De finnes fortsatt

Butikkeier Liv Reidun Gramstad og Hanne Sørvaag i selfie-positur.

De finnes fortsatt. Mennesker som er genuint interessert i musikk. Mennesker som setter av tid til å høre ekte musikk fremført av ekte musikere. Mennesker som vier livet sitt til å legge til rette for andres musikkglede, til tross for tøffe økonomiske vilkår og det faktum at innspilt musikk som levebrød mer og mer framstår som en museumsgjenstand, et minne fra en svunnen gullalder.

I helga har jeg vært på tur med Hanne Sørvaag og et knippe fine musikanter, i forbindelse med Hannes nylige plateutgivelse. Fredag kveld spilte vi i Sola Kulturhus, og lørdag kveld var det Staalehuset i Haugesund som sto for tur. Trivelige konserter med kvalitet og hjerte på scenen og i salen. Publikum satt som tente lys og lo på de rette stedene, og vi storkoste oss med gamle og nye slagere fra Sørvaags solide penn.

Men det var parentesen i turnéplanen som ble den helt store opplevelsen, en liten rast på bilturen fra Solastranda til Haugesund for intimkonsert og signering i Ivar Skei Musikkhandel i Sandnes.

Det var som å gå 20 år tilbake i tid.

Hyllemeter på hyllemeter med nøye utvalgt katalog, vinyl og plast sortert etter sjanger og nøyaktig alfabetisert. En sånn platebutikk alle byer med respekt for seg selv skulle ha minst en av for 20 år siden. Et sted man kan ta seg god tid, lytte til musikk man er nysgjerrig på, kjenne litt på booklets og vinylinnstikk, lese linernotes og trekke tråder – og ikke minst slå av en prat med kunnskapsrike ekspeditører som har samme lidenskap, og som mest sannsynlig bruker mesteparten av lønna i egen butikk.

Jeg har gjort en innsats for å digitalisere platesamlingen min, legge all musikken min i skyen for enkel tilgang, og venne meg av med plastikkbegjæret og samlemanien – og jeg har lykkes ganske bra med det. Jeg elsker at musikken min er tilgengelig overalt, at de mest obskure platene man har brukt så mye tid på å få tak i er i like umiddelbar nærhet som de siste utgivelsene. At jeg kan trykke shuffle på telefonen min og høre Vince Gill, Soundgarden, Tom Jans, Avalon og Union Station i rask rekkefølge. Og jeg er glad for at vi er i ferd med å vokse ut av verdensdistribusjon av allerede digitale filer på plastskiver i plastforseglede plastcover.

Men det er likevel noe verneverdig over platebutikken som samlingsarena for musikkinteresserte. Jeg hadde nok ikke vært den samme musikeren – eller det samme mennesket – hvis platebutikkene i Fredrikstad på 90-tallet hadde vært nødt til å skvise ut Steely Dan og James Taylor til fordel for Call of Duty og Pokemon. Hvis jeg hadde gått glipp å bli anbefalt Little Feat fordi The Band var utsolgt, eller blitt guidet over på Yellowjackets fordi jeg hadde kommet til bunns i Koinonia-katalogen og Weather Report var litt for hemmelig for en tenåring på vei ut av grunge-skogen.

Når det er sagt: Jeg er fan av både Call of Duty og Pokemon, og jeg setter pris på å holde kontakten med venner i nær og fjern geografi via sosiale nettverk – og få anbefalinger om film og musikk fra stadig bedre algoritmer.

Men lørdagens minikonsert vekket en tanke i meg. Vi spilte for et 20-talls frammøtte i alle aldre som lyttet oppmerksomt og viste tydelig med kroppsspråk og mimikk at musikken falt i smak. Konserten og den påfølgende signeringsrunden med platesalg, kaffeslabberas og store mengder smil og latter, satte tanken om et fysisk rom for utveksling av musikkglede og -kunnskap for alvor tilbake på kartet mitt.

Musikkelskerne finnes fortsatt. La oss legge til rette for at fellesskapet oss imellom overlever den totale forandringen musikkbransjen er inne i.

(Bildet er tatt av Thor-Inge Lindgren og viser butikkeier Liv Reidun Gramstad og Hanne Sørvaag i selfie-positur.)

