Hvorfor blogge?

Den er en litt merkelig sak, denne bloggingen. Jeg blir liksom ikke riktig klok på hvem jeg til enhver tid henvender meg til. Jeg vil anslå at alle nye innlegg ligger et sted i skjæringspunktet mellom et leserbrev i en avis med svært få lesere (hørte jeg Demokraten?) og et godt, gammeldags dagboknotat.

Det som er helt sikkert, er at jeg definitivt ikke kan leve av å skrive personlig blogg, slik som for eksempel Heather Armstrong i Salt Lake City gjør. Har du ikke lest bloggen til Heather, bør du snarest ta en titt innom, hvis du har sans for skarp skrivekunst og god humor. Heather lever et nokså vanlig liv i Utah, hun er gift og har en datter på to og et halvt år, som minst halvparten av blogginnleggene omhandler på den ene eller den andre måten. Så langt ikke så rent ulikt denne bloggen, altså.

Hun skriver også om sin pågående kamp mot klinisk depresjon, og sitt daglige oppgjør med mormonismen, en religion man ikke kan unngå å ha en mening om når man er født og oppvokst (eller bosatt, for den saks skyld) i Utah. Hun skriver så godt om disse tingene, at hun har oppnådd en så stor leserskare at både hun og mannen hennes har fått muligheten til å si opp jobbene sine, og skrive blogg, være foreldre, og skrive blogg om å være foreldre – på heltid. Der ligger det en vesensforskjell.

Til tross for denne forskjellen; det jeg tror Heather og jeg – og ganske mange andre bloggere – deler er at bloggingen foregår like mye for oss selv som for leserne. Jeg kan jo naturligvis ikke snakke for alle verdens bloggere, aller minst Heather Armstrong, men for meg er det altså sånn at bloggingen er mer enn et utløp for skrivekløe – det dreier seg om å ha en skriftlig historikk for livet mitt.

De fleste av oss har godt med fotoalbum, og mange skriver også dagbok eller fører en eller annen slags journal over det daglige livet. Bloggen blir for meg en digital syntese av disse, en jevnlig backup av hva som skjer.

Jeg er relativt opptatt av backup, det er viktig for meg å ta vare på mailhistorikken min, arbeidsdokumentene fra gamle oppdrag, noter jeg har skrevet til spilleoppdrag og så videre. Ved systemkræsj, brann eller tyveri, kan jeg re-installere dataene jeg trenger fra backupen, slik at jeg mister minst mulig.

Bloggen er det eneste verktøyet jeg har for å gjøre backup av tankene mine. Jeg kan riktignok ikke gå tilbake og gjenopprette hodet mitt fra backupen, men jeg kan sørge for å ta vare på tankene mine i et format som er leselig mange år inn i framtiden.

I tillegg er en blogg en utrolig fin måte å holde seg oppdatert på hva ens venner og kolleger driver med og er opptatt av – og vice versa. Jeg finner stadig flere blogger skrevet av folk det er lenge siden jeg har sett, og som det av forskjellige årsaker er vanskelig å holde kontakten med i det daglige. Da er bloggen et finfint alternativ, spesielt fordi det på de aller fleste blogger gis mulighet til kommentarer fra leserne.

Jeg hadde egentlig tenkt å oppdatere mitt (begrensede) publikum (og mitt framtidige jeg) på hva som har skjedd de siste tre-fire ukene (ganske mye), men så ble det en post om blogging i stedet.

Om ikke annet har jeg fått gjort backup av tankene mine om emnet.

Nerdedag

74238975_c41596e700_o

Gressenkemann og datanerd. Ingrid er på jentekveld, og jeg har fått streng beskjed om å holde meg hjemme. Så hva gjør en rockemusiker på en hjemme alene-kveld? Lager RSS-feed til websiden til Alexander, så klart. Det tok sin tid, men nå kan du få nyheter om Kråkerøys akkurat passe store sønn rett hjem til din favoritt-RSS-leser. Jeg anbefaler NetNewsWire til mac og FeedDemon til PC.

Jeg har ikke skrevet så mye om oppussingsprosjektet i det siste, men det er fordi vi har hatt hendene fulle. Av maling.

Våre drømmer om å flytte ned i stua og feire jul i et helt hus er bare en dag eller to med elektrikerarbeid og noen få malingstrøk unna. Vi er så optimistiske at vi har invitert vennene våre til nyttårsfeiring på Lundheim, og vi håper at vi skal klare å vise prov på litt hjerterom, for husrom har vi fått i massevis.

