Jenta vår

Signe

I dag bar jeg Signe Johanne til dåpen. Jesper smilte til presten da han ble døpt, Signe sov gjennom alt sammen.

Det var litt rart å få en liten baby i huset igjen i slutten av august. Vi hadde gått gradene som småbarnsforeldre med Jesper, og vi følte vel egentlig av dette med små mennesker som ikke kan kommunisere med omverdenen eller bevege seg på egen hånd var et tilbakelagt stadium. Med Signe opplever vi hele greia en gang til, og det er litt rart, for det har på en måte blitt rutine å ta nye opplevelser på strak arm – for så å legge det bak oss og gå videre.

Men Signe er en annen person, et helt annet menneske. Alt vi opplever med Signe, opplever vi for første gang med henne – og det er ofte ganske annerledes enn det var med Jesper.

Jenta vår vokser og blir stor, nesten fortere enn vi klarer å følge med. Nå har hun begynt å snu seg på magen når vi legger henne ned på ryggen. Hun har funnet stemmen sin, og bruker den med stor glede i alle våkne øyeblikk. Det tok oss noen dager å finne ut at «hun har det ikke fælt, hun bare improviserer.»

Signe lar seg alltid distrahere av musikk. En enkel melodi eller en liten beatbox-groove, så trekker bagateller som sult og tannkløe stadig lenger bakover i køen.

Den største stjerna i Signes liv er storebroren. Signe blir aldri lei av å se på Jesper, uansett om han leker, spiser eller ser på TV. Hun lar seg stadig fascinere av alt storebroren kan, og gliser i tannløs beundring hver gang han beveger en muskel.

Signe er notorisk blid, med mindre hun er sulten eller trøtt. Hun ler ikke så mye ennå, men hun finner en grunn til å smile i det aller meste.

En ting vi sliter litt med å lære henne, er at det eneste som hjelper når man er trøtt og sliten, er å sove. Soooove. Sooooooooooove nå. Vær så snill.

Vi innbiller oss at Jesper var mer glad i å sove da han var bitteliten. Han er definitivt glad i å sove nå – døgnrytmen hans går ikke opp uten nattesøvn fra sju på kvelden til ni om morgenen og en god to-timers strekk mellom ett og tre på dagen.

Bortskjemte foreldre, vi?

Signe: Gratulerer så masse med dåpen og de ti første ukene av livet ditt. Unnskyld at pappa mista bildene av deg som nyfødt baby. Håper du får et langt og godt liv fullt av kjærlighet, gode opplevelser og jevnlig backup.

Bankmannen

Fin fyrJesper har blitt så flink til å leke i det siste. Han kan sitte lenge for seg selv og lese bøker eller legge puslespill, og i forrige uke begynte han å parkere bilene sine på rekke og rad like innafor døra til lekerommet.

Her om dagen satt han og lekte med pengepungen til Ingrid. Ingrid har en gammeldags, rød pengepung for småpenger, og Jesper fikk lov til å titte i den mens han satt i stolen sin og venta på middagsservering.

Pengene skulle plukkes ut, sorteres og legges på rekke, puttes inn igjen, og så skulle alt gjøres en gang til. Og en gang til. Og en til. Og en til.

Etter noen minutters faderlig og velvillig veiledning og pengepung-åpning og lukking tenkte jeg at jeg skulle få med meg junior på litt framtidsfilosofi.

– Skal du jobbe i bank når du blir stor, Jesper?

Jesper slipper alt han har i hendene, knytter høyrehånda og begynner å banke forsiktig med knokene i bordplata. Pappa blir stolt.

Jesper sover

Jeg må bare fortelle det: Nå ligger Jesper og sover og holder Ole Brumm-bamsen sin i hånda. Altså: Ole Brumm og Jesper sover hånd i hånd.

Smelt.

Akkurat nå er det litt trist å tenke på at jeg skal bruke hele uka på øving til Ladies Night på Edderkoppen – selv om det i og for seg er utrolig gøy.

Man blir litt tussete av disse foreldre-greiene.

Signe vokser

I dag var vi på helsestasjonen og fikk bekreftet at Signe Johanne legger på seg. Hun legger til og med på seg litt mye, i alle fall om vi skal ta helsesøsters utsagn om «morsfløte» på alvor.

