De finnes fortsatt

Butikkeier Liv Reidun Gramstad og Hanne Sørvaag i selfie-positur.

De finnes fortsatt. Mennesker som er genuint interessert i musikk. Mennesker som setter av tid til å høre ekte musikk fremført av ekte musikere. Mennesker som vier livet sitt til å legge til rette for andres musikkglede, til tross for tøffe økonomiske vilkår og det faktum at innspilt musikk som levebrød mer og mer framstår som en museumsgjenstand, et minne fra en svunnen gullalder.

I helga har jeg vært på tur med Hanne Sørvaag og et knippe fine musikanter, i forbindelse med Hannes nylige plateutgivelse. Fredag kveld spilte vi i Sola Kulturhus, og lørdag kveld var det Staalehuset i Haugesund som sto for tur. Trivelige konserter med kvalitet og hjerte på scenen og i salen. Publikum satt som tente lys og lo på de rette stedene, og vi storkoste oss med gamle og nye slagere fra Sørvaags solide penn.

Men det var parentesen i turnéplanen som ble den helt store opplevelsen, en liten rast på bilturen fra Solastranda til Haugesund for intimkonsert og signering i Ivar Skei Musikkhandel i Sandnes.

Det var som å gå 20 år tilbake i tid.

Hyllemeter på hyllemeter med nøye utvalgt katalog, vinyl og plast sortert etter sjanger og nøyaktig alfabetisert. En sånn platebutikk alle byer med respekt for seg selv skulle ha minst en av for 20 år siden. Et sted man kan ta seg god tid, lytte til musikk man er nysgjerrig på, kjenne litt på booklets og vinylinnstikk, lese linernotes og trekke tråder – og ikke minst slå av en prat med kunnskapsrike ekspeditører som har samme lidenskap, og som mest sannsynlig bruker mesteparten av lønna i egen butikk.

Jeg har gjort en innsats for å digitalisere platesamlingen min, legge all musikken min i skyen for enkel tilgang, og venne meg av med plastikkbegjæret og samlemanien – og jeg har lykkes ganske bra med det. Jeg elsker at musikken min er tilgengelig overalt, at de mest obskure platene man har brukt så mye tid på å få tak i er i like umiddelbar nærhet som de siste utgivelsene. At jeg kan trykke shuffle på telefonen min og høre Vince Gill, Soundgarden, Tom Jans, Avalon og Union Station i rask rekkefølge. Og jeg er glad for at vi er i ferd med å vokse ut av verdensdistribusjon av allerede digitale filer på plastskiver i plastforseglede plastcover.

Men det er likevel noe verneverdig over platebutikken som samlingsarena for musikkinteresserte. Jeg hadde nok ikke vært den samme musikeren – eller det samme mennesket – hvis platebutikkene i Fredrikstad på 90-tallet hadde vært nødt til å skvise ut Steely Dan og James Taylor til fordel for Call of Duty og Pokemon. Hvis jeg hadde gått glipp å bli anbefalt Little Feat fordi The Band var utsolgt, eller blitt guidet over på Yellowjackets fordi jeg hadde kommet til bunns i Koinonia-katalogen og Weather Report var litt for hemmelig for en tenåring på vei ut av grunge-skogen.

Når det er sagt: Jeg er fan av både Call of Duty og Pokemon, og jeg setter pris på å holde kontakten med venner i nær og fjern geografi via sosiale nettverk – og få anbefalinger om film og musikk fra stadig bedre algoritmer.

Men lørdagens minikonsert vekket en tanke i meg. Vi spilte for et 20-talls frammøtte i alle aldre som lyttet oppmerksomt og viste tydelig med kroppsspråk og mimikk at musikken falt i smak. Konserten og den påfølgende signeringsrunden med platesalg, kaffeslabberas og store mengder smil og latter, satte tanken om et fysisk rom for utveksling av musikkglede og -kunnskap for alvor tilbake på kartet mitt.

Musikkelskerne finnes fortsatt. La oss legge til rette for at fellesskapet oss imellom overlever den totale forandringen musikkbransjen er inne i.

(Bildet er tatt av Thor-Inge Lindgren og viser butikkeier Liv Reidun Gramstad og Hanne Sørvaag i selfie-positur.)

Keep Movin

Ole Børud - Keep Movin

I fjor høst ble jeg oppringt av Ole Børud og spurt om jeg kunne sette av en helg til innspilling av noen låter til hans nye plate. Jeg har spilt med Ole i snart ni år, men det er fortsatt en glede hver gang han ringer, og spesielt når det gjelder innspilling. På den forrige plata (Shaking the Ground) fikk jeg lov til å spille på ni låter, mens Ole selv på synthbass og David Fjelde på Yamaha 5-strenger tok seg av de resterende tre på en utmerket måte. Denne gangen hadde Ole kokkelert i studio og spilt på sin egen P-bass på de fleste låtene, men han ønsket å ha med meg på fem av elleve låter. Topp stemning.

