Hurra!

Jespers bursdagJesper fyller ett år i dag!

Teknisk sett har kalenderen tippa over til 29. juni når jeg skriver dette, men for meg er det fortsatt Jespers første bursdag. Dagen har i og for seg ikke skilt seg spesielt fra andre dager den siste tiden, bortsett fra at Ingrid og jeg hele dagen har kalt Jesper for ting som «bursdagsgutten», «ettåringen», «jubilanten» og liknende ting, og Jesper kunne ikke ha brydd seg mindre.

I fjor på denne tiden ville det ha tatt 24 timer å doble Jespers livslengde, nå er det plutselig et år som skal til. Tida går skremmende fort. Man snur seg rundt, og så er man familiefar med hus, bil og pollenallergi. Enkelte ting setter man mer pris på å vokse inn i enn andre.

Det er vel naturlig at man gjør seg noen tanker rundt det å bli far. Det er vel også naturlig at mye av det har vært tenkt før, og blir tenkt for første gang av nybakte fedre verden over med relativt små mellomrom. Allikevel tenkte jeg at jeg skulle gjengi noen få av mine farsfilosofier her.

For det første, og dette har jeg tenkt på mye de siste dagene: Som småbarnsforeldre får man utrolig mye kroppskontakt. Jeg kan ikke huske å ha hatt så mye kroppskontakt på ett år, ikke en gang det første året som gift mann. Ha ha. Men, seriøst, det blir noen kilometer langs stuegulvene, opp og ned trappa, gjennom butikken og til og fra bilen med Jesper på armen i løpet av et år – og hele tiden har jeg en av de personene jeg er aller mest glad i inntil meg. Jeg har begynt å sette stor pris på denne uventede mengden nærhet, så mye at jeg gruer meg litt til den dagen Jesper blir så stor at han kan sørge for sin egen transport hit og dit.

Jeg har blitt hekta, og jeg må bruke resten av livet mitt på avvenningsprosessen.

En annen, relatert ting jeg har tenkt en del på er hvordan Jesper opplever denne bæringen, holdingen og kosingen. Han er jo relativt liten, og jeg er relativt mye større. Det er vel egentlig bare på spedbarnsstadiet man kan ha opplevelsen av en så omfattende omfavnelse, og jeg spør meg om denne trygge følelsen er noe mange av oss ubevisst savner som voksne. Bare tenk på hvordan det ville føles å bli holdt og trøstet av en person du er glad i og trygg på, med en favn så stor at du bare kan forsvinne inn i den for en liten stund.

Jesper er der nå, men han har ingenting å sammenlikne det med, og derfor vil han mest sannsynlig ikke tenke over det før han sitter med sin egen lille baby i armene.

Det er i grunn mange ting i hodet mitt og hverdagen min nå som ikke var der for ett år siden. Jeg gikk inn i farsrollen med bind for øynene og et åpent sinn; det eneste jeg visste var at jeg ikke visste noen ting om hvordan det ville føles å være far.

Nå har jeg vært far til Jesper i ett år, og her er noen eksempler på ting jeg har i livet mitt nå som jeg ikke hadde for ett år siden:

  • 10-minutters ekspedisjoner i alle husets kriker og kroker på jakt etter en sutt
  • To-personers sjekkliste for pusting om natten
  • 20 minutter med uforutsette forsinkelser når jeg skal ut en tur, uansett hva jeg skal og om Jesper skal være med
  • Bæsjebleier
  • Mat-skatt, dvs. en skattefut på en drøy halvmeter som krever 10% av all mat han ser meg spise
  • Døgnrytme
  • En overordnet sjef i husholdningen
  • Peiling på merkevarene Avent, Nestle, Fisher-Price og Libero
  • Ryddesjau i stua hver kveld
  • Oppvaskmaskin

OK, det siste der er det ikke Jesper som har bragt med seg, men jeg føler at oppvaskmaskinen fortjener et punkt for det. Oppvasken var et ork da vi bare var to stykker i husholdningen, og uten mulighet for maskinhjelp i den avdelingen, tror jeg fort ting kunne ha vokst oss over hodet i løpet av rimelig kort tid.