Passage

Jeg har en engelskspråklig spillblogg på Gamespot.com, og jeg hadde holde de mest nerdete betraktningene unna denne bloggen, men Gamespot-bloggen har nok enda færre lesere enn denne, og, lærerbarn som jeg er, noen ting må deles. I folkeopplysningens navn.

Carrie Gouskos er en tidliger Gamespot-redaktør som nå jobber for spillprodusenten Electronic Arts, og via et av hennes blogginnlegg fikk jeg en minneverdig spillopplevelse.

Skjønt, spill og spill, det kan vel mer nøyaktig beskrives som en kunstinstallasjon i meget lav oppløsning.

Spillet heter Passage, og er laget av Jason Rohrer, en multimediakunstner av god årgang som baner ny vei i kunstverdenen ved å definere bruken av dataspillet som et interaktivt kunstmedium. Jeg har ikke lyst til å beskrive det nærmere, alt jeg vil gjøre er å anbefale det på det varmeste hvis du er i det lekne og tankefulle hjørnet.

Les Carries blogginnlegg og følg instruksjonene. Lykke til 🙂

Mannen er smart

DIY SteadicamJeg leste altfor mye Donald Duck i oppveksten, og Petter Smart var alltid min favorittfigur. Jeg var lenge fast bestemt på å bli oppfinner, og det ble jeg jo også. Nesten. Jeg har funnet opp en håndfull sanger og et par helt greie basslinjer så langt.

Men denne mannen, Johnny Chun Lee, er mitt nye oppfinner-idol. Det Johnny og jeg har felles, er at vi begge har en Wii. Det som skiller oss, er at han bruker sin til å lage prototyper på helt sprø framtids-teknologi. Minority Report-type interface? Har det. Mulighet til å «tegne» på alle husets lyse flater med en IR-penn? Har det. Fullstendig banebrytende 3D-teknologi som gjør om TV-en din til et vindu til en annen verden og sender denne verdenen flere meter inn i stua di?

Klart. Ta en titt selv.

Prisen å betale

iphone_with_ear_budsForrige onsdag annonserte Apple en mengde nye produkter. Ny iPod Nano med videoavspilling, ny iPod Classic med 160 GB harddisk, og kanskje mest spennende av alle: den nye iPod Touch, som bringer touch-interfacet fra kjempehiten iPhone inn i iPodens verden.

Det var imidlertid ikke en produktlansering som skapte de største bølgene i Mac-miljøet denne kvelden. Alle iPhone-eiere stemte i et unisont gisp da Jobs annonserte et 200-dollars priskutt med umiddelbar virkning. For tålmodige Apple-fans var dette gode nyheter, men de som allerede har investert i ny telefon tok prisreduksjonen som et slag i trynet.

Hæ!?

Apple produserer produkter som skaper fans i bøttevis. Mange av disse er nærmest fanatiske, og vier store deler av livet sitt (skal vi tro bloggene deres) til å sikle på Apple-produkter, bruke Apple-produkter, anbefale Apple-produkter og spekulere i framtidige Apple-produkter. De fleste Apple-fans, fanatiske eller ikke, har et visst minimum av teknisk innsikt.

Derfor lar jeg meg overraske av den høylytte indignasjonen.

Prisreduksjon er noe de fleste i databransjen har lært seg å regne med. DVD-opptakeren vi har stående under TV-en kostet dobbelt så mye for to år siden som den gjør i dag. Mobiltelefoner som koster 3000 kroner ved lanseringen, selges for en krone 6-12 måneder etterpå.

Den gylne regel om kjøp av teknisk utstyr, er at man må vurdere valuta for pengene etter nytteverdi, ikke økonomisk verdi. Funksjonaliteten i en iPhone er den samme nå som for to uker siden, og de som kjøpte telefonen tidlig, syntes tydeligvis at den var verd pengene på det tidspunktet.

Apple priset telefonen etter etterspørselen i juni, og justerer prisen ned for å stimulere et allerede tekno-sultent marked til ivrig julehandel. Jeg har aldri studert business, og skal ikke påberope meg store kunnskaper innenfor emnet, men jeg tror det er trygt å anta at denne strategien dukker opp på forelesning i dagene før «bli kjent»-festen.

