Ninjamus og avtalebrudd

Vi hadde en avtale.

Den storvokste, svarte edderkoppen så beskjemmet og angrende ut der den sto og prøvde med sviktende hell å gjøre seg usynlig i hjørnet bak sofaen. Vi hadde hilst på hverandre flere ganger det siste året. En gang på badet, to ganger på vaskerommet og en gang på strietapeten i trappeoppgangen. Jeg hadde gjort meg forstått: – Jeg setter pris på at du bor her, og er takknemlig for jobben du gjør ved å samle inn, ta livet av og spise opp andre plagsomme insekter. Ta deg for all del til rette – men hvis kona eller barna ser deg, må du dø.

Og det lot til å fungere bra for alle parter. Helt til denne TV-kvelden på sensommeren. Edderkoppen hadde utvidet reviret til dagligstua, og spankulerte plutselig meget synlig over det hvite teppet i litt i overkant fint driv med stø kurs mot husfruens bare føtter.

Ikke sint, bare veldig, veldig skuffa, reiste jeg meg fra sofaen, bevæpnet med tre tørk Lambi husholdningspapir.

Vi hadde en avtale. Hva i all verden tenkte du på?

Det er ikke sånn at jeg nyter å drepe små dyr, men når deres nærvær går ut over nattesøvnen i størstedelen av husholdningen og setter husfreden i fare, ikler jeg meg motvillig bøddel-rollen og skrider til verket.

Vi bor i et gammelt hus på landet, og når det blir kaldt ute, finner musene veien inn. Med mus går det ikke an å snakke fornuft – de tar seg til rette i kriker, kroker, kott og skap, bygger reder og legger fra seg små svarte visittkort overalt. Og de er langt nifsere enn edderkopper.

I fjor vinter fant jeg muselort på konas side av soverommet, og jeg lå våken en natt og hørte musa romstere på gulvet. Her måtte det handles så raskt og så diskret som mulig.

Jeg plasserte en musefelle i hjørnet ved hodeenden av senga, og gamblet på at musa ville drøye til det var blitt helt stille i rommet før den gjorde et framstøt. Elisabeth rakk såvidt å legge hodet på puta før det smalt. Om det var smellet eller den to minutter lange sprellende dødskampen som gjorde sterkest inntrykk, er vanskelig å si, men det ble ikke noe særlig søvn på noen av oss den natten, og fruen trampet uforholdsmessig hardt inn på soverommet på tampen av dagen i flere uker etterpå.

Etter noen uker med systematisk plassering, tømming og skifting av feller, tok musene hintet og fant seg et annet sted å bo. Helt til november i år, da vi begynte å høre den velkjente krafsingen igjen. Ny runde med feller, far tilbake i massemorder-modus.

På bytur en søndag ettermiddag slapp jeg av kone og barn ved Fredrikstad Kino og kjørte selv for å parkere bilen. Jeg skulle bare ta en serviett fra hanskerommet for å snyte meg, da jeg plutselig satt ansikt til ansikt med en forskrekket grå blindpassasjer. Jeg rakk såvidt å tenke “jaså, er du der, du?” før musa smatt inn i sitt improviserte rede, rasket sammen av min samling av gamle bensinstasjon-servietter og utvalgte fotnoter fra NAF Veibok.

Jeg smalt igjen hanskerommet og forkynte med klar og alvorlig stemme: – Ny avtale – hvis ikke du har flytta ut når barna har lagt seg i kveld, må du til pers.

Skadedyr i Vestre Onsøy er skuffende dårlige på avtaler. Jeg satt opp en felle i garasjen utenfor bilen og en på gulvet ved passasjersetet, sov lett og sto opp før alle andre – og fant to feller like forbaska spent – og sylfrekt renslikket for åte.

Jedi-mus. Ninjamus. Max Man-mus. Nå er det krig.

Dagen går med på å tenke ut bedre strategier. Bør jeg stramme fellene hardere og spenne dem så de er helt på nippet til å klappe igjen, slik at den minste vibrasjon ved plassering gir, om ikke et rapp over fingrene, så i alle fall en skarp lyd og en småtraumatisk nær-felle-opplevelse? Bør jeg fjerne redet fra hanskerommet først for å sikre mer aktivitet og stress i musebestanden? Funker egentlig de nye billig-fellene fra Clas Ohlson godt nok, eller bør jeg lete i kjelleren etter flere gamle Rapp-feller?

Lenger rekker jeg ikke å spekulere før Elisabeth på hjemveien helt uskyldig åpner hanskerommet på leting etter refleksvest med tanke på nært forestående EU-kontroll, og plutselig sitter med ninjamusa i fanget i 82 kilometer i timen.

Heldigvis var det jeg som kjørte.

Hanskerommet renskes ut og alle sikkerhetstiltak iverksettes med umiddelbar virkning. Neste morgen står jeg opp før hanen igjen for å sjekke, og Rapp-fella i bilen er søkk borte. Etter noen minutters leting med mobilen som lommelykt finner jeg den, godt gjemt under passasjersetet. Det ene hjørnet er dekket av ferskt museblod, musa er ikke å se.

En måned senere er hvilepulsen omsider etablert i bilen igjen, akkurat tidsnok til å la julefreden senke seg på musehotellet. Men hanskerommet blir aldri det det var. Og nissen på låven må nok se langt etter julegrøten i år.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.