To kjøkkenmaskiner man bør ha som småbarnsforeldre: Oppvaskmaskin og mikrobølgeovn. Mikrobølgeovn + morsmelk-erstatning = sant.

Nå er jeg nesten ferdig med småbarnspraten, jeg lover.

Til helga skal Jesper feires, i alle fall skal han feires så godt jeg klarer dagen etter Cornelis-premiere og sesongstart for min del med Soulslave. Anne-Karine har tatt med seg barna over Nordsjøen for sommeren, og vi gleder oss til å treffe dem igjen.

Verdens undergang

Jeg tenkte jeg bare skulle bruke et kort øyeblikk på å beskrive verdens undergang.

Verdens undergang er det Jesper prøver å illustrere når vi nekter ham noe som helst, for eksempel adgang til trappa opp til andre etasje.

Med en gang han skjønner at vi er i ferd med å håndheve loven, får han et uttrykk av all verdens lidelse i ansiktet, legger hodet bakover, synker ned på kne (når jeg tenker meg om, er knesynkingen bare et mentalt bilde som dukker opp i hodet mitt som et resultat av ansiktsuttrykket, det han faktisk gjør er å kaste seg bakover fra krabbestillingen), strekker armene ut til siden med håndflatene vendt spørrende mot himmelen, og uttrykker sin bunnløse fortvilelse gjennom hjerteskjærende skrik.

Posituren minner urovekkende om Andy Dufresnes (Tim Robbins) frihetsmarkering i Frihetens Regn, og jeg føler meg rimelig sikker på at Jesper ikke har sett den filmen.

I tillegg til å demonstrere verdens undergang, hender det at han kaster seg mot føttene mine som en muslim mot mekka, et kroppsspråk som er enda mer underlig i sin medfødthet.

Når det er sagt, lurer jeg på hvor gammel Jesper må være før han kan få lov til å se Frihetens Regn for første gang. Det er så utrolig mange klassiske filmer han ikke har sett, så mange rike kulturopplevelser jeg ville gitt en arm og et halvt ben for å få oppleve for første gang igjen.

Selv om vi her hjemme har en oppfatning av at han begynner å finne fotfeste i verden, må det vel sies at Jesper har de aller fleste opplevelser i den menneskelige tilværelsen til gode – noe han selvfølgelig er lykkelig uvitende om.

Etter at Jesper en natt i forrige uke måtte på legevakten og sykehusets barneavdeling med falsk krupp, har vi alle tre – kanskje spesielt han – innsett at det finnes fæle og skremmende ting i verden for små gutter også. For Ingrid og meg var det en rystende opplevelse, men jeg har for min del hatt så mange av den typen før, så jeg har ikke brukt så mye mental energi på den i etterkant.

For Jesper, derimot, må det ha tilført livet en uønsket og overraskende ekkel dimensjon. Han har helt tydelig brukt en liten stund på å fordøye det nye perspektivet han har fått på tilværelsen, han har blitt litt mer kosete og virket mer sårbar og usikker.

Det ser heldigvis ut til at det har stabilisert seg de siste dagene, så nå er livet tilbake til den trygge, daglige rutinen:

Søvn, mat, kos, lek – og en verdens undergang i ny og ne.

Familiære forhold

Anne-Karine, Jesper og MartaPå bildet til venstre prøver min søster Anne-Karine å lære sin datter Marta og sin nevø Jesper en ting eller to om kvintsirkelens mysterier. Jeg har vel ikke helt troa på at noe av det synker inn, men det er vel ikke det som er poenget. Nei, det som er poenget er at det er utrolig trivelig med familie.

