Jesper (11 neste uke) er på vei i all hast opp trappa til andre etasje. Jeg roper «Jesper, vil du ha en muffin»?
Jesper skrenser i trappa, spaserer rolig ned mens han på ganske overbevisende viktoriansk engelsk proklamerer:
My brain, that is, the center of all my nerves and intelligence, was suddenly distracted by your generous offer of sweets, Sir.
Velger å ta det som et tegn på at vi er på rett vei.