En religiøs opplevelse

ipodI går avbrøt jeg romjulsfreden for en Smuget-ekskursjon med Polyester. Jeg har hatt gleden av å gjøre innhopp som korist en håndfull ganger i det siste, og det er like gøy som det er utfordrende. Jeg unner alle musikere jeg kjenner tre sett på Smuget uten et instrument å gjemme seg bak, det er en opplevelse utenom det vanlige.

I tillegg til at det er gøy med litt stemmegymnastikk, opplever man bandet på en annen måte når man bare står for toppen av kransekaka mens andre legger grunnlaget. Med Fjelde og Ofstad til høyre og Løchsen på venstre flanke, skal det godt gjøres å kjede seg på jobb.

Det som alltid er kjedelig er derimot oppstandelsen og hjemturen morgenen etter jobb. I jula har jeg vært bortskjemt med god og regelmessig nattesøvn, og det merkes at det går med noen desiliter kroppsvæske til uvante tider på døgnet når man plutselig er på jobb igjen. Selv om jeg aldri har hatt gleden av å møte de beryktede tømmermennene personlig, er enkelte morgener derpå tyngre enn andre. Når man i tillegg ikke orker å stå opp til hotellfrokosten, og ikke får seg en eller to bananer som plaster på såret, blir det ofte trykka stemning i bilen hjem.

På sånne dager er det to ting som pleier å hjelpe: Fotball på TV og musikk jeg er glad i. Etter en runde med nyheter, radiodokumentar om tyskerunger og litt humoristisk podcast, var det duket for iPod-lotto.

Ikke for å skryte, men jeg har i underkant av ti tusen sanger på iPoden min for øyeblikket. Jeg har egentlig forlengst slutta å la meg forbløffe av at iPoden i shufflemodus stadig kommer opp med låter jeg liker (det har sin naturlige sammenheng med det faktum at det er jeg som har fylt opp iPoden i første omgang), men i dag ble jeg slått i bakken av dens healingegenskaper.

I det låt nummer fire i shuffle-rekka, «Yesterday Once More» med The Carpenters, fløt ut av bilstereoen, kjente jeg at ting for alvor begynte å løsne. Karen Carpenter hadde en fantastisk vakker stemme, og mens spenningen slapp taket i nakkeregionen og øyenbryna returnerte til sin naturlige posisjon, reflekterte jeg over andre vakre stemmer.

Det finnes mange flinke sangere i verden, mange spennende, flotte og interessante stemmer, men få kan matche Karen Carpenter i ren stemmekvalitet. En av mine favorittvokalister, Donald Fagen, har en stemme som ligger så langt fra det estetiske idealet som det er mulig å komme innenfor rammene av sangbegrepet. Andre favoritter, som Chris Cornell og Richard Page, har fantastiske stemmer, og klarer alltid å tilføre tekster og melodier en ekstra dimensjon, men ingen av dem går rett i fletta på meg på samme måte som Carpenter gjør det.

Nei, det finnes bare en annen vokalist som kan redde en dårlig dag for meg med én tone, og han bruker stemmen sin på å presentere et så sterkt og ærlig låtmateriale at han langt overgår de aller fleste i totalen også. James Taylor, selvfølgelig.

(Liker du musikk? Løp og kjøp.)

Det var konklusjonen jeg trakk mens Carpenter fylte bilen. Karen Carpenter og James Taylor. Næring for sjelen på dårlige dager.

Det er her iPoden drar et stunt som nesten sender bilen av veien. Opp av hatten trekker den «Line’ Em Up», min favorittlåt av James Taylor – som begynner med Taylors varme, behagelige baryton i solo. Ingen av de andre 9698 låtene på iPoden kunne ha passet bedre akkurat da. Rett inn.

Etter det var det stille på iPoden resten av turen. Jeg hadde ikke hjerte til å forstyrre stemningen.

Ingrid og jeg har forøvrig en avtale om å stikke til USA neste gang James Taylor skal spille konsert på et lett tilgjengelig sted. Gi en lyd hvis noen vil være med!

