minutter, sitter du antakeligvis med melk, cola, farris eller kaffe ut av minst ett nesebor nå. Jeg lover å holde meg unna så drastiske underdrivelser i framtiden.

En av mine store lidenskaper er platesamling. Før jeg oppdaget eBay og Amazon, brukte jeg uforholdsmessig mye tid i nedslitte, støvete, muggbefengte lokaler på jakt etter en hellig gral eller tre. I stedet for Tanavassdraget, Rauma og Størdalselva, drar jeg på fisketur i Råkk & Rålls, Lucky Eddie’s og Sarpsborg Mynthandel.

Jeg har egentlig aldri forstått meg på fisking som hobby, men etter en halv mannsalder ved LP-hylla har jeg begynt å få en viss forståelse for konseptet. Fangsten er selvfølgelig høydepunktet, men noen ganger kan en riktig god fisketur i ensom meditasjon være det som skal til for å få litt sjelefred på kroken – selv om man bare drar småfisk og slipper dem ut igjen.

Uansett, etter mange år i tjenesten har jeg utviklet en viss magefølelse for bra plater. På det nåværende tidspunkt er samlinga mi relativt mye mer komplett enn den var da jeg begynte (sier du det?), og mye av tida går derfor med til utforsking av plater jeg ikke kjenner til fra før. Nå skal jeg lære deg et enkelt triks:

Grenseløst corny cover = grenseløst fet westcoast. Jepp.

Når folk spør meg om jeg samler på en bestemt type musikk, pleier jeg å svare at jeg samler på plater med skjeggete mannfolk på coveret. Se eksemplet ovenfor, så skjønner du tegninga. Et godt westcoast-cover bør helst inneholde minst ett av følgende elementer:

  • Mann (helst i 30-årene) med kraftig helskjegg
  • Tropemotiv (tropiske fugler, palmer, hawaiiskjorter)
  • Altfor store solbriller (vanlige colabunner går også bra)
  • Dårlig ordspill på bandnavn eller platetittel
  • Pastell, pastell, pastell

Hvis ett eller flere av disse elementene er på plass (igjen, se eksemplet over), og vinylen i tillegg skulle ha en gammel Warner Brothers- eller Columbia-logo på labelen, kan jeg nesten garantere at plata er vel verd sine 10-20 kroner.

Som et lite illustrasjonssupplement til teorikurset, skal jeg presentere noen av de fæleste platecoverne jeg har på bloggen min. Jeg har begynt med Roby Dukes «Not The Same» fra 1982 – en plate som er like musikalsk genial som den er estetisk ubrukelig.

Dette var oppvarmingen. Følg med.