Alfabetisk 5: Africa

Parke Puterbaugh anmeldte «Toto IV» for Rolling Stone i 1982. Jeg siterer:

Toto sings love songs of little distinction or consequence, offering greeting-card verse and aural bouquets to fantasy lovers via the medium of cutting-edge studio technology and their own well-honed sessionman «chops.» The group’s cleverly titled new album, Toto IV, follows this formula to a T, mixing sodden ballads taken at tiptoeing-rhino tempos with booming, echoey rock songs.

Toto builds its AOR heroics upon a steady-as-a-metronome rhythm section and a vaguely gospel-tinged piano, which serve as a backdrop for David Paich and Steve Porcaro’s Technicolor synthesizer wonderment. Guitarist Steve Lukather gets a fat sound with lots of sustain, sending his fingers into overdrive on the solos. And singer Bobby Kimball scales the upper registers in an L.A. approximation of blue-eyed soul.

This band of pros doesn’t miss a trick: since Asia has lately become the platinum nom de plume of four British art-rock superstars, Toto has asserted its territorial imperative with a tune called «Africa»–a ringer for the U.K. group’s FM smash, «Heat of the Moment.» There’s even a touch of Asia on Toto IV in the artificially malleted xylophone sounds that pop up on occasion. Typical of an album that feels about as real as a Velveeta-orange polyester leisure suit.

Den mannen er ikke til å stole på. «Toto IV» er en av de beste platene som finnes, og «Africa» er en av de beste låtene på plata.

Alfabetisk 4: Afraid of Love

«Toto IV» låter så bra. Trommelyden, gitarene, klangene, vintagesynthene. For en pakke.

Og spillinga. «IV» ble innspilt like før blåmandagen traff Los Angeles som julekvelden på kjerringa. Gutta er helt på toppen av sin session-karriere, de fleste av dem i en eller annen form for kjemisk behjulpet lykketilstand, og plata bærer preg av det. I løpet av de neste årene gikk lufta ut av LA-ballongen, og kontrasten mellom den lekende overskuddsrocken i «Afraid of Love» fra ’82 og Richard Pages inderlige skriftemål «Broken Wings» fra 1984 er slående.

De siste årene har jeg hatt gleden av å bli kjent med flere av de viktige deltakerne i dette musikkmiljøet gjennom arbeidet med boka mi. Mange av dem beskriver begynnelsen av 80-tallet som en tøff periode, og det er til tider vanskelig for en ung og uerfaren forfatterspire å være den som tar initiativet til å grave i gammelt grums.

Det er umulig å finne jærtegn på nedturen i «Afraid of Love». Spill høyt og nyt.

Gutta fra Calcutta

I lys av Tores glimrende innlegg om westcoast-platecover, har jeg funnet fram en sjeldenhet: Vestkyst-artister på coveret av Rolling Stone. Det er en kjent sak at Rolling Stone som rockens fanebærer vel ikke var overveldende positivt innstilt til den musikkstilen de etterhvert døpte «corporate rock», men i yacht rockens spede begynnelse ble artistene gitt en god del spalteplass. Dette coverbildet fra 1975, knipset av den legendariske Annie Leibowitz, er et stilfullt eksempel på dette.

Gutta fra Calcutta

Ut av skapet

Forrige uke var det P2, i dag er det Fredriksstad Blad. Nå som bokprosjektet mitt får litt oppmerksomhet er det vel på tide å nevne det her på bloggen også.

De siste tre årene har jeg jobbet med en musikkhistorisk bok om studiomiljøet i Los Angeles på slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet. Planen er å finansiere boka selv, og promotere og selge den selv via nettet.

I sommer kommer jeg til å lansere softrockcafe.org som en engelskspråklig blogg med tilhørende podcast hvor jeg vil presentere utdrag fra boka etter hvert som de blir ferdigskrevet.

Litt om premisset for boka:

LA Olympics

Det startet da svart soul og hvit singer/songwriter-tradisjon begynte å lukte på hverandre en gang litt før midten av 70-tallet, og nådde sitt høydepunkt da Michael Jackson kunne hente hjem 8 priser under Grammy-utdelingen i 1983. Da Lionel Richie iført blå paljettjakke sang de Olympiske Leker og verdens oppmerksomhet ut av Los Angeles sommeren 1984, hadde britene igjen tatt over stafettpinnen.