Michael Ruff i… Oslo, denne gangen

Forrige gang Michael Ruff var i Sverige, snakket jeg med turnémanageren Niels Estrup, og han kunne fortelle at “Norge er for dystert for artister som Michael Ruff – de liker bare blues og death metal”.

Noen må tydeligvis ha overbevist han om at det finnes folk i Norge likevel, for første stopp i Skandinavia blir Belleville i Oslo søndag 15. oktober. Løp og kjøp!

Jeg lurer fortsatt på å dra til Göteborg den 21., etter siste telling har jeg fortsatt fire ledige plasser i bilen.

Michael Ruff i Göteborg

Michael Ruff

Som noen av dere fikk med dere i kommentarene til det siste innlegget mitt om Beat for Beat (nei, det skal ikke gjenta seg med det første), er jeg veldig fornøyd med at Michael Ruff og Straitjacket er på vei tilbake til Skandinavia.

I følge livemusik.nu skal de spille på Nefertiti i Göteborg lørdag 21. oktober. El Ruffos siste besøk i Sverige ble en veldig hyggelig opplevelse, og jeg er lett med på mer moro om en måneds tid. Forhåpentligvis har han med seg en rykende fersk gospelplate under armen. Vi krysser fingrene.

Noen andre som blir med? Jeg kjører fra Fredrikstad!

Gazoot

Beat for Beat på fredagskvelden, Reigstad-tvillingene mot Brøndbo-brødrene. Ny sesong, nye jingles, deriblant slutten på Koinonias godlåt Gazoot fra Frontline. Legg til en teskje Birdland og en halv kopp Sexy MF, så er vi der.

Sånt liker vi!

(Addendum: Idet den nye Nytt på Nytt-sesongen sparkes igang, blir jeg minnet på at jeg traff Jon Almaas backstage på Arena Hotell i Lillestrøm – iført en ikke altfor kledelig grønn mammakjole. Uansett antrekk, han var en Wirkola å hoppe etter.)

The Power of Smooth Music

Yacht RockWestcoasten er tilbake! Nå heter den «Yacht Rock»…

Her en kveld snubla jeg over noe virkelig morsomt på Youtube. Hvis du ikke skulle vite hva Youtube er, følg linken i forrige setning og søk etter noe du kunne tenke deg å se en videosnutt av. Youtube er en av de Web 2.0-nettsidene som virkelig har eksplodert, og jeg bruker mer og mer tid der, selv om jeg ikke har en konto der selv.

Til saken: Jeg søkte gjennom Youtube etter westcoast-relaterte musikkvideoer (selvfølgelig), og snubla over en videosnutt som het «Totally Toto». Denne viste seg å være en del av en hel serie som heter «Yacht Rock», den mest populære nett-TV-serien på Channel 101, en digital underholdningskanal basert på bidrag fra brukerne.

«Yacht Rock» er betegnelsen på den musikken som dominerte radiobølgene og hitlistene i USA mellom 1976 og 1984, spesielt de helt store artistene som lever videre i folks bevissthet: Kenny Loggins, Michael McDonald, Toto, Steely Dan med flere. (De noe mindre kjente, som Rupert Holmes, Seals & Crofts og Franke & The Knockouts, går under betegnelsen «Marina Rock» – de liker seg ved sjøen, men har ikke egen båt 😉 )

Hvis du har noen som helst interesse av denne musikkgenren, bør du sjekke ut Yacht Rock-episodene så snart som mulig. Det er ti av dem, de er fem minutter lange, og de omhandler (på svært liberalt vis) virkelige hendelser fra dette musikkmiljøet – på en Åpen Post-aktig mockumentary-måte.

Høydepunktene så langt for meg er:

  • Seansen ledet av Vincent Price (the actor), hvor Toto-medlemmene med Steve Porcaro i spissen, Loggins, McDonald og Christopher Cross forsøker å få kontakt med åndeverdenen for å skremme Michael Jackson tilbake til «smooth music» (episode 5).
  • Episoden om feiden mellom Steely Dan og The Eagles, rockerne mot nerdene (episode 10).
  • Låtskriver-slåsskampen mellom Loggins & McDonald og Hall & Oates, en rå og brutal musikalsk gatekamp som får fatale følger.

