Kategori: Spilling

Nok en lang og intens arbeidshelg er over. På programmet denne gangen sto en konsert med Soulslave på Smuget, og Polyester-konserter i private selskaper på Ekebergrestauranten i Oslo og på en privat hytte (hvis det fortsatt kan kalles hytte når eiendommen består av 7-8 bygg) utenfor Sandefjord.

Soulslave-konserten var en av de morsomste spillejobbene jeg har hatt i det siste, sånn rent musikalsk. Alle band og sammenhenger jeg spiller i gir meg noe musikalsk, og det er alltid gøy å spille, men det er nå en gang sånn at hjertet mitt er godt plassert på den amerikanske vestkysten, musikalsk sett – og da må man jo elske å spille i et band som har Pages, Earth, Wind & Fire og Gino Vannelli på repertoiret. Bandet svinga, soloene var passe lange (ikke ta det personlig, Børge Are!), det var OK med folk (det kommer alltid én fullblods Gino Vannelli-fan), og stemningen var upåklagelig hele kvelden. Sånn skal det være!

Fredagen og lørdagen sto ikke mye tilbake for torsdagen trivselsmessig, men det ble en del venting. Sånn er det jo i den bransjen jeg har valgt, intens action i korte øyeblikk, flankert av venting, rigging, lydsjekk, venting, kjøring, venting og litt mer venting.

Da er det kjekt med litt tidtrøyte.

Jeg har blitt så glad i min 12-tommers PowerBook, den er alltid med meg på tur – og nå har jeg fått installert noen spill som bidrar til underholdning i ventetiden. Solitaire XL er en klar favoritt, men det spillet jeg har brukt mest tid på de siste dagene er gode, gamle F-Zero.

F-Zero ble lansert i Europa med brask og bram i 1992 (det hadde vært i salg i Japan siden 1990), og var spillet som frontet Nintendos nye spillkonsoll, Super Nintendo Entertainment System (SNES). Vi hadde en Super Nintendo hjemme hos oss da jeg var ung (tynn «u»), og F-Zero var nok det spillet jeg brukte aller mest tid på.

F-Zero er et futuristisk bilspill, og det er selvfølgelig fryktelig enkelt etter dagens standard. Man kan tydelig se at grafikken er 16 år gammel, og lydmessig er det fryktelig primitivt, men det har noe ved seg som for meg gjør det spillbart omtrent i det uendelige.

Selvfølgelig er det en viss nostalgifaktor som spiller inn.

Men likevel, det går utrolig fort, med hastigheter opp mot 600 km/t, og banene er smart designet i all sin enkelhet. Det går selvfølgelig an å spille spillet som en turnering, hvor man kjører mot andre biler og stadig må kvalifisere seg for kjøring på neste bane, men det er som bestetidskonkurranse at spenningen og de fine detaljene ved spillet virkelig kommer fram. Man må etter hvert navigere banen med nærmest kirurgisk presisjon for å spise hundredeler og knappe inn på rekorden. Dessuten får man en fem-sekunders booster som øker toppfarten med ca. 200 km/t, og det gjelder å finne den optimale strekningen på hver bane for denne.

Jeg husker at jeg satt og spilte dette sammen med broder Ole i timevis på samme bane på jakt etter ny rekord, noe som ikke alltid lyktes på én session. En litt dårlig start, så var det like greit å avbryte løpet og begynne på nytt.

En skikkelig konsentrasjonsprøve, med andre ord.

Det hele muliggjøres av den glimrende SNES-emulatoren SNES9x, som gjør at du kan spille Super Nintendo-spill på Mac eller PC. Spillene kan lastes ned her.

God retro-tripp!

De siste ukene har jeg vært mye ute og reist. Ikke nødvendigvis langt, men jeg har vært hjemmefra nok netter til at jeg begynner å merke det. Jeg skriver dette fra et hotellrom i Tønsberg, hvor jeg sitter og kjenner på en liten hjemlengsel – eller ikke pr. def. hjemlengsel, for jeg lengter vel mest ut på hytta til svigers, der Ingrid og Jesper befinner seg.

I går var det spilling på Smuget med Playlife, og bildet du kan se til venstre er tatt på hotellrommet mellom lydsjekk og spilling. Ikke et sekund å miste, det nevnte tidsrommet ble benyttet til øving på Stenhogger’n-repertoiret, jeg skal vikariere der på de to ekstraforestillingene fredag og lørdag.

Joachim og jeg var ute og badet på Hakan i Engelsviken (verdens beste badested) i går. Det var et nydelig stykke sommer, og jeg hadde i den anledning tenkt å skrive litt om at man må unne seg litt sommer midt oppi alt sammen, uansett hvor opptatt man er. Jeg står for den, forsåvidt. Det var bare et aldri så lite skår i gleden.

