En religiøs opplevelse

I går avbrøt jeg romjulsfreden for en Smuget-ekskursjon med Polyester. Jeg har hatt gleden av å gjøre innhopp som korist en håndfull ganger i det siste, og det er like gøy som det er utfordrende. Jeg unner alle musikere jeg kjenner tre sett på Smuget uten et instrument å gjemme seg bak, det er en opplevelse utenom det vanlige.

I tillegg til at det er gøy med litt stemmegymnastikk, opplever man bandet på en annen måte når man bare står for toppen av kransekaka mens andre legger grunnlaget. Med Fjelde og Ofstad til høyre og Løchsen på venstre flanke, skal det godt gjøres å kjede seg på jobb.

Det som alltid er kjedelig er derimot oppstandelsen og hjemturen morgenen etter jobb. I jula har jeg vært bortskjemt med god og regelmessig nattesøvn, og det merkes at det går med noen desiliter kroppsvæske til uvante tider på døgnet når man plutselig er på jobb igjen. Selv om jeg aldri har hatt gleden av å møte de beryktede tømmermennene personlig, er enkelte morgener derpå tyngre enn andre. Når man i tillegg ikke orker å stå opp til hotellfrokosten, og ikke får seg en eller to bananer som plaster på såret, blir det ofte trykka stemning i bilen hjem.

På sånne dager er det to ting som pleier å hjelpe: Fotball på TV og musikk jeg er glad i. Etter en runde med nyheter, radiodokumentar om tyskerunger og litt humoristisk podcast, var det duket for iPod-lotto.

Ikke for å skryte, men jeg har i underkant av ti tusen sanger på iPoden min for øyeblikket. Jeg har egentlig forlengst slutta å la meg forbløffe av at iPoden i shufflemodus stadig kommer opp med låter jeg liker (det har sin naturlige sammenheng med det faktum at det er jeg som har fylt opp iPoden i første omgang), men i dag ble jeg slått i bakken av dens healingegenskaper.

I det låt nummer fire i shuffle-rekka, «Yesterday Once More» med The Carpenters, fløt ut av bilstereoen, kjente jeg at ting for alvor begynte å løsne. Karen Carpenter hadde en fantastisk vakker stemme, og mens spenningen slapp taket i nakkeregionen og øyenbryna returnerte til sin naturlige posisjon, reflekterte jeg over andre vakre stemmer.

Det finnes mange flinke sangere i verden, mange spennende, flotte og interessante stemmer, men få kan matche Karen Carpenter i ren stemmekvalitet. En av mine favorittvokalister, Donald Fagen, har en stemme som ligger så langt fra det estetiske idealet som det er mulig å komme innenfor rammene av sangbegrepet. Andre favoritter, som Chris Cornell og Richard Page, har fantastiske stemmer, og klarer alltid å tilføre tekster og melodier en ekstra dimensjon, men ingen av dem går rett i fletta på meg på samme måte som Carpenter gjør det.

Nei, det finnes bare en annen vokalist som kan redde en dårlig dag for meg med én tone, og han bruker stemmen sin på å presentere et så sterkt og ærlig låtmateriale at han langt overgår de aller fleste i totalen også. James Taylor, selvfølgelig.

(Liker du musikk? Løp og kjøp.)

Det var konklusjonen jeg trakk mens Carpenter fylte bilen. Karen Carpenter og James Taylor. Næring for sjelen på dårlige dager.

Det er her iPoden drar et stunt som nesten sender bilen av veien. Opp av hatten trekker den «Line’ Em Up», min favorittlåt av James Taylor – som begynner med Taylors varme, behagelige baryton i solo. Ingen av de andre 9698 låtene på iPoden kunne ha passet bedre akkurat da. Rett inn.

Etter det var det stille på iPoden resten av turen. Jeg hadde ikke hjerte til å forstyrre stemningen.

Ingrid og jeg har forøvrig en avtale om å stikke til USA neste gang James Taylor skal spille konsert på et lett tilgjengelig sted. Gi en lyd hvis noen vil være med!