Jeg har lagt ut noen oppdaterte bilder, men ingenting er som lukten av nylagt parkett blandet med aromaen av en fersk kopp kaffe (antar jeg). Det jeg prøver å si er: Vi tar gjerne imot besøk hvis du er interessert i å ta forandringene i huset i nærmere øyesyn. Det er snart jul, og tid for å være sammen med venner og familie.

Før jeg blir altfor sentimental her, må jeg nevne at jeg har investert tre Euro i en oppgradert konto på last.fm, slik at jeg får enda mer moro ut av den websiden enn jeg har pr. akkurat nå. Det er inspirerende å treffe mennesker i andre deler av verden som deler min lidenskap for musikk. Jeff i Orange County og Barbara i Vancouver, for eksempel. Mennesker jeg aldri hadde møtt hvis det ikke hadde vært for internett.

Jeg må bare nevne innlegget Leif Osvold skrev i Dagens Næringsliv i 1996 med tittelen «Internett en flopp!»

Osvold har sett seg grundig lei av «dataeksperter og såkalte fremtidsforskere» som spår at internett i løpet av få år vil dominere vårt dagligliv. Videre forteller han at mennesker «er slik skapt at vi faktisk ikke ønsker å forholde oss til en datamaskin … men at vi trenger å kommunisere med andre levende mennesker. Vi vil derfor ikke benytte en maskin når vi i fritiden skal kommunisere med omverdenen.»

Han om det.

Jeg kunne ha sitert hele leserinnlegget med et tiårs forråd av ironisk etterpåklokskap, men det vil jeg ikke. Jeg vil i stedet fremheve den sosiale weben, som fascinerer meg mer og mer. Jeg vil ikke begi meg ut på å spå om framtiden, men jeg tror ikke vi har sett hele toppen av isfjellet en gang når det gjelder informasjonsteknologiens betydning for global sosialisering.

Uansett hvor bakstrebersk og konservativt Osvolds innlegg synes, har han ett viktig poeng. Fra bittorrent og muticasting til open source-bevegelsen og Wikipedia – menneskets ukuelige behov for et sosialt nettverk er i ferd med å dreie internett i en retning som få av dataekspertene og framtidsforskerne hadde forutsett i 1996.

Det begynner å bli en stund siden verden var stor, og enda mindre skal den bli.

Google

73342466_f2f9cfadd9_o

Jesper har vært utrolig aktiv de siste dagene, det virker som han oppdager mer og mer av verden. Han har lært seg å snurre rundt på gulvet (nei, vi snakker ikke full breakdance, men en overraskende kjapp roterende bevegelse liggende på magen), og i dag trillet vi ball på gulvet. Han har arvet en utrolig funky pysj vi måtte ta bilde av før han blir for stor, og han gir seg ikke når det er noe han vil – og han vil noe hele tiden. Støvsugeren er en god venn, men bare når den ikke bråker.

Det bildet den linken viser til er forresten det siste bildet som finnes av det gamle gulvbelegget i første etasje her i huset. Nå er det parkett overalt, bilder kommer så fort vi får godt lys. Min stadig sterkere brennende ambisjon om et digitalt speilreflekskamera er en blogg for seg selv, så jeg sier ikke mer om det nå.

Men til saken: Google. Google er et fryktelig morsomt firma. Mange har kalt dem 2000-tallets Microsoft, men i mine ører høres ikke det ut som noen hedersbevisning. Det gjør derimot dette: det er ikke mange firmaer i verdenshistorien som har hatt et så sterkt merkenavn at det har blitt til et verb – det sier det meste jeg trenger å vite om firmaets betydning for nettsamfunnet.

Det hender jeg gjør et Google-søk på mitt eget navn, bare for å sjekke hva slags informasjon man kan finne om min person på weben, og det kryper stadig inn noen interessante nye oppføringer på lista.

Visste du for eksempel

  • …at jeg har vært et svaralternativ i en quiz?
  • …at Jostein Hasselgård og jeg Startet med kristenrock?
  • …at jeg er sitert i en artikkel om CM på en Øst-Europeisk CM-side?
  • …at jeg underviste i faget «Bibelske Motiver i Moderne Film» på Rønningen Folkehøgskole?

