Det låter så bra av Jonny Sjos bass på denne låta at den er verd et platekjøp alene.
Det var alltid Jonny og Kim som interesserte meg mest med D’Sound. Tror ikke jeg kan gjengi en eneste tekst, men de fleste basslinjene og trommegroovene sitter limt til hjernebarken. Ain’t Giving Up har kanskje den mest catchy basslinja av dem alle – jeg har hørt rykter om at det på slutten av 90-tallet gikk måneder mellom de gangene landets lydmenn fikk noe annet servert da bassisten skulle ha linjesjekk.
Jeg har et eget rom i hjertet for Phil Collins. Det er noe med stemmen hans som bare funker for meg. For de fleste musikksynsere i verden havner han i kategori med Celine Dion og andre artister som lager sanger om følelser, og han er derfor ytterst irrelevant i den store musikalske sammenhengen. Jeg må skrive mer om akkurat det senere, kjenner jeg.
Against All Odds er en typisk britisk ballade med latterlig høy gate-klang på trommene. Ikke spesielt elegant harmoniføring, ikke spesielt fine keyboardlyder, men det oser «hit» av den hele veien uansett. Mulig det er orgelpunktet på kvint i refrenget som treffer folk. Minn meg på å utføre en spørreundersøkelse om dette.
Det måtte jo skje: Når man går gjennom alle låtene på iPoden sin alfabetisk, dukker det opp coverversjoner. Skjønt, cover og cover – David Foster var med og skrev hele «I Am»-skiva til Earth Wind & Fire i 1978, og det falt seg naturlig at han tok med den Grammy-vinnende superhiten «After the Love Has Gone» videre da han fikk gi ut skive i «eget» navn.
Så hva er forskjellen på versjonene? Kort fortalt ca. 5 BPM, fordel EWF. Skal man gå litt mer i dybden, kan man nevne at Airplay-versjonen definitivt låter «hvitere», tightere og mer gjennomarrangert. Foster smeller til i pianoets bassregister, og Bill Champlins falsettkoring mot slutten er nesten hysterisk energisk, som vanlig. Synkopene i sluttvampen grenser mot det brutale på Airplay-versjonen, mens soul-gutta i EWF ikke er så desperate etter å imponere.
Dette er en låt jeg har hørt så mange ganger at jeg nesten sliter med å ta den seriøst. Klassiker, da.
John M. Keane er, til tross for sin relativt unge alder, en veteran i musikkbransjen med over 30 års fartstid. Han slo gjennom som 11-åring sammen med sin ett år eldre bror Tom i duoen The Keane Brothers.
I likhet med en jeg har skrevet litt om tidligere, ble de flasket opp på musikk, og det lå liksom i kortene at sønnene til den legendariske plateselskapssjefen Bob Keane skulle finne sin plass i familiebedriften heller før enn senere.
Tom var pianist, låtskriver og vokalist, og John sto for trommespill og koring. To svært talentfulle gutter, noe som kommer tydelig fram på dette nydelige Youtube-klippet:
TV-publikummet lot seg imponere av de på det tidspunktet 11 og 12 år gamle artistene, og under kurtise fra pappa Bobs veloljede støtteapparat lot CBS seg friste til å dra fram sjekkheftet. Guttene ble tildelt sitt eget show på kanalen, og de skred til verket i august 1977. Dessverre uteble de store seertallene, og showet ble tatt av lufta etter bare fire sendinger. Klipp fra tre av showene ligger på youtube her, her og her.
En ung og fersk David Foster produserte debutplata samme år, men Keane-brødrenes 15 minutter i rampelyset hadde allerede rent ut i sanden, og plata kom og gikk uten gjøre inntrykk på salgslistene. De ga ut en plate til som Keane Brothers, og to plater som Keane (den andre med den framtidige Chicago-vokalisten Jason Scheff på bass), men klarte ikke å gjenvinne publikums oppmerksomhet.
Utover 80-tallet ble brødrene adoptert av session-miljøet i hjembyen LA. De bodde i perioder mer hjemme hos Jeff Porcaro enn på sine egne gutterom, og storebror Toms låtskrivertalent gjorde at David Foster var ivrig på å opprettholde kontakten. Foster og Tom Keane deler låtskriverkreditt blant annet på Chaka Khans klassiker «Through the Fire».