Det virker kanskje selvfølgelig at små babyer skal vokse og legge på seg, men vi har vært litt nervøse på Signes vegne, fordi Jesper raste ned i vekt kort tid etter fødselen. Han ble så tynn at vi krymper oss når vi ser bildene – han er bare skinn og ben og omtrent ugjenkjennelig. Morsmelkproduksjonen stoppet plutselig, og Jesper fikk naturlig nok ikke sagt fra at han var sulten. Det gikk ikke mange dagene før han var så slapp at han ikke skrek i det hele tatt, og da var det enda vanskeligere. Da helsesøster kom på hjemmebesøk, ga hun streng beskjed om heftige doser med morsmelkerstatning, og dermed kom Jesper seg sakte men sikkert tilbake i matchvekt.

Derfor har vi som sagt vært litt urolige de siste ukene. Signe er nokså lik Jesper, og siden hun veide mindre enn Jesper ved fødselen, syntes vi vi kunne gjenkjenne enkelte trekk fra bildene vi tok av Jesper da han var på sitt tynneste.

Frykten viste seg altså å være ubegrunnet, da helsesøster kunne bekrefte at Signe har lagt på seg 280 gram den siste uka. Da gjør vi i alle fall det riktig, så langt.

Et øyeblikks idyll

Nå sover alle tre. Pust rolig, nyt hvert sekund.

Man bekler nokså mange roller som tobarnsfar. Man er vekselvis omsorgsperson, drillsersjant, vaskehjelp, kokk, nattevakt, privatsjåfør, trubadur og sykepleier, alt etter behov. For øyeblikket er rollen min relativt enkel:

Salig tilfreds kæll med bena på bordet, Steely Dan på øret og en verdifull halvtime fritid.

BANG!

Denne onomatopoetiske overskriften henspiller på lyden Jesper er aller mest glad i om dagen. Han kommuniserer stadig bedre, utvikler kroppsspråket og utvider lydvokabularet fra dag til dag. Det er ikke lenge siden alt var «BA!», nå kan det være «BØ!», «BO!» og «BANG!». Betydningen av de to førstnevnte avhenger av sammenheng, blikk, peking (nei, hverken byen eller anda, men pekefingergesten) og tonefall. BANG! er alltid BANG!, når noe faller i gulvet, lager en brå lyd, eller kommer brått på.

Det er når barna begynner å snakke man ser hvilke ord man selv bruker litt for mye (fiskepinner, anyone?). Jeg mistenker forøvrig at Jesper har den samme innstillingen til det å snakke som han hadde til å gå. Han reiste seg ikke opp og gikk før han skjønte at det lønte seg. Krabbinga fungerte jo fint!

Jesper gjorde homo erectus av seg i løpet av en kort uke. Den ene dagen måtte Mamma og Pappa holde i hånda, neste dag gikk det fint så lenge han holdt en leke i hver hånd. Dagen etter kom han leende inn i stua med armen godt planta tvers over hodet, yr av glede over å ha sett lyset: Det går an å holde balansen ved å holde seg fast i seg selv!

Neste dag gikk han, og vi har ikke hatt et sekund fri siden.

Som sagt har jeg en følelse av at snakkeprosjektet har samme skjema. Foreløpig gjør han seg forstått med det språket han har, men jeg har følelsen av at han plutselig kommer til å se poenget med en felles platform, og bare kaster seg ut i frittstående snakking uten hendene på styret.

Tilbake til overskriften: Tilfeldigvis er BANG! også en nokså treffende beskrivelse av den lyden tærne mine lager mot harde ting i huset. Jeg er notorisk klønete med føttene på hjemmefronten, spesielt lilletærne får gjennomgå. Jeg kan ikke huske sist jeg ikke hadde en blåsvart negl på minst én lilletå.

Det er som regel høyre lilletå det går verst utover. Den verste trøkken jeg har gitt den, kom en ettermiddag i Hekkveien 7. Hjemme alene, stressa på vei inn fra kjøkkenet til stua, det skostativet skal da virkelig ikke stå der?

Vondt.

Jeg tror jeg brakk den tåa, men jeg gjorde aldri noe med det. Såpass får man tåle, man er da mann.