Helt utrolig hva man kan lære om seg selv og andre ved å google. Se, der brukte jeg verbet i en setning.

Mitt relativt beskjedne liv har til nå avstedkommet sju sider med søkeresultater, kommer det til å være målestokken når status skal gjøres opp? Hva så med Jesper, som er født lukt inn i den digitale informasjonsalderen – hvor mange resultater vil han ha oppnådd når han fyller ett år? Konfirmasjonsalder? Lappen?

Uansett bidrar jeg med mitt ved å blogge livet hans fra første døgn. Tiden vil vise om han setter pris på det.

Geniale nettsteder

Etter en tur med danskebåten føles det alltid greit å ha bena på fast grunn igjen. Selv om jeg prøver å styre unna danskebåtjobber så sant jeg har råd til det, var denne turen med Playlife på Color Festival mer enn middels hyggelig. Værgudene var velvillige, lugaren var helt OK, maten var grei, og jeg hadde med god musikk og fine bøker. Jeg fikk også kobla meg på nett med powerbooken og bluetooth-mobilen, så nett-abstinensen var også til å leve med.

En interessant bieffekt ved min nett-oppkobling var at jeg fikk ført statistikk over musikken jeg hørte på (blant annet ABBA og Coldplay, i tilfelle du lurte – Coldplays nyeste er glimrende slumremusikk). Jeg har nemlig blitt svært fascinert av en nettside som gjør nettopp dette: last.fm.

min last.fm-konto kan jeg følge med på hva slags musikk jeg har hørt på den siste tiden, se topplister for siste uke, siste måned eller siste år, og sjekke hvordan min musikksmak ligger an sammenliknet med andre brukere. Jeg har installert plugins i iTunes og Windows Media Player (plugins finnes til alle de mest populære medieavspillerne), og så sant jeg er på nett, blir låtene jeg lytter til rapportert til min last.fm-konto. På kontosiden min kan jeg lese om hvor mange andre brukere som hører på låtene jeg hører på, bli med i grupper med mennesker som deler store deler av min musikksmak, og få ny musikk anbefalt basert på last.fms oppfatning av min musikksmak.

Det finnes også «hitlister» som viser hvilke låter og hvilke artister brukere av last.fm lytter mest til, og lister som viser fordelingen mellom land og aldersgrupper – en ny måte å stikke fingeren i jorda på for oss musikere.

Nå har jeg brukt ganske lang tid på å digitalisere store deler av musikksamlingen min og gjøre den tilgjengelig for meg på mitt lokale nettverk og over ssh-tunnel andre steder i verden, så jeg er stort sett selvforsynt på digital musikk. Hvis ikke det er tilfellet for deg, har last.fm en funsjon du kan komme til å sette pris på: Gratis radio med høykvalitets streaming av låter som passer inn i din musikkprofil. I radiospilleren kan du merke av låter du liker ekstra godt, eller skippe låter du ikke liker. Alle handlinger påvirker spillerens oppfatning av din musikksmak, og tanken er at etter en stund vil den klare å velge ut bare musikk du skal kunne være fornøyd med.

Riktignok er jeg fremdeles litt preget av at jeg så fersk i gamet at jeg er litt ivrig, jeg tar meg stadig i å tenke «liker jeg denne låta bra nok til å ville vise det fram for hele verden?» når jeg hører på musikk, men det kommer nok til å gi seg etter hvert. Det skal bli spennende om et år å se hvilke artister som topper lista mi, hvilke artister jeg statistisk beviselig setter mest pris på. Nerden i meg kommer vel neppe til å være fornøyd før en liknende plugin kan installeres i bilradio, mobil og iPod, slik at statistikken blir enda mer nøyaktig. Men det ligger ytterligere noen år inn i framtiden.

I mellomtiden kan alle som leser bloggen min følge lyttingen min, når jeg hører på musikk blir nemlig de siste fem låtene publisert på blogg-forsiden, med linker til de enkelte låtsidene på last.fm. Velkommen inn i min musikkverden!

<a target=»_new» http://www.last.fm/user/jhovland/»>Jan-Erik er den første av vennene mine som har sett lyset, han rakk til og med å blogge det før meg. Bra jobba, kamerat!

