Hvis du har lest ett eller flere innlegg her på bloggen min før, eller du har snakket med meg personlig – jeg antar det er en viss overlapping her – har du kanskje forstått at jeg er relativt opptatt av musikk. Hvis du har lest tre-fire av blogginnleggene mine, eller vi har holdt en samtale gående i mer enn to minutter, sitter du antakeligvis med melk, cola, farris eller kaffe ut av minst ett nesebor nå. Jeg lover å holde meg unna så drastiske underdrivelser i framtiden.
En av mine store lidenskaper er platesamling. Før jeg oppdaget eBay og Amazon, brukte jeg uforholdsmessig mye tid i nedslitte, støvete, muggbefengte lokaler på jakt etter en hellig gral eller tre. I stedet for Tanavassdraget, Rauma og Størdalselva, drar jeg på fisketur i Råkk & Rålls, Lucky Eddie’s og Sarpsborg Mynthandel.
Jeg har egentlig aldri forstått meg på fisking som hobby, men etter en halv mannsalder ved LP-hylla har jeg begynt å få en viss forståelse for konseptet. Fangsten er selvfølgelig høydepunktet, men noen ganger kan en riktig god fisketur i ensom meditasjon være det som skal til for å få litt sjelefred på kroken – selv om man bare drar småfisk og slipper dem ut igjen.
Uansett, etter mange år i tjenesten har jeg utviklet en viss magefølelse for bra plater. På det nåværende tidspunkt er samlinga mi relativt mye mer komplett enn den var da jeg begynte (sier du det?), og mye av tida går derfor med til utforsking av plater jeg ikke kjenner til fra før. Nå skal jeg lære deg et enkelt triks:
Grenseløst corny cover = grenseløst fet westcoast. Jepp.
Når folk spør meg om jeg samler på en bestemt type musikk, pleier jeg å svare at jeg samler på plater med skjeggete mannfolk på coveret. Se eksemplet ovenfor, så skjønner du tegninga. Et godt westcoast-cover bør helst inneholde minst ett av følgende elementer:
- Mann (helst i 30-årene) med kraftig helskjegg
- Tropemotiv (tropiske fugler, palmer, hawaiiskjorter)
- Altfor store solbriller (vanlige colabunner går også bra)
- Dårlig ordspill på bandnavn eller platetittel
- Pastell, pastell, pastell
Hvis ett eller flere av disse elementene er på plass (igjen, se eksemplet over), og vinylen i tillegg skulle ha en gammel Warner Brothers- eller Columbia-logo på labelen, kan jeg nesten garantere at plata er vel verd sine 10-20 kroner.
Som et lite illustrasjonssupplement til teorikurset, skal jeg presentere noen av de fæleste platecoverne jeg har på bloggen min. Jeg har begynt med Roby Dukes «Not The Same» fra 1982 – en plate som er like musikalsk genial som den er estetisk ubrukelig.
Dette var oppvarmingen. Følg med.