Jeg heiv alle bassene mine og meg selv i bilen og durte av gårde til Stavern. Vi hadde satt av tre dager, men endte opp med å bruke bare en kveld. Låtene var mye mer ferdige på det tidspunktet jeg kom inn i prosessen denne gangen, og i motsetning til forrige runde, jobbet vi stort sett i hele takes fra første til siste takt, slik at vi begge fikk et mer helhetlig bilde av dynamikken og progresjonen i låtene. Litt om hver låt:

Resting Day: Dette er Oles hyllest til Donald Fagen. Den minner meg spesielt om «The Great Pagoda of Funn» fra Fagens siste soloplate. Da jeg spilte den inn, hadde Ole allerede begynt å jobbe med den Wayne Krantz-inspirerte gitarsoloen. Det låt bra da, og det ferdige resultatet låter enda bedre. Jeg brukte min ’65 P-bass og prøvde å komme inn i Freddy Washington-modus. Akkordskjemaet var fastlagt, og det var bare å fylle inn tomrommene her og der, og lage en slags lang basslinje gjennom låten. Vi spilte gjennom låten 4-5 ganger før vi landet på et take vi begge var fornøyde med. Det var spesielt gøy å spille smooth R&B-bass under soloen.

Rock Steady: Her måtte jeg ta fram slap-bassen min, en (en gang) melkehvit ’75 Fender Jazz med Seymour Duncan-pickuper. Bassfiguren var ferdig komponert av Ole, og jeg kunne bare spille låten slik han ville høre den, med noen få små personline innstikk her og der. Typisk Ole-låt med unislinje i bass og gitar på refrenget. Jeg digger Frodes keyboardspilling på denne låten, spesielt Harlan Rogers-partiet midt i broa.

Broken People: Kanskje den mest intrikate låten på plata, både rytmisk og harmonisk. Her var det igjen Jazzbassen som fikk kjørt seg, uttrykket matcher bra med «One More Try» fra forrige plate. Selv om Oles ferdigkomponerte basslinje i utgangspunktet var ganske intensiv, var det muligheter for litt filling og personlig touch her og der. Fantastisk solo av Markus Lillehaug Johnsen på denne.

She’s Like no Other: En litt atypisk Ole-låt, med kassegitar og midtempo-groove. De fire år gamle strengene på P-bassen kom til sin rett her, og vi landa på et uttrykk litt i Al Green-land. Vi eksperimenterte med korte og lange toner i verset, og landet på korte for å gi litt mer sprett og skyv. Her var det også muligheter for å trekke fram noen old-school R&B-triks, til stor glede for bassisten. Kjempelåt, og en oppriktig og fortjent hyllest til Anne-Marie.

Make a Change: Jeg har en ’86 Yamaha BB5000 5-strenger som jeg svært sjelden tar fram, men den måtte til pers i denne låta. Unis-linja på refrenget strekker seg ned til Db på H-strengen. En nokså intrikat og litt finurlig linje som krevde litt konsentrasjon for å føles og høres naturlig ut. Så å si ferdig komponert, men bassfillet i andre vers var en øyeblikksoppfinnelse. Jeg var lenge litt ukomfortabel med basslyden på denne låta, sikkert fordi jeg er uvant med Yamaha-bassen, men i siste miks og master satte den seg veldig fint. Fantastisk gitarsolo av Ole.

Jeg er stolt over å ha vært med på en så solid plate, og nå som releaserunden er i gang og tilbakemeldingene begynner å komme, blir jeg stoltere og stoltere. Alle gutta har gjort en kjempejobb, og jeg gleder meg til å spille dette materialet live de neste årene.

Taylor Mesple: All the While

Tidligere i år var jeg så heldig å få være med på innspillingen av Taylor Mesples nye plate. Taylor er en amerikansk musiker og artist som jeg allerede hadde tre CD-er av i hylla før vi traff hverandre på en Ole Børud-gruppe på Facebook.

Jeg satt hjemme på gutterommet og spilte inn min egen bass, og sendte det ferdige opptaket til Taylor i Colorado. Verden er ikke så stor, plutselig står en kæll fra Fredrikstad i coveret på en CD sammen med helter som Mel Brown og Abe Laboriel jr. Nå har skiva kommet ut, og den kan kjøpes her.

Den franske westcoast-bloggen westcoastmusic publiserte i går en historie Taylor skrev om hvordan plata ble til, morsom lesning for en studiomusiker med hjemmekontor.

