Alfabetisk 20: All I Want

Jeg hadde hørt om Joni Mitchell i årevis før jeg kjøpte «Blue», og jeg måtte høre på plata i årevis før genialiteten åpenbarte seg for meg. Jeg vet ikke om det var dissonansen mellom mine skyhøye forventninger og det ujålete og nedstrippede lydbildet som møtte meg første gang jeg satte plata i spilleren, men i dag er det helt latterlig å tenke på hvor skeptisk jeg var.

«All I Want» slår an tonen perfekt. Florlett og luftig, men likevel kreativ og avansert. Joni er mykt feminin og presist autoritær på samme tid, en kombinasjon hun er nokså alene om blant sine brødre og søstre fra Laurel Canyon.

Jeg er så glad i dette bildet av Joni, David Crosby og Eric Clapton. Crosby forteller i sin fortreffelige selvbiografi at Clapton var like hypnotisert av Jonis gitarteknikk som han ser ut. I følge samme bok var Crosby også full av ulovlige substanser på den tiden, så hva vet jeg.

Uansett, et magisk øyeblikk i musikkhistorien:

Joni, David og Eric

Alfabetisk 19: All is Fair

Jeg kjenner at det store innlegget om Nik Kershaws comeback ligger litt fram i tid, så for øyeblikket nøyer jeg meg med å si at jeg har helt spesielle minner knyttet til hele «To Be Frank», inkludert den bittersøte «All is Fair».

Forresten: En fugl har hvisket meg i øret at Hr. Kershaw er i samtaler med en norsk promoter om en akustisk soloturné her til lands. La oss håpe han får den markedsføringen og oppmerksomheten han fortjener.

Alfabetisk 18: All in the Name of Love

Ville noen ha husket den kanadiske session-vokalisten David Roberts i dag hvis ikke halve Toto, David Foster og Jay Graydon hadde spilt på plata hans?

Neppe. Keyboardist og produsent Greg Mathieson ringte hele A-lista og sørget for at Roberts’ første og svært lenge eneste plate havnet på ønskelisten til westcoast-nerder verden over. Man må være spesielt interessert i musikkstilen bare for å vite at «All Dressed Up» eksisterer. Den var lenge nesten umulig å få tak i på CD, og statusen som uoppnåelig objekt og hellig gral bidro til klassiker-stemplet blant samlere verden over.

Når det er sagt: Selv om plata i mine ører ikke har den samme kvaliteten jevnt over som andre samtidige mesterverk, har den definitivt sine høydepunkter. Åpningslåta «All in the Name of Love» er et nydelig stykke melodisk rock som hadde fortjent en bedre skjebne enn å åpne en LP ingen kjøpte med middle-of-the-road-singler ingen radiokanaler spilte.

Refrenget og gitarsoloen (flerstemt, selvfølgelig) har «80-talls road movie» skrevet over hele seg. I det øyeblikket Judd Apatow melder at han er i pre-produksjon på en periodekomedie etter Ridgemont High-mønsteret, flytter jeg til LA med en ny livsoppgave.

Alfabetisk 14: All Fall Down

Historien om Kevin Gilbert er like fascinerende som den er tragisk. «All Fall Down» er nest siste kutt på solodebuten «Thud», som skulle vise seg å bli Gilberts eneste plate i eget navn – i live.

Gilbert spilte i oppveksten i prog-pop-bandet NRG, og deres eneste utgivelse «No Reason Given» viser en uvanlig musikalsk moden 18-åring med full kontroll over låtskriving, arrangering, keyboard og vokal. Han ble tatt inn i Hollywood-varmen av Madonnas produsent Patrick Leonard, etter at sistnevnte lot seg imponere av Gilberts nye band Giraffe i en talentkonkurranse.

Han var 22 år da han begynte i lære hos Leonard, og i løpet av kort tid hadde han havnet i coveret på både Madonna- og Michael Jackson-produksjoner som lydtekniker. Leonard og Gilbert begynte å skrive låter sammen, og ga ut en plate i 1990 under navnet Toy Matinee, forløperen til Richard Pages samarbeid med Leonard, 3rd Matinee.