John gikk litt stillere i dørene. Han jobbet til og fra som session-trommis (blant annet på Michael Boltons «Soul Provider»), og utviklet et talent for komposisjon. Dette førte til at han søkte mot film- og TV-bransjen, og i dag er han mest kjent som komponist for en av de mest populære amerikanske TV-seriene de siste 10 årene, CSI.
Men han er også en meget habil låtskriver og popvokalist, noe som kommer klart fram på 1999-utgivelsen «Straight Away». Godt hjulpet av LA-kamerater som Michael og Ted Landau, Jason Scheff, Steve Porcaro og Buzz Feiten, legger John her for dagen et sjeldent godt øre for originale og innsmigrende popmelodier.
«After Dark» er en av mine favorittlåter på plata. Verset er melankolsk melodiføring over et drivende trommebeat, og refrenget er en fire toners dur-melodi som pakkes nydelig inn av koring og smakfullt voicede pianoakkorder.
Plata er relativt vanskelig å få tak i, og jeg vil betegne den som en av 90-tallets skjulte skatter. Skulle du være så heldig å snuble over et eksemplar i en bruktbutikk, fort deg å ta den før noen andre snapper den foran nesa på deg. Den dukker også opp på nettet med jevne mellomrom, så mulighetene er der hvis du følger med i timen.
Parke Puterbaugh anmeldte «Toto IV» for Rolling Stone i 1982. Jeg siterer:
Toto sings love songs of little distinction or consequence, offering greeting-card verse and aural bouquets to fantasy lovers via the medium of cutting-edge studio technology and their own well-honed sessionman «chops.» The group’s cleverly titled new album, Toto IV, follows this formula to a T, mixing sodden ballads taken at tiptoeing-rhino tempos with booming, echoey rock songs.
Toto builds its AOR heroics upon a steady-as-a-metronome rhythm section and a vaguely gospel-tinged piano, which serve as a backdrop for David Paich and Steve Porcaro’s Technicolor synthesizer wonderment. Guitarist Steve Lukather gets a fat sound with lots of sustain, sending his fingers into overdrive on the solos. And singer Bobby Kimball scales the upper registers in an L.A. approximation of blue-eyed soul.
This band of pros doesn’t miss a trick: since Asia has lately become the platinum nom de plume of four British art-rock superstars, Toto has asserted its territorial imperative with a tune called «Africa»–a ringer for the U.K. group’s FM smash, «Heat of the Moment.» There’s even a touch of Asia on Toto IV in the artificially malleted xylophone sounds that pop up on occasion. Typical of an album that feels about as real as a Velveeta-orange polyester leisure suit.
Den mannen er ikke til å stole på. «Toto IV» er en av de beste platene som finnes, og «Africa» er en av de beste låtene på plata.
«Toto IV» låter så bra. Trommelyden, gitarene, klangene, vintagesynthene. For en pakke.
Og spillinga. «IV» ble innspilt like før blåmandagen traff Los Angeles som julekvelden på kjerringa. Gutta er helt på toppen av sin session-karriere, de fleste av dem i en eller annen form for kjemisk behjulpet lykketilstand, og plata bærer preg av det. I løpet av de neste årene gikk lufta ut av LA-ballongen, og kontrasten mellom den lekende overskuddsrocken i «Afraid of Love» fra ’82 og Richard Pages inderlige skriftemål «Broken Wings» fra 1984 er slående.
De siste årene har jeg hatt gleden av å bli kjent med flere av de viktige deltakerne i dette musikkmiljøet gjennom arbeidet med boka mi. Mange av dem beskriver begynnelsen av 80-tallet som en tøff periode, og det er til tider vanskelig for en ung og uerfaren forfatterspire å være den som tar initiativet til å grave i gammelt grums.
Det er umulig å finne jærtegn på nedturen i «Afraid of Love». Spill høyt og nyt.
Denne versjonen av Beatles-klassikeren er hentet fra «naken-utgaven» av Let it Be fra 2003. Den ligger en halvtone opp i toneleie og går litt fortere, så det er nærliggende å anta at versjonen som ble gitt ut på LP i 1970 var pitchet ned, muligens for å matche synthpåleggene til Phil Spector.
Den låter mye friskere i riktig pitch, og selvfølgelig hjelper det at lyden på originaltapene er godt bevart og gjengitt her. George Martin gjorde sabla ordentlig jobb i studio på 60-tallet.