Anne-Karine bor med sin mann Brydon og sine døtre Marta (2) og Malin (4 mnd) på Shetland, en naken, liten øy mellom Norge og Skottland med flere sauer enn mennesker, som om Jæren hadde kastet anker og grunnstøtt noen sjømil lenger vest. Det er dyrt vanskelig å komme seg til og fra Shetland, noe som fører til at vi i den norske delen av klanen i perioder ser svært lite til eksil-Dahlene i vesterled.

Derfor er det ekstra koselig når vi alle kan være sammen hos bestemor og bestefar. Det er forresten litt skremmende hvor fort det har blitt naturlig å kalle mine foreldre for bestemor og bestefar. Nåvel.

Jeg har jo nevnt i forbifarten at Jesper skal bli storebror til høsten. Foreløpig termin er satt til 2. september, hvilket betyr at Jesper blir drøye 14 måneder eldre enn sin lillebror eller -søster. Tett på, med andre ord. Jeg har gjort meg noen tanker rundt akkurat det i det siste.

Jeg kan ikke huske noe annet enn å være broren til søstra mi. Jeg hadde bare såvidt nådd marsjfart da hun kom til verden, og det å være den ene halvdelen av et søskenpar kom veldig naturlig. Det føles fortsatt like naturlig når vi treffes for første gang på et års tid, (synkron)replikken sitter like løst, smilet er alltid på lur, de felles assosiasjonene som ligger til grunn for våre verdensbilder hver for oss til daglig, skaper et helt spesielt samspill når vi møtes – en felles klangbunn for tilværelsen som er helt unik for vårt tospann.

Anne-Karine: Jeg er veldig glad i deg! Det er dette jeg ønsker for Jesper og septemberkameraten også.

Snart tar han over verden

Jesper

Han har i alle fall tatt over styringen her i huset for lenge siden.

Det skjer mye med Jesper om dagen, det er bare så vidt vi foreldre klarer å henge med. Han krabber fremdeles ikke på knærne, men han er rask nok i magecrawl til å lage kaos bare vi snur ryggen til i tre sekunder eller mer. Så det prøver vi å unngå.

Jesper fikk for en liten stund siden vite at han skal bli storebror. Dette kan være en medvirkende årsak til at han har begynt å reise seg opp ved stuebordet så fort han får muligheten. Enten ønsker han å være et godt forbilde, eller så vil han bare forsikre seg om at den nye babyen vet å se opp til sin storebror.

I går tok han noen forsiktige skritt langs stuebordet i sin evige ekspedisjon etter nye tekniske duppeditter å tygge på/trykke på/banke i gulvet. Han har temmelig nøyaktig to måneder på seg til å slippe taket i bordkanten dersom han skal holde tritt med sin far. Vi registrerer utviklingen med skrekkblandet fryd. Til nå har det holdt å flytte fjernkontroller og verdigjenstander 30 cm over bakken, men nå er plutselig ingenting som ligger på bordet trygt heller.

Personen Jesper Dahle kommer mer og mer til syne. Han blir stadig flinkere til å vise og fortelle oss hva han liker (og ikke liker), og han begynner å bli riktig så sosial av seg. Han har også begynt å danne seg et visst bilde av hvordan ting er og hvordan de skal være – de første seks månedene av livet tok han alt på strak arm. Nå kan han begynne å le hvis lekehunden plutselig befinner seg på toppen av mammas hode – der skal den jo ikke være! Han kan også begynne å le hvis vi andre ler, bare for å være med på leken.

Noe som helt tydelig rystet hans spirende verdensbilde var heliumballongen på Dolly Dimple i Sarpsborg. Da pappa slapp den og den datt oppover! ble Jesper så oppspilt at han begynte å skjelve, og skjelvingen ga seg ikke før han var helt trygg på at ballongen kunne skrives inn i boka som unntaket som bekrefter regelen om tyngdekraften.

Ellers har Jesper vært hos fotografen, og bildene ble riktig fine. Lavoppløsningsutgaver av bildene kan sees på Flickr, og hvis vi har råd, kommer vi til å bestille et «ordentlig bilde» eller to. I mellomtiden har vi hygget oss med iPhoto, bøker er på vei i posten. Til oss, altså.