Det er et sympatisk trekk av Apple når de gir alle iPhone-eiere et gavekort på hundre dollar til fritt bruk i Apple-butikkene, men situasjonen som krevde brannslukking sier mer om Apples tilhengere enn Apple selv.

Framsyn

Jeg har lånt et ord fra våre naboer i øst for å beskrive evnen til belgieren Paul Otlet. I 1934 beskrev han informasjonsbehandling i framtiden, og jammen traff han spikeren rimelig midt på hodet. Fritt oversatt:

Her er arbeidsområdet ikke lenger oversvømt av bøker. I bøkenes sted finner man en skjerm og en telefon innen rekkevidde. Langt borte, i et enormt byggverk, finnes alle bøkene og all informasjonen. Derfra blir sidene som inneholder svaret man søker sendt til visning på skjermen. Skjermen kan være inndelt i to, fire, eller til og med ti deler, dersom flere tekster og dokumenter må undersøkes samtidig. En høyttaler vil bidra med muntlige supplement til skriftlige data, og utviklingen vil kunne gå i retning av automatisering av forespørsler om data som vises på skjermen. Kino, fonogrammer, radio, televisjon: disse instrumentene, brukt som erstatninger for boken, vil sammen danne den nye boken, det kraftigste verktøy for spredning av menneskelig tanke.

Dette er det strålebårne biblioteket, den televiserte boken.

Jeg må skrive det igjen: 1934. I en tid da framtidsforskere flest var opptatt av personlige robotassistenter og flygende biler, var det faktisk en mann som så for seg det som kom til å snu verden på hodet seksti år senere. Jeg lar meg imponere.

Se videoen under for illustrasjoner.

(Hentet fra kottke.org)

Eple-TV

AppleTV i huset

For et par uker siden gikk jeg til innkjøp av en AppleTV. Da Apple-sjef og tekno-messias Steve Jobs lanserte produktet i september i fjor, ble jeg relativt skuffet over begrensningene i boksen. Den var lite fleksibel, og egnet seg ikke som mediasenter i mitt allerede eksisterende oppsett.

Så jeg la det på is på ubestemt tid – helt til jeg oppdaget denne wikien. Gi en gjeng med frustrerte nerder med fritidsproblemer hver sin AppleTV, og ett år senere har man oppskriften på en boks som kan yte langt utover det Apple hadde sett for seg.

Kort fortalt er AppleTV en liten boks man kobler til TV-en, stereoanlegget og trådløsnettverket, slik at man kan se og høre iTunes-innholdet fra maskinene i huset på TV-en og anlegget.

Så langt alt vel. Men en AppleTV rett ut av butikken er fryktelig amputert, spesielt med tanke på det europeiske markedet. I USA kan man kjøpe og/eller abonnere på TV-serier gjennom iTunes, i tillegg til musikkvideoer og filmer. I Norge har ikke Apple rettigheter til å selge videoinnhold, derfor er man begrenset til avspilling av videopodcaster på sin AppleTV – så sant man ikke gidder å sitte og lage iTunes-kompatible videofiler av DVD-samlingen sin.

De aller fleste TV-serier og filmer man får lastet ned med Bittorrent-programmer er enten DivX- eller XVid-kodet, og iTunes vil ikke ta i disse videoformatene med tang. AppleTV-en blir redusert til en i overkant dyr stereokabel for avspilling av iTunes-musikk på TV-en eller anlegget.

For å gjøre en lang historie kort: I løpet av de siste ukene har jeg modifisert AppleTV-en min til å kunne spille av de aller fleste videoformater (med tekst når tilgjengelig), og til å koble seg til to eksterne harddisker (plassert i kjelleren) over nettverket ved oppstart. Det gjør at jeg har tilgang på alle nedlastede filmer og TV-serier fra AppleTV-menyen, i tillegg til hele iTunes-biblioteket mitt – også på kjellerserveren.

Det vil si: Sentral styring av all digital media i huset fra en liten boks under TV-en som nesten ikke gir lyd fra seg. Nerden i meg (hvem er det jeg prøver å lure, egentlig?) kan nesten ikke styre seg.

Så nå sitter jeg og hører på min favorittplate om dagen, Steely Dans «Gaucho«, i deilig stereolyd, mens et høyoppløselig cover danser elegant fra side til side på skjermen, og låtene fortløpende blir logget til last.fm.