Dette er selvfølgelig stor underholdning for en westcoast, unnskyld, yacht rock-nerd som meg, men det overraskende (og virkelig gledelige) er at det har blitt så populært. Rapporter fra hippe klubber og kaffebarer i USA forteller at de hippeste DJ-ene har Toto, Loggins, McDonald og de andre yacht-rockerne på spillelista, og «buzzen» online og i trykte media i USA er nokså formidabel. Et kjapt google-søk etter begrepet kan bekrefte det.

Så la oss håpe at dette er starten på at det endelig kan bli stuerent å spille og høre på smooth musikk igjen – disse artistene har vært under radaren altfor lenge.

(For øyeblikket ser det ut til at Channel 101 har tekniske problemer, prøv å søke etter «Yacht Rock» på Youtube.com.)

Det er en sammensvergelse, sier jeg!
En sammensvergelse!

Brenda Russell - Love Life

Nå har jeg vært ute og vunnet en sjelden CD på eBay igjen. Hurra for det! Plata jeg har fått tak i denne gangen er Brenda Russells «Love Life» fra 1981. Du kan lese litt om den her, og hvis du er litt bevandret i LA-musikkens verden, vil du etter skumlesing av listen over involverte umiddelbart plukke opp hvorfor det er viktig å få tak i den. Jeg kan også opplyse om at salige Jeff Porcaro leverer sitt råeste, mest funky trommespor på denne plata, og at låtene, spillingen og arrangementene er førsteklasses hele veien gjennom (ca. 30 minutter – folk visste å begrense seg i gamle dager).

Midt i gleden over å ha en klassisk westcoast-plate på vei med fly fra Tokyo til Lundheim, kjenner jeg en stadig sterkere murring langt inne i sjelen. Hvorfor er det sånn at de beste, mest forseggjorte platene i katalogen til en respektert og populær artist, skal være så innmari vanskelige å få tak i?

Brenda Russell har gitt ut flere plater, og samtlige er lette å få tak i på CD fra oppegående nettbutikker. Man kan til og med være så heldig å snuble over en eller flere av dem i velassorterte norske platebutikker (les: Platekompaniet). Solo-debuten fra 1979, mini-klassikeren «Two Eyes» fra 1983 og hennes kanskje største hit «Get Here» er alle lett tilgjengelig – flere av dem til og med på iTunes-butikken. Så hvorfor må man ut med halve Kambodsjas bruttonasjonalprodukt for å sikre seg hennes beste plate på CD?

«Love Life» er gitt ut på samme selskap som de fleste andre platene hennes, produksjonen er tydeligvis påkostet, og den må ha solgt ganske bra da den kom, for LP-en er lett tilgjengelig på bruktmarkedet. For 20 kroner.

Hva er det da med denne platen som gjør at den kun er utgitt på CD i Japan i 1988?

Og «Love Life» er ikke noe enkelttilfelle. Dionne Warwicks «Friends In Love» fra 1982 er også den vanskeligst tilgjengelige Dionne-platen – alle soul-platene fra 60- og 70-tallet er tilgjengelig på CD, sammen med storselgeren «Friends» (med bl. a. «That’s What Friends Are For») fra 1985. Jeg trenger vel ikke nevne at 1982-utgivelsen er den musikalsk sterkeste av alle 80-tallsplatene hennes.

Paul Anka har også fått denne behandlingen, hans «Walk A Fine Line» inneholder en duett med Peter Cetera fra Chicago, og musikere som John Robinson, Steve Lukather, Vinnie Colaiuta, Nathan East, Michael McDonald, Richard Page, David Foster og Jeff Porcaro. Av de Anka-platene som er gitt ut på CD, er denne selvfølgelig den dyreste på bruktmarkedet. Jeg har sett den gå for over $100 på eBay.