Dermed har jeg offisielt lagt til last.fm på lista mi over geniale nettsteder. Web 2.0 og Den Sosiale Weben er to uttrykk som har blitt flittig brukt av bloggere og webnerder i 2005, og sider som last.fm og Flickr er glimrende eksempler på dette konseptet. En annen nettside jeg ennå ikke har fått sjekket ut, men som «alle» skryer av, er del.icio.us. Jeg aner fint lite om hva det dreier seg om, men det har visst noe med bokmerker å gjøre. Må sjekkes ut.

Reddet!

Noe dramatisk overskrift, kanskje, men hvordan skal jeg ellers beskrive det? Kanskje slik: Jeg er på nett igjen!

Faktisk kom jeg på nett allerede sent torsdag kveld, takket være to iherdige kolleger (og konkurrenter innad i bedriften) ved Telenor på Fornebu. Etter å ha ventet i telefonkø i tilsammen 75 minutter kom jeg endelig gjennom, og da ble det fart på sakene. Det viser seg at Telenor har oppgradert linja mi fra 4Mb til 6Mb (egentlig 7, men det gjenstår å se), og at modemet mitt ikke klarer å synke mot sentralen i den nye hastigheten. Så nå sitter jeg på 4,8Mb i påvente av nytt modem, i alle fall hvis jeg skal stole på tekstmeldingen jeg fikk i går da jeg var ute og malte huset. Deler av det, i alle fall.

Nå virker det kanskje som jeg skryter uhemmet av Telenor, og det vil jeg ikke ha på meg. Greit, de gjorde en bra jobb da jeg endelig kom gjennom køen, men det var først etter å ha hengt på 05000 i to hele dager, purret fire ganger og gjort saken min til en hastesak i systemet at jeg kom gjennom nåløyet. Første gang jeg ringte inn en purring, fikk jeg beskjed om at saken skulle garantert løses innen arbeidsdagens slutt (hurra!) tirsdag 29. november (å, fillern!). Så det finnes sikkert en og annen stakkar her i området som har blitt skjøvet enda lenger tilbake i køen på grunn av min utålmodighet. Førstemann til mølla osv..

Jeg burde jo egentlig ha levert et gledesutbrudd i bloggen i det øyeblikket det lyste grønt, men jeg har vært opptatt med helt andre aktiviteter online: Blogglesing, eBay-shopping og… vel, surfing. Du vet.

Forresten: Takk for alle gaver jeg fikk til min 28-årsdag, alt falt i smak. Du kan regne dette som et litt stusselig digitalt takkekort.

På en øde øy

Det er i alle fall sånn det føles for øyeblikket. I sin iver etter å matche hastighetene til andre bredbåndsleverandører har Telenor prestert å ødelegge ADSL-linja mi. I et brev jeg fikk for en uke siden ble jeg fortalt at oppgraderingen skulle forløpe uten problemer. Det sto også at jeg bare kunne restarte modemet dersom det mot formodning skulle oppstå trøbbel med linja. Tre minutter, sto det.

Nå har det gått halvannet døgn, og jeg sitter her og snylter på en eller annens trådløse nett. Det er litt upraktisk, siden jeg må presse macen opp i vinduet for å plukke opp signalet skikkelig. Det er helt utrolig hvor avhengig jeg har blitt av internett – 36 timer uten, og jeg begynner å få skjelvinger og hodeverk… Jeg får i alle fall ikke sjekka mailen min, og det er litt irriterende. Det er i det minste beroligende at jeg ikke har planlagt sending eller mottak av noen spesielt viktige mailer og jeg har ingen presserende web-jobber å ta meg av heller. Vi rakk akkurat å publisere Alexanders nye webside før linja forsvant.

Nå er det bare å tvinne tommeltotter og håpe på det beste.

Vi hadde forresten bursdagsfest hos Jan-Helge på lørdag, bildene taler for seg selv. Jeg har etter hvert fått en lei uvane med å booke spillejobb på bursdagen min hvert år, men i år rakk jeg i alle fall å få med meg 2-3 timer av mitt eget bursdagsselskap før jeg måtte ut i tjeneste.

Når jeg tenker meg om: Hvorfor sender noen ut et brev for å fortelle kundene sine om at de ikke kommer til å merke noen ting til noe de ikke trenger å vite om?

Kast alle papirene!