Nerde-nirvana.

Tilbake på .com

Etter tre måneder på egen server (dahlemultimedia.no) har jeg bestemt meg for å stoppe .no-eksperimentet. Litt for mye pes med servervedlikehold og god rabatt hos webhotellet som hoster .com-domenet er årsakene, for den som måtte være interessert.

Så da er det på tide å oppdatere bokmerker/favoritter igjen, både for min blogg og for Ingrids. Skulle du glemme deg og gå inn på dahlemultimedia.no, vil du automatisk videresendes til dahlemultimedia.com. Dette gjelder også for RSS-feeden.

En RSS-leser er forresten det beste verktøyet for å følge med på blogger, kommentarer og denslags. Jeg har tygget på et lengre innlegg om RSS en stund, kortversjonen er: Med en RSS-leser kan du abonnere på oppdateringer i bloggene og nyhetssidene du følger med på. Da slipper du å bruke tid på å gå inn på siden på leting etter oppdateringer hver gang du er på nettet. De fleste RSS-lesere har epost-liknende grensesnitt hvor hvert nytt innlegg vises som en ny melding. Har du Mac, sjekk ut NewsFire (koster noen kroner, men har det beste interfacet) eller NetNewsWire (gratis i Lite-versjon). Har du PC, kan du sjekke ut Flock eller RSS-funksjonaliteten i Firefox. Eller du kan bruke Google Reader, hvis du allerede er vant til Gmail, eller bare liker web-baserte grensesnitt.

Adressene som gjelder for bloggene våre er altså:

http://www.larserikdahle.com
http://www.dahlemultimedia.com/ingrid

Flytting til .no

For tiden driver jeg og flytter over bloggen min til en ny server. Den nye adressen er http://www.dahlemultimedia.no/blog/, det vil si den samme adressen som nå, bare med .no i stedet for .com.

Bloggen er allerede oppe på den nye serveren, og i en overgangsperiode vil både .no- og .com-adressene hente innhold fra .no-databasen. Det vil si at RSS-feedene på .com fungerer en liten stund til, og at alt som legges inn av kommentarer og innlegg vises likt på den nye og den gamle serveren.

Dere som leser denne bloggen ved hjelp av RSS, må endre feed-adressen i RSS-leseren fra .com til .no, dere som bare stikker innom på gamlemåten, trenger ikke foreta dere noe. Med andre ord: hvis du nå tenker «hva i all verden er RSS?», trenger du ikke å bekymre deg.

Klar og tydelig beskjed kommer når .com-domenet stenger butikken for godt.

Et lite tips

Dette bør være velkjent for alle som bruker mer enn fem minutter om dagen på internett: Du sitter og skriver i en tekstboks på en webside. Det kan være et innlegg i et diskusjonsforum, en hilsen til en gjestebok, en mail til venner og bekjente, en kommentar til en blogg du følger med på, eller adresse- og kontoinformasjon til en online-bestilling. Du trykker «send» og plutselig oppstår det en feil.

«Vi har dessverre tekniske problemer for øyeblikket. Vennligst prøv igjen senere.»

Du trykker «tilbake»-knappen i nettleseren og oppdager at all teksten du har skrevet inn er søkk vekk. Du kan enten bruke noen minutter på å lete fram dine finurlige formuleringer og potente poeng fra hukommelsen, eller du kan droppe hele greia og finne på noe annet.

Nettlesere er notorisk dårlige på dette området. Det finnes ingen «lagre»-knapp i tekstbokser på nettet, og når ting skjærer seg, står du på bar bakke.

Hvis da ikke du lærer deg noen enkle tastekombinasjoner.

Jeg har gjort det til en vane å kopiere det jeg skriver inn i utklippstavla med jevne mellomrom. Du vet, «kopier – lim inn». Før jeg trykker «send»-knappen, og, avhengig av hvor mye jeg skriver, en gang eller to underveis i skrivingen, trykker jeg disse tastene:

Ctrl-A (eple-A på Mac): Merker all teksten jeg har skrevet
Ctrl-C (eple-C på Mac): Kopierer den merkede teksten inn i utklippstavlen

Hvis ting skulle skjære seg som beskrevet over, er det bare å trykke Ctrl-V (eple-V på Mac) i den tekstboksen teksten skulle ha vært.