Man skulle tro at det var lettere å unngå sånt i et hus på 160 kvadratmeter enn i en leilighet på 36, men neida. Jeg tror det har noe med fokus å gjøre; jeg går utrolig mye rundt i huset, og oftest er selve gåingen sekundær aktivitet. Det er tross alt fingrene, ikke tærne jeg lever av.

Ny hverdag

Nyfødt Signe

Ja, så var man tobarnsfar. Siden Signe Johanne kom ti dager før skjema, måtte Pappa ut og spille i helga. Det var veldig hyggelig å spille med Polyester i helga – Espen hadde skaffa en finfin trommevikar i Kim Ofstad, Tonje V. Aase gjorde et strålende innhopp for Gunhild da sistnevnte strålte på Momarkedet, og maten og selskapet var upåklagelig, som alltid.

Likevel var det uunngåelig at hjertet mitt var hjemme på Lundheim. Jeg mener, bare se på bildene.

Ingrid fikk utmerket hjelp av Bestemor Anne Lise mens jeg var borte, og da jeg kom hjem, var det bare så vidt jeg fikk Jesper til å vende blikket i min retning – det var jo så gøy hos Bestemor og Bestefar!

I dag opplevde vi den første hele dagen som tobarnsforeldre, og det går unna i svingene. Jeg er sikker på at vi finner en modus operandi etter hvert, foreløpig er det litt «ta og føle på». Uansett er det veldig koselig plutselig å ha blitt en vaskeekte kjernefamilie. Jesper er foreløpig en eksemplarisk storebror, øra spretter opp når Signe Johanne gråter litt, og da skal han bort og trøste og passe på at mamma og pappa gjør jobben sin.

Ellers har jeg fra i går fri i fire uker, det skal bli utrolig deilig å bare være fokusert på familien og små pusleprosjekter hjemme i huset.

Døgnet skal snus, batteriene lades, og familien… kjernes.

Fødselsblogg

Nyfødt Signe

Nå skjer det. I skrivende stund sitter vi på fødeavdeling B3 på Sykehuset Østfold Fredrikstad, og Ingrid er i gang med fødselen. Vannet gikk i 6-tiden i morges, og det var vi relativt lite forberedt på – Ingrid måtte settes i gang ti dager over termin for å få ut Jesper, og denne gang vil ungen ut ti dager før termin på eget initiativ.

Heldigvis hadde jeg allerede ordnet vikar for Playlife-jobben på Smuget i kveld (tusen takk, Stian!), og jeg jobber ikke før på fredag, så timingen var ikke så verst tross alt.

Jeg har selvfølgelig tatt med macen, og jeg skal prøve å skrive noen ord nå og da, slik at vi husker hvordan dagen gikk – ting kan gå litt fort under topplokket her på føden.

11:12 – For en halvtimes tid siden fikk Ingrid en seng på fødestue nr. 345, og nå har hun fått sensorer på magen som måler barnets puls og sammentrekninger i livmoren, sånn at vi får se intensiteten og varigheten på riene. Akkurat nå er det ca. to og et halvt minutt mellom riene, og alt ser bra ut med barnet.

11:18 – Nå tar jordmor av sensorene, kurvene ser såpass bra ut at vi kan ta det på gefühlen en liten stund. Nå skal vi se om det har åpnet seg noe. Det hadde jo vært en fordel. (Når jeg sier «vi», mener jeg selvfølgelig jordmor. Jeg skal ikke påberope meg noen slags ekspertise på det… erm… området.)

11:30 – Hodet er festet, alt er klart, åpningen er 4 centimeter. Blir jeg fortalt. Jespers hode festet seg aldri helt, så det var godt å høre at alt er på stell.

11:42 – Ingrids blodtrykk ser bra ut også, og nå skal jeg snart få være alene på fødestua en liten stund. Det er vel det jeg trenger å skrive om den saken. Jeg tar meg i å fundere litt på hvordan dagen skal bli, forrige gang tok fødselen overraskende vendinger. Det ser foreløpig ikke ut til at det ender med keisersnitt i dag, men det trodde vi jo ikke i fjor heller.

12:50 – Nå har jeg akkurat vært nede i kantina en liten tur og hamstra proviant, det kommer nok godt med utover dagen. En liten oppdateringstelefon til Mormor og Bestemor, så bærer det tilbake.

15:07 – Full åpning, tøffe rier – for sent med epidural. Riene har avtatt litt de siste minuttene, mulig vi må til med noe forsterkende. Det begynner å spisse seg til.