Litt om «Slow Motion», låten jeg spiller på:

This is one of the oldest songs on the record, frequently performed by my band The Taylor Mesple Group back in the mid 90’s. It has undergone so many versions and variations, one of those songs where I was never settled on what the rhythm section should be doing. It was always in transition to becoming something else, not locked in, a truly elusive song. Drummer Christian Teele did wonders firming up the vision and laying the new foundation. The last missing link turned out to be bassist Lars-Erik Dahle from Ole Borud’s band, in Norway. We met by chance on Facebook, and his playing brought the song together for the first time. We listened to some Mark King references to get our heads pointed in the right direction, and the first track he sent me was perfect.

Det stemmer at Taylor sendte meg et youtube-klipp med Level 42 som referanse på bassinga, noe jeg klødde meg i hodet over i et par uker før jeg fant ut av det. Kompet jeg fikk å spille på var ganske avbalansert lett jazza pop, og jeg kunne ikke fatte hvordan jeg skulle få Mark King-linjer til å passe med resten – muligens det samme problemet Taylor selv beskriver. Jeg bestemte meg for at jeg skulle få det til, og sendte omsider over et utkast som var det beste jeg klarte innenfor rammene.

Til begges store lettelse likte han det han hørte. Enten det, eller så hadde han ikke mer penger igjen.

Opp og ned

Livet som musiker har oppturer og nedturer. Akkurat nå ca. en gang i sekundet. Det kan ha noe med å gjøre at jeg skriver dette på ferja fra Horten til Moss, og at vinden er noe frisk i kastene.

I går var jeg i Moss og spilte kirkekonsert, og i dag var det vikarjobb på russerevy i Larvik. I morgen blir det bassinnspilling for Taylor Mesple hjemme i studio, og onsdag er det tredje episode av Torsdag Kveld fra Nydalen.

Sånn går no dagan.

Ole Børud: Nå også som Japan-import

Ole Børud Live

I helga var vi i Sofiemyr Kirke og på Sagavoll Folkehøgskole med Ole Børud og bandet. Fantastisk morsomt, nydelig folk å både reise og spille med. Bandet blir bare mer og mer innspilt for hver kveld vi spiller sammen, og gutta har så overskudd at det til tider nesten er vanskelig å konse på egen spilling.

Jeg har hatt gleden av å spille med Ole siden Skjærgårds 2002, og jeg kunne ikke vært mer fornøyd med musikkstilen han nå har landa på, og bandet som har vokst fram over de siste sju årene. Plata han kom med i fjor høst har fått en del oppmerksomhet det siste halvåret også, og her er noe av det:

For det første: I forrige uke slapp Village Again plata i Japan, med en ekstra bonuslåt (og OBI, for samlerne). Plata kan kjøpes fra CDJapan og Amazon.co.jp, i tillegg til platebutikker over hele Japan, selvfølgelig. I skrivende stund ligger den på 383. plass i kategorien Rock på Amazon, til sammenlikning ligger David Fosters siste plate på 11 og Bill Champlins siste på 10322. Ikke verst.

En litt morsom detalj med de japanske nettsidene er måten det japanske språket takler utenlandske ord. Noen av Oles låttitler på japansk: SUPUREDDINGU the news (Spreading the News), SANKUTIFAIDO Bye Love (Sancified By Love) og bonuslåta TOUGEZA Stick (Stick Together). Må flire litt.

Releasekonserten vi hadde for fullt hus på Fabrikken i september var en strålende opplevelse fra scena, og det var opptil flere andre som likte den også:

Puls.no
iTro.no

Narve K. Nystøyl, som dekka konserten for iTro.no, tok bilder også, inkludert bildet over. Her er bloggen hans.

Dybdeintervjuene med Puls.no og k-s.no er også interessant lesning.

Noen anmeldelser har det også blitt, og det har vært så ymse. Westcoast-entusiastene har vært… vel, entusiastiske, og avisanmelderne har også levert som forventet. Først de begeistrede:

Odd Inge Rand for puls.no:

Shakin’ The Ground består av sterke låter hele veien igjennom, og Ole Børuds vokalegenskaper er nærmest ubeskrivelige. Den tidligere Extol- og Arnold B Family-vokalistens «ordentlige» solodebut er herved anbefalt uten et snev av tvil.

Marte-Kari Melkerud for Sarpsborg Arbeiderblad:

Det er nesten ikke til å tro at det kan lages en så funky plate her på berget. Ole, vi blir med på bakgårdsfest når som helst! En supersterk femmer.

Anders Parsmo for Trons Värld:

Bra sång, vassa musiker och ett otroligt sväng. Gillar du «slick music» och ovan nämnda artister är «Shakin'» ett givet köp.