I perioden 1978-1983 dominerte masseprodusert popmusikk fra Hollywood radiobølgene over hele verden. Artistene flokket til studiobyen for å få «the LA treatment», og i en begynnende jappetid var det bakmennene – produsentene, arrangørene, låtskriverne, musikerne og studioteknikerne – som tjente de store pengene. Det har aldri i musikkhistorien vært mulig å leve bedre som «doldis» i musikkbransjen. De hyppigst benyttede session-musikerne fra perioden sitter i dag med CV-er som må leveres med budbil.

Den harde kjernen besto av et par håndfuller unge studioarbeidere, mange andregenerasjons californiere med foreldre i TV- og filmmusikkbransjen. Innsatsen deres bidro til å løfte artistene til nye kommersielle og musikalske høyder, og flere av dem avanserte fra birolleinnehavere til Grammy-vinnende internasjonale popstjerner i løpet av få år.

Det ble gjort framskritt i produksjon, komposisjon, arrangering og fremføring av pop- og underholdningsmusikk som kan spores i dagens radiohits. Likevel sier musikkhistoriebøkene tradisjonelt fint lite om dette ekstremt fortettede og enestående produktive miljøet. Mellom fyldige beskrivelser av progrock, disco, punk og new wave, blir gjerne hitmaskineriet i Hollywood avspist med et avsnitt eller to.

Med softrockcafe.org og den påfølgende boka håper jeg å kunne bidra litt til at dette miljøet og aktørene i det får noe av den oppmerksomheten og respekten historien viser at de fortjener.

Følg med på softrockcafe.org utover sommeren!

Yacht Rock på radio

For noen uker siden var jeg i radiohuset på NRK og snakket meg varm om bokprosjektet jeg jobber med. Radioselskapet skulle lage en reportasje om fenomenet Yacht Rock, og hadde fått snusen i at jeg er en relativt stor vestkyst-nerd med mange tanker om emnet og en bok i emninga.

Resultatet er en ti minutters reportasje som ble sendt på P2 sist tordag. Du kan hele programmet på NRKs nettradio, eller du kan høre reportasjen her:

[audio:http://www.larserikdahle.com/audio/yachtrockp2.mp3]

Smart mann, fin plate

Walter Becker - Circus Money

Walter Becker slipper i disse dager sin nye soloplate «Circus Money». Jeg driver stadig og skryter av at jeg hører på masse forskjellig musikk, og det stemmer forsåvidt – men etter to og et halvt år på last.fm er det ikke overraskende Steely Dan som dominerer på listen over mest avspilte låter.

Jeg blir bare mer og mer glad i Donald Fagens nå to år gamle «Morph the Cat«, en plate som låter helt fantastisk på alle måter og som burde skrives ut på blå resept til alle som vil studere jazzharmonier i pop-settinger. Becker har fått hjelp av mange av de samme musikerne på sin nye plate, og det låter nesten like flott, men der stopper sammenlikningen. Man kan jo høre at Becker og Fagen stammer fra samme band, men der Fagen henter inspirasjon fra klassiske soul og R&B-artister, henter Becker arrangementer og lydbilde fra reggae og avant-garde.

Nå bor jo Fagen fortsatt i New York, og Becker har bodd på Hawaii i snart 30 år, så det er vel egentlig ikke så merkelig at lydbildene reflekterer dette.

Det er riktignok mer enn geografi som skiller platene. Selv om fagen vel har enkelte eksentriske trekk, er det Becker som alltid har vært snålingen i Steely Dan, og det var mange som rynket på nesa av det musikalske uttrykket på den forrige soloplata, «11 Tracks of Whack«. Lydbildet er denne gangen nærmere tradisjonell Steely Dan. Dette er lyden av Dan uten de flinke jazzprogresjonene og de lange intrumentalpartiene. «Levende» backingband, behagelig jentekor og akkurat passe eksperimentell jazz-sax har tatt over for harde programmerte trommer, kalde synthlyder og litt over kanten interessant gitarspill. Becker gir seg selv relativt enkle melodier å hanskes med, og sparer det eksentriske og intrikate til arrangementene. Han innser helt klart sine egne styrker og begrensninger som vokalist, og lar villig koristene overta kompliserte vokalpartier.

Voksen mann, altså.

Låtkvaliteten var den store beholdningen på «11 Tracks…», og bare tiden vil vise om låtene er like sterke på den nye plata. Jeg brukte noen år på å få låter som «Down in the Bottom» og «Lucky Henry» inn under huden, og selv om lydbildet og estetikken er mer umiddelbart tiltalende nå, er jeg forberedt på å måtte jobbe med en del av låtene her.