Hvis du skriver noe som er veldig viktig for deg eller andre, kan du vurdere å lime det inn i et notatprogram (Notepad i Windows, TextEdit i OS X) og lagre det underveis. På denne måten vil du beholde det du har skrevet selv om maskinen skulle kræsje eller strømmen skulle gå.

Mer emulator-moro

PowerBook Amiga

Og BANG! så var jeg hekta. Det har visst skjedd en del på emulator-fronten siden jeg tenkte over konseptet sist. Dagen etter jeg skrev innlegget om SNES-emulator med F-Zero fikk jeg en merkelig kløe bak øret, og den ga seg ikke før jeg hadde lastet ned en fungerende Amiga-emulator med tilhørende spill og programmer.

På bildet over kan du se beviset, en PowerBook 12 som kjører AmigaOS 1.3.

Gjensynet med WorkBench 1.3 var forvirrende, men gledelig – nå som jeg ser Amigaen i lys av et tiår med IT-utvikling blir jeg stadig mer klar over hvor avansert den var da den ble lansert i 1985. Et grafisk brukergrensesnitt i farger var neimen ikke dagligdags på den tiden.

Jeg var selvfølgelig mest opptatt av spillene på den tiden, så en liten tur innom de mange fan-sidene ga det ene nostalgikicket etter det andre. Det tok ikke mer enn 12 minutter fra første vellykkede oppstart av E-UAE til jeg hadde Kick Off 2 oppe og i gang.

Amen og halleluja.

For de uinnvidde: Kick Off 2 er muligens verdens vanskeligste, mest vanedannende og mest merkelig tilfredsstillende fotballspill. Det finnes mange fine spill til Amiga, men det er nok Kick Off 2 som ligger mitt hjerte nærmest – og nå har jeg muligheten til å spille det på PowerBooken når jeg vil*.

Følger du linken over, vil du se at det ikke bare er jeg som er Kick Off-nerd. Det finnes faktisk mennesker som møtes jevnlig til internasjonale Kick Off-turneringer, mennesker som vier det meste av fritiden sin til å vedlikeholde Wikier om emnet.

Her er vi inne på noe av det som fascinerer meg aller mest med internett. Uansett hvor smal din nisje-hobby er, finnes det mest sannsynlig drøssevis av artikler, bilder og diskusjonsfora om emnet på internett.

Det har aldri vært enklere å finne likesinnede, uansett hvor sære og smale fritidssysler du har.

Det var andre tider på begynnelsen av 90-tallet da jeg som innbitt Amiga-nerd dro på The Gathering i Skedsmohallen med en kompis fra Trøndelag jeg aldri hadde møtt. Siden internett ble allemannseie har TG vært et stort LAN-party, en kameratgjeng på 6-7000 som deler filer i et enormt lokalnettverk. Hvis man skulle få tak i de nyeste spillene i 1992, var man pent nødt til å vandre rundt i hallen med tomme disketter i lomma, på leting etter et skjermbilde med det riktige spillet på – for så å be på sine knær om en kopi, noe som tok 2-3 minutter pr. diskett med X-Copy. Hvis man var så heldig å ha to diskettstasjoner, da. Ellers tok det dobbelt så lang tid, med heftig diskettbytting underveis.

Utenom TG gikk spillene i posten. Jeg brevvekslet fast med flere Amiga-entusiaster rundt i Skandinavia, og etter hvert som spillene ble større og mer forseggjorte, ble postpakkene større og større. Go’spillet Indiana Jones and the Fate of Atlantis fylte 11 disketter.

Jeg merker at mimring om tidlige nerde-år med Commodore-maskiner kan fylle flere lange blogginnlegg senere, derfor gir jeg meg nå. Dessuten må jeg rekke litt ultra smooth-scrolling SuperFrog på Intel-macen før jeg tar kvelden.

Så lenge jeg unngår dette.

*Tatt i betraktning at jeg jobber freelance, har kone og snart to barn, huslån, og midt oppe i alt dette prøver å vedlikeholde et slags sosialt liv, virker unektelig påstanden om at jeg kan spille fotballspill når jeg vil noe overdrevet. Jeg ser den.