Alfabetisk 1: Abacab

Jeg er håpløst fortapt i musikk. Jeg har forlengst innsett at jeg ligger langt utenfor normen hva gjelder musikksamling, og jeg har heldigvis en kone som har forståelse. Alt jeg eier av musikk befinner seg på en 1TB harddisk i kjelleren, kodet i AAC-format.

I høst gikk jeg til anskaffelse av en iPhone, noe jeg ikke har angret på så langt. Det er fryktelig praktisk å ha «alt» på ett sted, og de sømløse overgangene mellom musikk- og podcastlytting og telefonsamtaler er nydelige. Til tross for dette har jeg en stor utfordring med telefonen: Lagringskapasiteten for musikk er dessverre et godt stykke unna det jeg kunne ønske meg. Man må kutte friskt i yndlingslåtene når man skal utelate 95% av musikksamlingen sin.

Pr. akkurat nå har jeg 1641 låter på iPod-delen av telefonen min. På tide med en alfabetisk gjennomgang for å forklare hvorfor jeg ikke klarer meg uten akkurat disse låtene.

Låt 1: Abacab (Genesis).

Tittelen på låta spiller ifølge Mike Rutherford på formen i låta på et tidlig tidspunkt i komposisjonsfasen: A-B-A-C-A-B. Det er så nerdete at det må vi bare godta. Teksten forøvrig er, som så mye annet av Genesis, åpen for tolkning.

Abacab er ikke den mest spennende Genesis-låta, og en litt for lang og traurig mollstemt gitarsolo-fade setter et litt stusslig punktum, men de første fire minuttene er frisk poprock med prog-elementer. Trommene til Phil Collins og synthene til Tony Banks får fokus i miksen, og refrenget består av et samspill mellom et synthorgel og Collins’ vokal. Det låter bedre enn jeg får det til å høres ut som.

Jeg kjøpte Abacab-plata etter en sommer på Sauevika Leirsted på Hvaler. Mest sannsynlig sommeren ’93, når jeg tenker meg om. Det jeg husker best fra den sommeren er lange, deilige, varme dager paddeflat på brygga med gode venner og musikk på bærbar kassettspiller. Jeg kan ha vært litt forelska også. I så fall var det i Kirsti Bertelsen, som hadde med seg Abacab på en opptakskassett. Kirsti fikk jobben med å spole tilbake «Man On the Corner» gang etter gang. Den fikk kallenavnet «nasjonalsangen», og jeg blir umiddelbart satt tilbake 16 år når jeg hører en snutt av den nå.

Egentlig er ikke «Man On the Corner» en veldig bra låt, det er bare tittelsporet fra skiva som tåler inspeksjon under laget av nostalgi.

Jeg begynner egentlig å bli litt lei av de første taktene på Abacab. Det hender nemlig at telefonen glemmer hvor jeg var når jeg hører på musikk eller en podcast – for eksempel når jeg synker den med laptopen eller en webside sender Safari i skammekroken. Når jeg da trykker på knappen på den høyre hodesettkabelen for å fortsette der jeg slapp, begynner den fra toppen med Abacab. Ikke det at jeg har noe imot akkurat det, men det hadde jo vært en fin ting om spilleren kunne ha husket at jeg var midt i Tim Robbins’ opplesning av «The Great Gatsby,» for eksempel.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.