Når det er sagt: Timene jeg la ned i den forrige plata gir umiddelbart resultater her. Melodiene, de tidvis sære harmoniene og det kryptiske språket føles velkjent heller enn utenomjordisk denne gangen, noe som gir de virkelig vakre partiene umiddelbar payoff, for eksempel det nydelige refrenget i «Downtown Canon» og genistreken «Paging Audrey».

Dette er en plate jeg kommer til å bli fryktelig glad i.

En ting som bør nevnes: Becker har gitt ut platen på eget selskap, samtidig som han har overlatt internasjonal distribusjon til folk som har greie på det. Som mange andre uavhengige artister selger han plata selv på sin egen nettside, men her har han gjort en genial vri på selvdistribusjonskonseptet: Man kan kjøpe et fysisk eksemplar av plata for $14 + frakt, eller en mp3-kodet utgave med PDF-«cover» til umiddelbar nedlasting for $10. Det som skiller Beckers nettbutikk fra de fleste andre tilsvarende løsninger for distribusjon, er at man for $14 kan få ukomprimerte lydfiler til egen disposisjon – lydfiler som innehar den samme urørte kvaliteten som de du får på en fysisk CD, uten rettighetsbegrensninger. Brenn det på CD i den rekkefølgen du selv ønsker, legg det inn i iTunes i den kvaliteten du foretrekker, brenn så mange CD-er du vil – og du kan høre musikken under 30 minutter etter kredittkortet er belastet.

Hadde iTunes-butikken tilbudt det samme, ville jeg ha gitt opp fysiske media forlengst.

Kenny Loggins: Keep The Fire

Kenny Loggins - Keep the Fire

Dette coveret er ikke spesielt stygt, bare latterlig. Her om dagen fikk jeg endelig sett Kenny Loggins-DVDen jeg kjøpte for noen måneder siden (du finner den på Amazon), og go’gutten fra Santa Barbara skuffer ikke på hjemmebane. En drøy time i hippie-himmelen på den amerikanske vestkysten med et særdeles kompetent band (George Hawkins Jr. er en undervurdert bassist) og låter stort sett hentet fra «Keep The Fire».

Plata i seg selv er virkelig fin, kanskje Loggins’ beste fra 70-tallet. Det desiderte høydepunktet er Michael McDonald-samarbeidet «This Is It», udødeliggjort i den geniale serien Yacht Rock. Mer jovial, positiv og forandre-verden-naiv vestkyst finnes ikke.

Hvis jeg skulle ha gleden av å møte Kenny en gang, må jeg huske på å spørre han hvor han ville med Jesus-møter-Yoda-imaget på coveret.

Michael Sembello: Bossa Nova Hotel

Michael Sembello - Bossa Nova Hotel

Like greit å hoppe i det: Her er et av de absolutt styggeste platecoverne jeg noensinne har sett. Og plata er tilsvarende utmerket, selvfølgelig.

Michael Sembello (f. 1954) fikk sitt gjennombrudd i Stevie Wonders berømte backingband på 70-tallet, hvor han blant annet spilte sammen med nåværende Toto-keyboardist Greg Phillinganes. Sembello er faktisk kreditert som komponist av en av låtene på Wonder-klassikeren «Songs In The Key Of Life».

Solo-karrieren har vært nokså hemmelig de siste 25 årene, med unntak av monster-hiten «Maniac» fra denne plata. Låta er mest kjent fra filmen Flashdance, og var en gigantisk hit over hele verden i 1983. Soundtracket til Flashdance solgte historisk bra, men plata til Sembello gjorde det ikke. Flashdance-plata hadde Jennifer Beals på coveret, mens Sembellos cover… taler for seg selv.

Det er egenlig litt håpløst å skulle blogge om dette coveret, for jeg har virkelig ikke ord.

Er det mulig!?

Hvor langt ute må man være for å komme opp med noe sånt? Er ikke sikker på om jeg har lyst til å vite det. Veldig åpen for tolkninger her.

Plata er uansett glimrende, Sembello har en tydelig Wonder-inspirert fløyelsrøst, og plata er skrevet og arrangert med glimt i øyet. Flott spilling, dessuten, av gjester som Vinnie Colaiuta, Jerry Hey, George Duke, Carlos Vega og Paulinho Da Costa.

Selvfølgelig umulig å få tak i. Send meg en mail, så skal du få en smakebit eller to.