Allerede nevnte Narve K. Nystøyl for iTro.no:

Dette er rett og slett skikkelig gøy! Norge har fått en ny artist av internasjonalt kaliber, og debutplata er herved anbefalt.

Så var det de som ikke var så happy:

Eirik Haugen for Telemarksavisa:

Musikk som hverken sitter i øret eller fenger oss som lytter noe særlig. Sporene flyter i hverandre uten at noen av kuttene skiller seg noe særlig ut, med hederlig unntak for «King of the road» som er en skikkelig solskinnssang.

Terje Barø for Tønsbergs Blad:

Imidlertid blir det noe anonymt over det hele. Personlig sitter jeg hele tiden og venter på at innholdet skal lande ett eller annet sted, for så å utvikles videre. Isteden blir dette en blanding av hummer og kanari, som egentlig ikke smaker spesielt godt.

Som sagt, delte meninger. Morsomt å se brukerkommentarer som utfordrer anmeldernes meninger.

A propos brukerkommentarer: Brukerne på wcmusic.info og westcoast-aor.ning.com hører hjemme blant entusiastene. Hyggelig lesning.

Helt på grasrotnivå: I denne tråden på trommeforum.no gis det fortjent ros til trommeslagerne på plata, og på gitarnorge.no nevnes plata i en tråd om tight flinkis-musikk.

En av bidragsyterne fra den siste tråden lot seg inspirere til å legge ut noen playalong-videoer med Børud-låter på Youtube. Bra jobba!

Vi skal spille masse med Ole fremover, og jeg gleder meg som en unge.

OPPDATERING: Spillelista er som følger:

Sandnes 12/4
Piteå 18/4
Russetreffet i Kragerø 24/4
Fredrikstad 25/4
Stockholm 30/4
Jönköping 2/5
Skien 16/5
Sommergospel i Skudeneshavn 6/6
Luleå 20/6
Trondheim 26/6
Kongeparken 31/7
Rømskog 8/8

Sees der!

Gode sommerdager

Gode Venner

Denne sommeren kommer til å gå inn i historien som en av de beste så langt. Jeg har fantastiske minner fra oppveksten og spesielt sommerne på Sauevika Leirsted på Hvaler, hvor jeg hang med noen av mine beste venner hele sommeren, aldri langt fra stupebrettet og evig jammende på deilig musikk.

Det er litt den følelsen jeg har på Fredriksten Festning om dagen. Deilige sommerdager, fantastisk stemning, morsom musikk, laaaaange jammer med altfor mange fortendeler, bading, sene kvelder, avsindig internhumor som aldri tar slutt, god mat og godt drikke og en gjeng med flotte mennesker jeg blir mer og mer glad i. Som for 15 år siden er Frode og Espen Mangen en naturlig og uunnværlig del av pakka, og jeg kunne ikke ha vært mer fornøyd med det.

Bildet over ble tatt en litt over middels varm sommerkveld Macbooken til kapellguru Hans Aaseth. Like etter gikk vi på epleslang og kalte hverandre ting på lang avstand som fikk turgåerne i tidlig pensjonsalder til å ta glepptak og snuble over brosteinene, før vi fnisa fælt og dro ned på brygga for mat i festlig lag. I morgen spiller vi med Wenche Myhre, Halvdan Sivertsen og Tor Endresen.

Skjønner’u?

Glad i dere, alle sammen!

Et høydepunkt

I dag spilte vi inn det tredje Allsang på Grensen-programmet for sesongen. Høydepunktet var å spille «Innerst i Sjelen» og «Kjærlighet» med nydelige Sissel Kyrkjebø. Kjetil Bjerkestrand og Geir Sundstøl utfylte husbandet med nydelig spill.

En fantastisk musikalsk opplevelse.

Musikk, musikk, musikk

Shakin the GroundDet er musikk jeg lever av, og denne uka er det mye av det. I skrivende stund sitter jeg i et studio på NISS i Oslo og spiller og synger for eksamenskandidatene i lydteknikk, og i kveld bærer det av sted på øvelse med Ole Børud. Vi skal spille konsert med Ole på Fredheim Arena i Sandnes fredag kveld, før jeg drar videre til Ulsteinvik på lørdag for å spille 80-tallsshow der med The Rookies og lokale artister.

Det blir sikkert gøy på lørdag, men jeg må innrømme at jeg gleder meg aller mest til fredagen. Vi skal spille de aller fleste låtene fra Oles nye plate live for første gang, og det blir spennende. Den kommende Ole Børud-plata er en skive jeg er veldig stolt av å ha medvirket på, og det skal bli moro å se hvordan folk reagerer på resultatet.

Ole har tillatt meg å legge noen av låtene jeg spiller på på MySpacen min, ta gjerne en tur innom og lytt litt!