Det måtte jo skje: Når man går gjennom alle låtene på iPoden sin alfabetisk, dukker det opp coverversjoner. Skjønt, cover og cover – David Foster var med og skrev hele «I Am»-skiva til Earth Wind & Fire i 1978, og det falt seg naturlig at han tok med den Grammy-vinnende superhiten «After the Love Has Gone» videre da han fikk gi ut skive i «eget» navn.
Så hva er forskjellen på versjonene? Kort fortalt ca. 5 BPM, fordel EWF. Skal man gå litt mer i dybden, kan man nevne at Airplay-versjonen definitivt låter «hvitere», tightere og mer gjennomarrangert. Foster smeller til i pianoets bassregister, og Bill Champlins falsettkoring mot slutten er nesten hysterisk energisk, som vanlig. Synkopene i sluttvampen grenser mot det brutale på Airplay-versjonen, mens soul-gutta i EWF ikke er så desperate etter å imponere.
Dette er en låt jeg har hørt så mange ganger at jeg nesten sliter med å ta den seriøst. Klassiker, da.
Men er det ikke litt rart at EWFs versjon heter «After the love HAS gone» mens Airplays versjon heter «After the love IS gone»?
Det er litt merkelig, ja. Kanskje en engelsk-lærer tok Foster i skole etter Grammy-utdelingen.