Walter Becker slipper i disse dager sin nye soloplate «Circus Money». Jeg driver stadig og skryter av at jeg hører på masse forskjellig musikk, og det stemmer forsåvidt – men etter to og et halvt år på last.fm er det ikke overraskende Steely Dan som dominerer på listen over mest avspilte låter.
Jeg blir bare mer og mer glad i Donald Fagens nå to år gamle «Morph the Cat«, en plate som låter helt fantastisk på alle måter og som burde skrives ut på blå resept til alle som vil studere jazzharmonier i pop-settinger. Becker har fått hjelp av mange av de samme musikerne på sin nye plate, og det låter nesten like flott, men der stopper sammenlikningen. Man kan jo høre at Becker og Fagen stammer fra samme band, men der Fagen henter inspirasjon fra klassiske soul og R&B-artister, henter Becker arrangementer og lydbilde fra reggae og avant-garde.
Nå bor jo Fagen fortsatt i New York, og Becker har bodd på Hawaii i snart 30 år, så det er vel egentlig ikke så merkelig at lydbildene reflekterer dette.
Det er riktignok mer enn geografi som skiller platene. Selv om fagen vel har enkelte eksentriske trekk, er det Becker som alltid har vært snålingen i Steely Dan, og det var mange som rynket på nesa av det musikalske uttrykket på den forrige soloplata, «11 Tracks of Whack«. Lydbildet er denne gangen nærmere tradisjonell Steely Dan. Dette er lyden av Dan uten de flinke jazzprogresjonene og de lange intrumentalpartiene. «Levende» backingband, behagelig jentekor og akkurat passe eksperimentell jazz-sax har tatt over for harde programmerte trommer, kalde synthlyder og litt over kanten interessant gitarspill. Becker gir seg selv relativt enkle melodier å hanskes med, og sparer det eksentriske og intrikate til arrangementene. Han innser helt klart sine egne styrker og begrensninger som vokalist, og lar villig koristene overta kompliserte vokalpartier.
Voksen mann, altså.
Låtkvaliteten var den store beholdningen på «11 Tracks…», og bare tiden vil vise om låtene er like sterke på den nye plata. Jeg brukte noen år på å få låter som «Down in the Bottom» og «Lucky Henry» inn under huden, og selv om lydbildet og estetikken er mer umiddelbart tiltalende nå, er jeg forberedt på å måtte jobbe med en del av låtene her.
Når det er sagt: Timene jeg la ned i den forrige plata gir umiddelbart resultater her. Melodiene, de tidvis sære harmoniene og det kryptiske språket føles velkjent heller enn utenomjordisk denne gangen, noe som gir de virkelig vakre partiene umiddelbar payoff, for eksempel det nydelige refrenget i «Downtown Canon» og genistreken «Paging Audrey».
Dette er en plate jeg kommer til å bli fryktelig glad i.
En ting som bør nevnes: Becker har gitt ut platen på eget selskap, samtidig som han har overlatt internasjonal distribusjon til folk som har greie på det. Som mange andre uavhengige artister selger han plata selv på sin egen nettside, men her har han gjort en genial vri på selvdistribusjonskonseptet: Man kan kjøpe et fysisk eksemplar av plata for $14 + frakt, eller en mp3-kodet utgave med PDF-«cover» til umiddelbar nedlasting for $10. Det som skiller Beckers nettbutikk fra de fleste andre tilsvarende løsninger for distribusjon, er at man for $14 kan få ukomprimerte lydfiler til egen disposisjon – lydfiler som innehar den samme urørte kvaliteten som de du får på en fysisk CD, uten rettighetsbegrensninger. Brenn det på CD i den rekkefølgen du selv ønsker, legg det inn i iTunes i den kvaliteten du foretrekker, brenn så mange CD-er du vil – og du kan høre musikken under 30 minutter etter kredittkortet er belastet.
Hadde iTunes-butikken tilbudt det samme, ville jeg ha gitt opp fysiske media forlengst.