Jesper krabber!

85960222_49017d061f_o

Ta overskriften med en klype salt. Når jeg skriver «krabbing», mener jeg motivasjonsdrevet forlengs bevegelse med alle tilgjengelige motoriske midler.

I dette øyeblikk sitter jeg på sofaen og ser at Jesper har funnet ut hvordan han skal bevege seg framover. I løpet av de siste dagene har han skjønt at det er lettere å navigere når man holder hodet vendt i den retningen man forflytter seg. Det var selvfølgelig hans egen formulering.

Vi har klart å lokke frem 10-20 centimeter med foroverkrabbing ved å holde fine leker og morsomme ting like utenfor rekkevidde, men han har ikke vært så ivrig etter å prøve seg på eget insj (som Jespers onkel Ole har fotalt at det heter i forsvaret).

Før i formiddag.

Ingrid sang seg selv i søvn i et forsøk på å få Jesper til å sove «bare en time til, vær så snill», og hun sover fortsatt – så hun går glipp av at Jesper krabber to meter fra leketeppet og til veggkontakten for varmeovnen. Hun går også glipp av en svært fornærmet Jesper som ikke synes det er like morsomt med tøyskilpadder som livsfarlige elektriske kontakter.

Jesper har også fått prøve seg som blogger, her er resultatet:
g 5 56cn d bvvvvvvvvvvvvvvvvvv bvvbbbbbbb b b dcd dcf c tfffffffff fffffffffffffffffffffffffffffffffffff bb

Google

73342466_f2f9cfadd9_o

Jesper har vært utrolig aktiv de siste dagene, det virker som han oppdager mer og mer av verden. Han har lært seg å snurre rundt på gulvet (nei, vi snakker ikke full breakdance, men en overraskende kjapp roterende bevegelse liggende på magen), og i dag trillet vi ball på gulvet. Han har arvet en utrolig funky pysj vi måtte ta bilde av før han blir for stor, og han gir seg ikke når det er noe han vil – og han vil noe hele tiden. Støvsugeren er en god venn, men bare når den ikke bråker.

Det bildet den linken viser til er forresten det siste bildet som finnes av det gamle gulvbelegget i første etasje her i huset. Nå er det parkett overalt, bilder kommer så fort vi får godt lys. Min stadig sterkere brennende ambisjon om et digitalt speilreflekskamera er en blogg for seg selv, så jeg sier ikke mer om det nå.

Men til saken: Google. Google er et fryktelig morsomt firma. Mange har kalt dem 2000-tallets Microsoft, men i mine ører høres ikke det ut som noen hedersbevisning. Det gjør derimot dette: det er ikke mange firmaer i verdenshistorien som har hatt et så sterkt merkenavn at det har blitt til et verb – det sier det meste jeg trenger å vite om firmaets betydning for nettsamfunnet.

Det hender jeg gjør et Google-søk på mitt eget navn, bare for å sjekke hva slags informasjon man kan finne om min person på weben, og det kryper stadig inn noen interessante nye oppføringer på lista.

Visste du for eksempel

  • …at jeg har vært et svaralternativ i en quiz?
  • …at Jostein Hasselgård og jeg Startet med kristenrock?
  • …at jeg er sitert i en artikkel om CM på en Øst-Europeisk CM-side?
  • …at jeg underviste i faget «Bibelske Motiver i Moderne Film» på Rønningen Folkehøgskole?

Helt utrolig hva man kan lære om seg selv og andre ved å google. Se, der brukte jeg verbet i en setning.

Mitt relativt beskjedne liv har til nå avstedkommet sju sider med søkeresultater, kommer det til å være målestokken når status skal gjøres opp? Hva så med Jesper, som er født lukt inn i den digitale informasjonsalderen – hvor mange resultater vil han ha oppnådd når han fyller ett år? Konfirmasjonsalder? Lappen?

Uansett bidrar jeg med mitt ved å blogge livet hans fra første døgn. Tiden vil vise om han setter pris på det.