Jenta vår

Signe

I dag bar jeg Signe Johanne til dåpen. Jesper smilte til presten da han ble døpt, Signe sov gjennom alt sammen.

Det var litt rart å få en liten baby i huset igjen i slutten av august. Vi hadde gått gradene som småbarnsforeldre med Jesper, og vi følte vel egentlig av dette med små mennesker som ikke kan kommunisere med omverdenen eller bevege seg på egen hånd var et tilbakelagt stadium. Med Signe opplever vi hele greia en gang til, og det er litt rart, for det har på en måte blitt rutine å ta nye opplevelser på strak arm – for så å legge det bak oss og gå videre.

Men Signe er en annen person, et helt annet menneske. Alt vi opplever med Signe, opplever vi for første gang med henne – og det er ofte ganske annerledes enn det var med Jesper.

Jenta vår vokser og blir stor, nesten fortere enn vi klarer å følge med. Nå har hun begynt å snu seg på magen når vi legger henne ned på ryggen. Hun har funnet stemmen sin, og bruker den med stor glede i alle våkne øyeblikk. Det tok oss noen dager å finne ut at «hun har det ikke fælt, hun bare improviserer.»

Signe lar seg alltid distrahere av musikk. En enkel melodi eller en liten beatbox-groove, så trekker bagateller som sult og tannkløe stadig lenger bakover i køen.

Den største stjerna i Signes liv er storebroren. Signe blir aldri lei av å se på Jesper, uansett om han leker, spiser eller ser på TV. Hun lar seg stadig fascinere av alt storebroren kan, og gliser i tannløs beundring hver gang han beveger en muskel.

Signe er notorisk blid, med mindre hun er sulten eller trøtt. Hun ler ikke så mye ennå, men hun finner en grunn til å smile i det aller meste.

En ting vi sliter litt med å lære henne, er at det eneste som hjelper når man er trøtt og sliten, er å sove. Soooove. Sooooooooooove nå. Vær så snill.

Vi innbiller oss at Jesper var mer glad i å sove da han var bitteliten. Han er definitivt glad i å sove nå – døgnrytmen hans går ikke opp uten nattesøvn fra sju på kvelden til ni om morgenen og en god to-timers strekk mellom ett og tre på dagen.

Bortskjemte foreldre, vi?

Signe: Gratulerer så masse med dåpen og de ti første ukene av livet ditt. Unnskyld at pappa mista bildene av deg som nyfødt baby. Håper du får et langt og godt liv fullt av kjærlighet, gode opplevelser og jevnlig backup.

3 thoughts on “Jenta vår

  1. Som storebror Jespers stolte fadder må jeg få gratulere så mye med dagen til Signe!

    Dåp er stort! Snakk om å bli tatt imot som man er….

    Lykke til med oppdraget! 🙂

    Hilsen nestenpresten

Legg igjen en kommentar til Jannech Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.