Helen Reddy er en annen artist som er westcoast-stigmatisert. Hennes «Imagination» fra 1983 er en av de skjulte skattene i westcoast-landskapet, og likevel er det bare de tidligere 70-tallsutgivelsene hennes som finnes på CD. Helen Reddy sto bak kjempehiten «I Am Woman» i 1972, og burde vel ha mange nok fans til å rettferdiggjøre CD-utgivelse av hele back-katalogen?

Den siste artisten jeg har tenkt å nevne i denne sammenhengen er Aretha Franklin, ingen ringere. På Amazon.com får man over 100 treff på søk etter navnet hennes, men man må bla seg helt ned til 39. plass på listen før man finner «Aretha» fra 1980 – hennes debut for Arista Records, med matchende budsjett og fanfare. $49 på bruktmarkedet. Hurra.

Nei, nå får det være nok konspirasjonsprat og paranoia fra denne kanten. Enn så lenge.

Jeg skriver dette fra hotellrommet på Kirkenes Hotell, vi skal spille på klubben Ofelas i underetasjen med Hot Fudge i kveld og med Playlife i morgen. Arrangementet vi deltar på er Ofelas’ store årlige musikkbegivenhet, Vahkoloahppa. Navnet betyr forøvrig musikkhelg, skal man tro nettsidene deres. Og det skal man jo gjerne.

Kirkenes er ikke noen storby, men et lite eventyr for en østlandsmusiker likevel. Gatenavn i byen er skiltet både på norsk og russisk, og bare tanken på at vi er 4 mil fra nærmeste russiske by og 20 mil fra Murmansk gjør det hele litt mer eksotisk og spennende.

More boner for your kroner

More Boner for Your Kroner

I dag hadde vi våre gode venner og Jespers faddere Hilde og Ole Børud på besøk, og det ble en veldig koselig kveld. Lang spasertur i vårkvelden langs Nabbetorpveien, hjemmelagde kylling-fajitas til middag, Donald Fagen og Donny Hathaway på anlegget og Jesper i knallform.

Mens Ingrid var oppe og prøvde å lure Jesper til å sove, plukka vi fram Past to Present-DVDen og hygget oss med Toto-videoer. Har du ikke Past to Present på DVD, bør du skaffe den umiddelbart. Mange tidløse sveiser, briller og pene damer i silhuett – og en gjesteopptreden av skjegg-stemmen Michael McDonald.

Toto-mimringen minnet meg om at jeg har glemt å skrive litt om Totos besøk i Oslo for to uker siden. Konserten de leverte i Spektrum var mye bedre enn Lisleby-konserten i fjor sommer («we’ve been all around the world, and this has to be one of the most beautiful places…»), bandet var i finfin form og Greg P leverte en bedre pianospott.

Bobby fyller 60(!) neste år, og jeg lar meg imponere av hvor utrolig mye trøkk den mannen har i kroppen sin etter så mange år med vokale krumspring. OK, du kan alltid arrestere ham på noen av de høyeste tonene, waile-repertoiret er begrenset, og han har vel strengt tatt ikke like mye pust som før, men fyttirakkern. Det finnes ingen andre vokalister på 60 som gjør alle låtene fra glanstiden i originaltonearten og ikke trekker seg eller faker ut på toppen, jeg mener Mick Jagger? Vær så snill. Vis meg en annen 60-åring som kan synge «Waiting for Your Love» og «Goodbye Girl» og komme ut av det med et gram av selvrespekt og verdighet i behold.

Tenkte det.

Det ubestridte høydepunktet i konserten kom da Steve Lukather var ferdig med å presentere sine bandkompiser. Tradisjonen tro grep Mike Porcaro ordet og bega seg ut på den mest intrikate og ekvilibristiske introduksjonen av en musiker jeg noensinne har hørt. Jeg kan ikke gjengi annet enn bruddstykker av talen, men avslutningsreplikken var «put your hands together for the man who gives you more boner for your kroner, mr. Steve Lukather!»