Uheldigvis strakk jeg nakken da jeg stupte i sjøen, slik at jeg våknet i morges ute av stand til å gjøre noe som helst. Jeg har hatt nakkestrekk før, men da har det smellen kommet under relativt kontrollerte former hjemme i min egen seng, og ikke på et hotellrom som må forlates 12 sharp. Jeg vurderte i de 20 minuttene det tok meg å krøke meg ut av hotellsenga å ringe resepsjonen og be dem skaffe meg kiropraktor, men jeg var i stand til å ringe selv, og fikk hjelp på timen, god behandling, og anbefaling om en hestekur med Ibux.

Så da var det bare å hive seg innom nærmeste apotek, spise godt, skylle dopen ned med vann, og ta fatt på turen til Tønsberg, hvor en seks timers øvelse ventet.

Jeg hadde virkelig sett fram til dagens øvelse, og hvis jeg ikke hadde vært så proppa av ibuprofen og så forbaska stiv i hele skulder- og nakkepartiet, ville jeg nok ha kost meg enda mer enn det jeg gjorde.

Vi har nemlig startet tidlig med øvingen til senhøstens show på Edderkoppen, Ladies’ Night. De fire damene som skal ha jentekveld er Trine Rein, Sigrid Brennhaug, Torhild Sivertsen og Marianne Antonsen. I tillegg skal Jørn Hoel sørge for forestillingens maskuline tilsnitt, men han er ikke med på denne øvelsesrunden.

Bandet er det samme som på Tommy Steine-showet på Oscar i juni, med en særdeles hyggelig tilvekst i Børge Are Halvorsen på saksofon og fløyte. En fantastisk musikalsk og trivelig gjeng!

Jeg har virkelig trua på dette ensemblet, og håper at jeg er noe mer bevegelig i nakkepartiet 18. august, når vi debuterer på Elvefestivalen i Drammen.

Men jeg lengter fortsatt litt hjem. Til hytta.

…så snur man seg rundt, og så har det gått nok en uke. Bare sånn.

Det er mange som har spurt meg om jeg skal på ferie i år. Til deg som eventuelt føler deg truffet: tillat meg å komme med en uforbeholden unnskyldning for at jeg ikke klarte å holde fnisinga tilbake. Det var ikke meningen å gjøre narr av spørsmålet ditt.

Ingrid og jeg har hatt én natt på hotell i Oslo i sommer i forbindelse med feiringen av vår femte bryllupsdag (se overskriften), pappmache-bryllup eller hva det heter etter fem år, jeg vet ikke. Jeg var selvfølgelig på jobb selve bryllupsdagen (i år, altså, ikke for fem år siden), men vi klarte å få sneket inn en bitteliten tur mellom slagene. Det ble ferien vår i år.

Forrige uke var en av de heftigste ukene jeg har hatt så langt i år, og jeg håper jeg slipper et sånt kjør igjen resten av året.

Sier mannen som skal bli tobarnsfar i september. Lykke til.

I løpet av fem hektiske dager hadde jeg klart å booke tre jobber på Smuget (Hot Fudge, Soulslave og Polyester), en tur til Langesund med Ingrid Bjørnov, og tre forestillinger med Alexander Hermansens CornelisCabaret i Fredrikstad.

Sånt ser helt fint ut på papiret.

De siste to dagene har jeg snudd døgnet tilbake, unnet meg en og annen høneblund på sofaen, hatt kvalitetstid med Ingrid og Jesper, og ellers prøvd å finne tilbake til en så normal hverdagsgang som mulig.

I natt skal Jesper sove på eget rom for første gang, Ingrid og jeg har brukt mesteparten av dagen på å lage soverom til oss av den ene stua i andre etasje, noe som innebærer total demontering, flytting og remontering av dobbeltsenga. I skrivende stund sover både Ingrid og Jesper søtt, noe som betyr at håndtverket foreløpig holder. Jeg er ikke akkurat kjent som noen handyman, så hvert sekund med stabil seng regnes som en bonus.

Nå skal det sies at selv om jeg har det travelt i sommer, har jeg det som plommen i egget. Jeg hører på mye god musikk, jeg spiller mye god musikk i mange morsomme settinger med mange flinke folk, og jeg får en god del tid til familien på dagtid. Tidligere nevnte cabaret går mot slutten, men allerede neste uke begynner vi å øve til et show som skal gå på Edderkoppen i Oslo. Bandet blir det samme som på Tommy Steine-showet i juni, så det blir nok riktig trivelig.

I tillegg skal jeg vikariere på bass på musikalforestillingen Stenhogger’n på Hvaler, noe jeg også ser fram til. Hyggelig gjeng og en småeksotisk utendørs-setting. Vi krysser fingrene for godt vær.

Når man i tillegg kan høre på Blossom Dearie og Victor Borge i bilen mellom jobbene, kan man ikke klage.

God sommer!