Det er en ting som slår meg når jeg hører på denne låta: Denne type feeling og lydbilde er det mange som har basert hele karrierer på i kjølvannet av 1970-utgivelsen, men til dags dato er det ingen som har fløyet over lista som Lennon la så skyhøyt. For en låt.
Jeg synes Sheryl Crow er en glimrende låtskriver. “Abilene” er et utmerket eksempel, hentet fra 2001-plata “C’mon C’mon.”
Sheryl Crow er en artist jeg er veldig glad i, og “C’mon C’mon” er plata jeg liker best å høre på. Her har hun truffet den perfekte balansen mellom lettbenthet og polish – den varemerkede crunch-gitaren er innstilt til fingerspissene, og den driver “Abilene” fra introen og ut.
Skiva har fått den uunngåelige kritikerjulingen fordi den ikke er så røff i kantene som de to foregående platene. Det er ganske utrolig hvordan enkelte synsere ikke skogen for bare trær så fort miksen er balansert og det er gjort fler enn ett take på hvert instrument.
Jeg synger alltid med når “Abilene” dukker opp i øra. Det er en morsom låt å kore på, og jeg blir glad av å synge med.
Jeg er håpløst fortapt i musikk. Jeg har forlengst innsett at jeg ligger langt utenfor normen hva gjelder musikksamling, og jeg har heldigvis en kone som har forståelse. Alt jeg eier av musikk befinner seg på en 1TB harddisk i kjelleren, kodet i AAC-format.
I høst gikk jeg til anskaffelse av en iPhone, noe jeg ikke har angret på så langt. Det er fryktelig praktisk å ha «alt» på ett sted, og de sømløse overgangene mellom musikk- og podcastlytting og telefonsamtaler er nydelige. Til tross for dette har jeg en stor utfordring med telefonen: Lagringskapasiteten for musikk er dessverre et godt stykke unna det jeg kunne ønske meg. Man må kutte friskt i yndlingslåtene når man skal utelate 95% av musikksamlingen sin.
Pr. akkurat nå har jeg 1641 låter på iPod-delen av telefonen min. På tide med en alfabetisk gjennomgang for å forklare hvorfor jeg ikke klarer meg uten akkurat disse låtene.
Låt 1: Abacab (Genesis).
Tittelen på låta spiller ifølge Mike Rutherford på formen i låta på et tidlig tidspunkt i komposisjonsfasen: A-B-A-C-A-B. Det er så nerdete at det må vi bare godta. Teksten forøvrig er, som så mye annet av Genesis, åpen for tolkning.
Abacab er ikke den mest spennende Genesis-låta, og en litt for lang og traurig mollstemt gitarsolo-fade setter et litt stusslig punktum, men de første fire minuttene er frisk poprock med prog-elementer. Trommene til Phil Collins og synthene til Tony Banks får fokus i miksen, og refrenget består av et samspill mellom et synthorgel og Collins’ vokal. Det låter bedre enn jeg får det til å høres ut som.
Jeg kjøpte Abacab-plata etter en sommer på Sauevika Leirsted på Hvaler. Mest sannsynlig sommeren ’93, når jeg tenker meg om. Det jeg husker best fra den sommeren er lange, deilige, varme dager paddeflat på brygga med gode venner og musikk på bærbar kassettspiller. Jeg kan ha vært litt forelska også. I så fall var det i Kirsti Bertelsen, som hadde med seg Abacab på en opptakskassett. Kirsti fikk jobben med å spole tilbake «Man On the Corner» gang etter gang. Den fikk kallenavnet «nasjonalsangen», og jeg blir umiddelbart satt tilbake 16 år når jeg hører en snutt av den nå.
Egentlig er ikke «Man On the Corner» en veldig bra låt, det er bare tittelsporet fra skiva som tåler inspeksjon under laget av nostalgi.
Jeg begynner egentlig å bli litt lei av de første taktene på Abacab. Det hender nemlig at telefonen glemmer hvor jeg var når jeg hører på musikk eller en podcast – for eksempel når jeg synker den med laptopen eller en webside sender Safari i skammekroken. Når jeg da trykker på knappen på den høyre hodesettkabelen for å fortsette der jeg slapp, begynner den fra toppen med Abacab. Ikke det at jeg har noe imot akkurat det, men det hadde jo vært en fin ting om spilleren kunne ha husket at jeg var midt i Tim Robbins’ opplesning av «The Great Gatsby,» for eksempel.