16:14 – Intenst, babyen vil ikke snu seg den lille siste biten. Ingrid prøver forskjellige stillinger, alt er like vondt. Drøyer det veldig mye lenger, får vi en lege til å komme og vurdere situasjonen.

16:57 – Nå begynner det å nærme seg. Vakthavende lege er inne og hjelper til med pressingen. Rieforsterkende er på full gass, og Ingrid er klar for å bli ferdig. Jeg har sett hodet.

17:04 – Millimeter for millimeter flytter hodet seg nedover og utover. Ingrid holder ut og kjemper som en gærning.

17:15 – Nå er det alvor. Ingrid og babyen jobber knallhardt, og klipping vurderes.

17:18 – Det ble ei jente!

17:38 – Jenta har fått farge, og ligger trygt og godt hos moren sin. Hun er hårete på skuldrene og ørene, sånn som Jesper var, og hun har en kledelig topp på hodet etter at det var litt trangt der en liten stund.

18:27 – Første forsøk på venstre pupp og telefoner til besteforeldre.

For en dag! Signe Johanne Dahle er født!

Matbutikker

Jesper blir mer og mer sin egen person, og begynner å forstå seg på omgivelsene sine i større grad for hver dag som går.

I dag var vi på Kiwi for å kjøpe nye bleier, og vi benytta anledningen til å plukke med oss litt matvarer vi trengte, blant annet en kurv med nektariner og noen bananer. Jesper var tydeligvis ganske sulten, for han gjorde alt han kunne for å snu seg i vognsetet og putte alt i vogna i munnen på en gang. Han måtte gi opp vogninnholdet, men rakk å raske med seg et bringebær fra frukthylla før vi nådde kassa.

Idéen var å gi Jesper en banan da så fort vi kom ut av butikken, og det virket som om vi alle var enige om at det var en god plan. Helt til vi tok en umotivert omvei rett før vi skulle ut i sollyset og fråtse i gule og røde frukter, og begynte å gi bort alle varene våre til en mann i grønt som umulig kan ha vært like sulten som oss. Han hadde jo akkurat fått et annet, digert lass med varer av dama som gikk før oss!

Indignert Jesper.

Vi måtte forklare, trøste og tørke tårer. Det hjalp litt å se at den grønne mannen ga oss varene tilbake på den andre siden, men helt stille ble det ikke før den første bananbiten var på plass i munnen.

Etter endt handletur ble jeg sittende og tenke over handlevanene mine:

Jeg handler mest på Meny. Jeg synes utvalget veier opp for det marginalt høyere prisnivået. Den nærmeste matbutikken her vi bor er Joker, men der har jeg bare handlet to eller tre ganger i løpet av de tre årene vi har bodd på Lundheim. Vi har to Rema 1000-butikker og en Rimi innenfor to kilometers radius, og det hender jeg handler noe der. Rimi-butikken ligger rett ved postkontoret, og den ene Rema-butikken ligger så og si på veien til og fra sentrum. Kiwi finnes ikke på Østsiden, men over broa ligger det tre butikker innenfor en drøy kilometer. Bleier kjøpes kun på Kiwi, derfor blir det noen turer dit også. Prix og Spar har jeg ikke sett.

Det var egentlig ganske kjedelig å tenke på, så da begynte jeg å tenke på butikknavn i stedet.

Rimi sier jo seg selv, egentlig. Rimelig rimelig mat, liksom.

Rema 1000 er vel litt mer mystisk, men med tanke på at kjedens grunnlegger heter Reitan, er vel den forkortelsen også ganske grei. Også har de vel 1000 varer i sortimentet, da. Litt research viser at den første Rimi-butikken åpnet to år før den første Rema-butikken, men hadde Rimi-navnet allerede skapt en tostavelses-norm? (A propos norm)

Kiwi? Fordi det er den eneste matvaren i sortimentet som likner på Rimi? Var idéen først at det skulle være grønt, og så kom navnet etterpå? Er en kiwi virkelig grønn? Dette er et mysterium.

Firmanavn har en tendens til å havne i noen leie trender det tar årevis å komme seg ut av. Det er jo for eksempel en stund siden man slapp unna med «Samvirkelaget» (som forøvrig lå 20 meter bort i veien her hos oss da jeg var liten. Det var en mann med frakk som het Jensen som var sjefen der).