Catchy tittel, ikke sant? Synd at det var De Lillos og ikke jeg som tenkte på det først. Poenget mitt er at papir som medium er gammeldags. Et eksempel:

Jeg gikk en tur i butikken og søkte melk og brød, da hørte jeg fra kassen en stemme som sa «vil du ha lappen, eller?» Av gammel vane tok jeg imot kassakvitteringen, tok et kjapt overblikk og puttet den resolutt i nærmeste søppelkasse. Fullstendig bortkastet. Hvorfor kunne ikke kortet mitt bare være knyttet til epostkontoen min, slik at jeg automatisk hadde mottatt kvittering på epost hver gang jeg brukte det? Eventuelt kunne butikken ha sendt over en kvittering til nettbanken, som hadde konvertert den til PDF og lagt den til som link knyttet til den relevante linjen i listen over siste bevegelser på kontoen. Tid og penger spart.

Men hvorfor stoppe der? En svensk økonom foreslår kort og godt å avvikle store sedler som betalingsmiddel. Han mener, satt på spissen, at det bare er kriminelle som har bruk for 500- og 1000-lapper, og der har han jo et visst poeng. Kontanter er velegnet til «usynlig» oppbevaring av verdier, det være seg inntekter fra svart virksomhet eller private «pengebinger» som unndras skattemyndighetene. En helautomatisk, kontantfri daglivarehandel vil kunne foregå på omtrent følgende måte:

På vei inn i butikken tar du med deg en handlevogn ved å dra kortet gjennom handlevognens kortleser. Du plukker varer fra butikkhyllene og fører dem forbi handlevognens innebygde strekkodeleser, og du følger med på totalprisen på handlevognens display. Når du er ferdig med prosessen, går du gjennom en utsjekkingsportal hvor du blir informert om totalpris. Etter å ha akseptert handelen, blir beløpet belastet din konto (gebyrfritt, selvsagt – det er en forutsetning for at plastikk skal bli det dominerende betalingsmediet), og kvittering blir sendt til din epost eller nettbank.

For eksempel.

Musikk i dag: Toy Matinee (1990) [Amazon]

Høy- og lavteknologisk fremgang

_HandsfreeIvrig FFK-supporter som jeg er, var det med tungt hjerte jeg måtte takke nei til gratisbillett på VIP-tribunen på FFKs siste hjemmekamp for sesongen. Et lite øyeblikk tok jeg meg i å ønske at jeg hadde prioritert riktig og kjøpt meg det helikopteret jeg hadde lyst på, i stedet for å kle om huset. Men siden jeg var begrenset til bakketransport over fjellet, måtte jeg bare innse realiteten i at jeg ikke ankom Oslo før 18:30, og at jeg muligens ville komme til Fredrikstad akkurat tidsnok til å kunne gå skuffet hjem fra Stadion i høstkulda.

Derfor måtte jeg finne en alternativ måte å følge den viktige LSK-kampen på, og radioen var det første som slo meg. Dessverre var det ikke i Fredrikstad NRK hadde satt inn ressursene denne kvelden, og det var langt mellom oppdateringene. Skulle det høres på FFK-fotball, måtte man tenke alternativt.

Så jeg begynte rotere på de små grå. Hva om det fantes en mulighet for å høre radio på mobilen? Jeg vet jo at det er mulig å høre radio på GPRS og G3, men det koster jo penger. En fotballkamp varer jo en stund også. Så kom jeg på at jeg nettopp har blitt en del av en trådløs familie, et fint tilbud fra en av de store nettleverandørene som innebærer at familiemedlemmer kan ringe gratis til hverandre.

Siden Ingrid da var snill nok til å ringe meg opp, stille kjøkkenradioen på Radio Fredrikstad og legge mobilen ved siden av, satt jeg med Svein Bergstrøm på øret hele veien hjem – helt gratis.

Dette kommer til å være min foretrukne måte å høre radio på mobilen på helt til databruk på GPRS blir inkludert i abonnementet, eller man går over fra dagens mobilnettverk til trådløs IP-telefoni. Pr. i dag er dataoverføring på mobilen altfor dyrt, akkurat som Telenors IP-soner. Jeg surfet på nettet i en times tid på hotell i Larvik, og det betalte jeg 200 kroner for.

Jeg krysser fingrene for at WiMax-standarden gir bredbåndsleverandørene et nødvendig puff i akterenden slik at trådløst bredbånd når forbrukerne i løpet av 2006.

Illustrasjonsfotoet til denne artikkelen ble forøvrig tatt av Håkon Øgreid på Karmøy under utprøving av en annen hjemmesnekret løsning på en vanlig teknologisk utfordring.