Hvorpå hele bandet, spesielt Lukather, knelte i total overraskelse og krampelatter, ute av stand til fornuftig handling i et langt minutt. Stor respekt til Mike, som tydeligvis hadde kokt opp en kjempereplikk uten å røpe noe til sine beste venner og turnékamerater på forhånd.

Komme da, pusen!

Donald Fagen - Morph The CatMandag var en merkedag. Donald Fagens nye plate, «Morph the Cat» kom ut, jeg rakk med et nødskrik å kjøpe et eksemplar etter stengetid på Musikkverket i Storbyen, og vi fikk med det en ny huskatt. Jeg har levd med like deler Cornelis Vreeswijk (mer om akkurat det senere) og Donald Fagen de siste tre dagene, og jeg er svært fornøyd med begge to.

Det er alltid en stor dag for meg når Donald Fagen og/eller Walter Becker gir ut noe nytt. Heldigvis har jeg mange andre ting i livet som også gjør meg glad, ellers hadde det vært langt mellom høydepunktene. Fagens forrige soloskive kom i 1993, den før der kom i 1982, og Steely Dan har gitt ut hele to plater med nytt materiale de siste 25 årene. Som sagt, merkedag.

Den første Steely Dan-platen jeg kjøpte var «Can’t Buy a Thrill». Etter å ha lest det britiske musikkmagasinet Qs geniforklaring av Becker og Fagen våren 1993, investerte jeg i et stykke musikkhistorie på familieferie i Danmark sommeren 1993. Jeg kan ikke forklare hvorfor jeg likte det så godt, men jeg husker at jeg ikke falt umiddelbart. Det regnet i Danmark den sommeren, og jeg hadde god tid til å fordype meg. Etter 20-30 gjennomlyttinger begynte det å sette seg, og i løpet av en ukes tid var jeg håpløst fortapt. Jeg skjønte ikke så mye av musikken, men jeg visste at jeg var nødt til å kjøpe flere plater og høre flere låter.

Da jeg kom hjem fra Danmark, lå det et brev fra fylkeskommunens inntakskontor og ventet. Jeg hadde ikke kommet inn på musikklinja ved Greåker Videregående. Nedtur.

Etter et prøvespill og noen uker på venteliste, fikk jeg likevel beskjeden jeg ønsket meg, og tidlig på høsten 1993 kunne jeg bruke bokpenger på Steely Dan-CDer i musikkbutikken i Torvbyen (ikke spør meg hva slags bedrøvelig kjede musikkbutikken i Torvbyen tilhørte da, men de hadde i alle fall noe annet enn Hits for Kids og topp 40-lista på den tiden). Jeg hadde lest at «Aja» og «Pretzel Logic» skulle være de beste platene, og dermed bar det ut i en ny, lang tilvenningsperiode. Jeg husker ikke datoen, men jeg husker det øyeblikket «Black Cow» fløt ut av høyttalerne på kjøkkenet i Koretveien 33 og jeg begynte å like det jeg hørte – og følelsen det brakte med seg.

Våren 1994 kunne jeg lese rykter i BEAT om Steely Dans gjenforening; mulig turné, mulig liveplate – og (OJOJOJ!) mulig ny studioplate. Det viste seg å stemme, men det skulle ta seks år før den bebudede studioplaten kom.

Alle som har hørt «Two Against Nature» vet at den var ventingen verd.

I 2003 kunne jeg fullføre sirkelen (så langt) ved å kjøpe den foreløpig siste studioplata, «Everything Must Go», på ny Danmarksferie. Etter det har det vært stilt fra den kanten – ingen europaturné, ingen ny plate under oppseiling – men nå altså en katt ved navn Morph å trøste seg med. Keith Carlock, Elliot Scheiner, Jon Herington. Takk, Donald!

Det går rykter om at Michael McDonald og Steely Dan skal «gjenforenes» og slå sine pjalter sammen for en turné i nær framtid.

Sikle.

Jeg tar opp lån om nødvendig.