En spesielt dårlig idé er å navngi firmaet ditt etter en engangshendelse som er ekstremt i vinden en kort periode, og svett som en gymsokk to minutter etter.

Vi har fortsatt noen firmaer her i Fredrikstad som sliter med suffikset «2000», noe som var utrolig hipt i et par års tid, men som gikk av moten med et brak ca. tre sekunder etter at den siste nyttårsraketten hadde sluknet i 2001.

For noen få år siden skulle alle navn ha en liten «i» foran seg, nå for tiden skal alt hete «24».

Jeg klarer ikke huske om den trenden allerede hadde startet før Kanal 4 fikk beskjed om å forandre navnet sitt slik at det ikke var altfor likt navnet til en rivaliserende kanal, men nå skal alt fra melkeprodukter til nettsider med næringslivsnyheter (to stykker!) og bilbutikker ha tallet 24 i navnet sitt.

Hvis noen av dere har kunnskap om historien bak et morsomt firmanavn, en artig navnetrend, eller har deltatt i barnedåpen til Amanda24, iLeif eller Vegard 2000, er jeg åpen for kommentarer!

Oppdatering 1: Jesper

Når det er mye som skjer, når livet her i huset virkelig er interessant, da er det alt for mye å tenke på til å få tid til å blogge. De siste ukene har det skjedd utrolig mye på en gang, og det er bare så vidt vi har fått tid til å tenke oss om.

Så her kommer en todelt oppdatering, vi starter med Jesper.

Jeg synes jo det skjer mye med oss voksne her i huset om dagen, magen til Ingrid vokser jevnt og trutt (7. måned nå..!), og jeg har stappa inn så mange spillejobber jeg har klart i løpet av denne sommeren for å få tid til litt fødselsperm i september. Men i forhold til det tempoet ting skjer med Jesper, blir dette bare barnematen.

Vi hadde «vareopptelling» her en dag, satte oss ned og tenkte over alt Jesper hadde lært siden han ble født for ett år siden. Det var ikke lite. Han har jo faktisk lært alt han kan i løpet av det siste året, inkludert sånne ting vi som har levd en stund tar for gitt, slik som at han har en kropp, at den kroppen også eksisterer utenfor synsfeltet hans, at det er mulig å bruke kroppen til noe mer enn refleksbevegelser, og så videre. Du skjønner greia.

Ett års ansamling av kroppslig og mental kunnskap har ført fram til et godt knippe egenskaper og ferdigheter han nå besitter:

  • Han kan drikke av sin egen drikkeflaske uten hjelp
  • Han forstår enkle spørsmål, svarer bekreftende ved å le, og protesterer ved å sutre
  • Han kan si «mamma», «pappa» og «mett», når han bare gidder
  • Han har utviklet en begynnende sans for humor, spesielt artig er det når Pappa slår seg eller ser rar ut (og Pappas Monty Python-hjerte gleder seg)
  • Han kan «lese» bøker for seg selv
  • Han er utrolig bevisst på sine omgivelser og glad i å følge med på alt som skjer i og rundt huset (ikke ulikt oldefar Jesper d.e.)
  • Han har en seig hoste som han prøver å stoppe med å stappe mat og drikke inn i munnen (heller ikke det helt ulikt d.e.)
  • Han kan legge seg og sovne på egenhånd, så sant han har minst to sutter som han kan bytte på når det passer han
  • Han kan gå to, maks tre skritt uten hjelp
  • Han kan synge (dvs. noen ganger sitter han og nynner for seg selv i et langt lysere stemmeleie enn vanlig)
  • Han kan «spille» piano og gitar (dvs. lage lyd med tangentene eller strengene med overlegg)

Som sagt, i forhold til hva han var i stand til da han ble snitta ut av livmora for et år siden…

Noen milepæler på veien har vært akkurat som forventet (så du det, han reiste seg opp helt selv!), og noen har vært uventede, og derfor enda hyggeligere (Ingrid, har du lagt merke til at han har begynt å pludre med tonefall?), og fellesnevneren for alle er at de vel fortjener en bloggpost hver.

Hadde det bare ikke skjedd så mye hele tiden, hadde jeg hatt tid til å skrive om det også.