Jeg har fryktelig mange James Taylor-låter på iPoden, og den alfabetisk første er hentet fra en av mine favorittplater.
«Walking Man» skiller seg markant fra Taylors tidligere skiver ved at låtene for første gang er konvensjonelt arrangert, og ikke bare fremdyrket via osmose i et californisk hippie-fellesskap. Rick Marottas sløye faux-reggae på refrenget, Michael Breckers improviserte saxlinjer og den smakfulle hornorkester-bridgen levner ingen tvil: Denne plata er et New York-produkt.
Eller snarere et produkt av sammenkoblingen mellom vestkystens solskinn, kjærlighet og fred, og østkystens kjølige presisjon og kompetanse. Steely Dan gjorde nettopp denne kombinasjonen til et varemerke utover 70-tallet, mens Taylor befestet seg på vestkysten i Warner Brothers’ stemple inn-stemple ut-studio.
«Ain’t No Song» er en deilig liten smaksprøve av New York ca. Taxi Driver, en låt man garantert kunne benytte med stort hell når man hadde fått med seg dame hjem fra byen en fredagskveld. Like deler følsomhet og hipness.