Det er en merkelig opplevelse å få barn. Det gikk ganske raskt opp for meg at jeg var i ferd med å oppleve ting jeg aldri hadde opplevd før, hendelser totalt utenfor min kontroll, og at dette kom til å fortsette i mange, mange år framover.
Jeg synes vi forberedte oss godt på å bli foreldre, forutsetningene tatt i betraktning. Vi møtte pliktskyldigst opp på svangerskapskurs, leste bøker, stirret i taket om natten og planla alt ned til minste detalj. Trodde vi.
For noen uker siden våknet Ingrid og jeg, så på hverandre, og bestemte oss for å ta ut en egenmeldingsdag begge to.
Forresten, stryk det. Det er svært sjelden Ingrid og jeg våkner samtidig, og enda sjeldnere at vi er i stand til å ytre en sammenhengende setning før alle har spist frokost og tåka har lagt seg. Dessuten fant vi fort ut at foreldrerollen ikke gir rom for sykedager.
Etter den dagen dumpa vi ekstra tungt ned i sofaen foran TV-en, skjønt enige om at «klarer vi dager som dette, klarer vi alt.»
Det gikk ikke mange dagene før begge barna var vel så syke som oss.
To uker senere er vi over den verste kneika. Barna har ikke lenger nærmere 40 i feber, Jesper klarer å puste om natten uten konstant oppsyn, og jeg vekker ikke hele huset med hosting 27 ganger hver natt.
Med andre ord: En perfekt anledning for Signe til å få flere tenner.
Alltid beredt.
Jeg erkjenner at dette er sider av livet jeg enda ikke har fått del i 😉