Toy Matinee slet tungt med et uinteressert plateselskap, men Gilbert sørget for å sette sammen et liveband og promotere platen selv i påvente av støtte fra høyere hold. Bandet, med blandt andre Sheryl Crow på keyboards og koring, oppnådde en viss popularitet, og det ble sluppet to singler som så vidt tittet innom Billboard-listene.

Gilbert fant tonen også personlig med Sheryl Crow, og det ferske paret jobbet sammen med materiale til hennes første plate «Tuesday Night Music Club» i en større gjeng med låtskrivere og musikere som møttes hver tirsdag for å skrive låter og spille sammen. Ser man det.

Musikklubben står med felles låtskriverkreditt på låter som «Leaving Las Vegas», «Strong Enough» og «All I Wanna Do», og Gilbert er kreditert som trommeslager på plata. Til tross for dette surnet forholdet mellom Gilbert og Crow, og Gilbert har fortalt at han ble skuffet over hvor mye av æren for suksessen Sheryl Crow tok selv.

Tonen på Gilberts egen solodebut er overraskende truende og dyster. Soundet i seg selv er nokså pent og ufarlig, men det ligger en litt ekkel understrøm av melankoli med islett av desperasjon gjennom nesten hele låtmaterialet. Tekstene er i etterpåklokskapens lys farlig kyniske, og Gilberts lakoniske vokaluttrykk sørger for å forsterke inntrykket.

Kevin Gilbert døde i 1996 av autoerotisk kvelning. Slå det opp, jeg har ikke tenkt å forklare det. Han var i gang med en oppfølger til «Thud», en tyngre konseptplate i prog-landskapet. Etter Gilberts død tok Spock’s Beard-trommis Nick D’Virgilio over råopptakene og fullførte platen i Gilberts ånd, resultatet «The Shaming of the True» kom ut i 1999. Plata forteller historien om et talentfullt gudsord fra landet som kommer til Hollywood, blir «oppdaget» og presset gjennom stjernefabrikkens kjøttkvern, og bruker resten av livet på å finne seg selv igjen.

Plata er selvfølgelig fantastisk.

Ryktet sier at Gilberts manager ringte på døra for å fortelle om at Genesis’ management hadde gitt grønt lys til audition (Phil Collins hadde akkurat sluttet i bandet, og de var på jakt etter ny vokalist) da han oppdaget at noe var som det ikke skulle være, brøt seg inn og fant sangeren død.

«All Fall Down» er representativ for «Thud» forøvrig, en rapport fra armageddon fortalt med en urovekkende, kjølig selvfølgelighet.

Alfabetisk 13: All Because of You

Ole Børud. Ja, det hender jeg hører på låter jeg er med på selv. Det må da være lov å være fan, selv om man spiller i bandet?

All Because of You var en av de første låtene fra plata vi tok inn i live-repertoaret, minst ett år før skiva kom. Jeg mener å huske at vi øvde den inn under lydsjekken før en konsert på Jørpeland, og ettersom jeg husker, var det ganske fort gjort. Ole hadde skrevet en låt som vi andre i bandet umiddelbart kunne relatere til og legge vår egen vri på i løpet av få gjennomspillinger.

For spesielt interesserte: Vi gjorde bassinnspillingen i Rubens gamle studio, Lydbadet i Oslo. Jeg brukte ’65 Precision-bassen min, og fikk beskjed om å spille så hardt jeg kunne. Lyden er en blend av Avalon U5 og Ampeg-forsterker i båndmikrofon, pluss muligens en plugin eller to.

Det ble en ordentlig gladlåt som passer godt med det strålende vårværet utenfor stuevinduet mitt akkurat nå.

Luking

Etter at jeg begynte å skrive den alfabetiske gjennomgangen av låter på iPoden, har jeg gått og tenkt på at jeg burde ha gått gjennom alle låtene og luke ut mindre viktig musikk. Det er vanskelig. Jeg går gjennom låt for låt og blir rørt av minst halvparten.

Jeg har 109 James Taylor-låter på iPoden, og synes jeg trenger alle sammen. Steely Dan er et annet problemområde. Og Toto.

Men jeg har så mange favoritter i iTunes som det ikke var plass til ved forrige gjennomgang, så noe må vike. Kjære vene.