En godbit på plass

Red Cab

Det er rart, det der med å samle på plater. For 5-6 år siden hadde jeg to «hellige graler» jeg var på jakt etter, og jeg tenkte som så at jeg kunne legge opp som platesamler den dagen jeg hadde klart å spore opp begge to. Det var før jeg oppdaget plateshopping på internett. Visakortet mitt har ikke vært seg selv siden.

Jeg har selvfølgelig forlengst fått de nevnte relikviene trygt inn i hylla – kun en av dem ved hjelp av digital teknologi. Pages’ legendariske 1981-album ble utgitt på nytt i remastret utgave for noen år siden, det må ha vært en av de siste profilerte westcoast-utgivelsene Akers Mic i Oslo tok inn før de la inn årene. Og Michael Ruff Band, universal lærebok i groovy, sofistikert pop, ble kjøpt inn i ny utgave på Ruff-konsert i Göteborg. Senere fikk jeg også tak i en danske som var villig til å selge meg den originale utgivelsen fra Platecompagniet for altfor mye penger. Jeg bet på, så klart. Fornøyd? Langt ifra.

Internett har gjort det mye lettere å finne musikk som ligger litt utenfor mainstreamen, plater som gjerne kom ut i begrenset opplag, ble solgt kun på turné eller ut av bagasjerommet på artistens Toyota Hiace i de årene han levde på suppe og flatbrød i påvente av kontrakt. Internett har også ført til at man som platesamler blir klar over hvor mye man egentlig mangler. – Sier du det? Spiller Porcaro trommer på den plata? Det ante jeg ikke… Var det Jay Graydon som skrev og produserte den one-hit-wonder-artisten fra 1984? Da må jeg jo ha den også!

Ta med en anselig mengde bootlegs også, så begynner det for alvor å likne på harde stoffer. Eller melk, om man skal tro reklamen. Må ha det, bare må ha det.

I dag dukket en av de virkelig store opp i postkassen min. Jeg ante ikke at jeg hadde så lyst på den plata før Det Verdensvide Internettet en dag prikket meg på musearmen og insisterte. Stephen Bishop. Mike Manieri. Steve Gadd. Dean Parks. Også de låtene. «Red Cab to Manhattan» er låtsnekkeren Stephen Bishop på sitt mest polerte, men samtidig sitt mest uvørne. Den begynner med pop-juvelen «Big House» og ender med den deilig gladtriste «My Clarinet». Pompøst, men nært. Gjennomarrangert, men dønn ærlig. Kontrastfylt og paradoksalt, østkyst-vestkyst på sitt ypperste.

Og fra i dag er den min. På CD.

En fin dag

En fin dag

Februar 2006 har startet på en utmerket måte. Januar var ikke dårlig, ikke 2005 heller, men det er ikke det som er poenget. Den første dagen i årets andre måned har vært en uvanlig fortreffelig dag, et uventet høydepunkt i vinterhverdagen.

Man må ta vare på slike gylne dager for ettertiden, og i det øyemed har jeg laget en liste over bestanddelene som gjorde 1. februar 2006 til en spesielt god dag.

I dag har jeg:

  • Kost meg i strålende flott vintervær
  • Mottatt en sjelden westcoast-plate i posten
  • Endelig funnet Raging Honkies-platene jeg har lett etter så lenge på en tysk nettside (jeg visste undervisningsinspektøren på Gaustad Ungdomsskole hadde rett da hun spådde at tyskundervisning kom til å lønne seg på lang sikt)
  • Hatt en av mine beste barndomsvenner og hans svært hyggelige bedre halvdel på middagsbesøk, med påfølgende vafler, is og gode, gamle minner.

Og nå, når dagen går mot slutten, sitter jeg her og nyter rosinen i pølsa: Donald Fagens nye singel «H-Gang». Vår helt Donald kommer med ny plate i begynnelsen av mars, og singelen ble sluppet i går. Innehavere av amerikanske kredittkort kan kjøpe singelen på iTunes-butikken, vi andre må nøye oss med et radioopptak i dårlig mp3-kvalitet så lenge. Men Fagen er Fagen, mp3 eller ikke. Dette blir stort.