En godbit på plass

Red Cab

Det er rart, det der med å samle på plater. For 5-6 år siden hadde jeg to «hellige graler» jeg var på jakt etter, og jeg tenkte som så at jeg kunne legge opp som platesamler den dagen jeg hadde klart å spore opp begge to. Det var før jeg oppdaget plateshopping på internett. Visakortet mitt har ikke vært seg selv siden.

Jeg har selvfølgelig forlengst fått de nevnte relikviene trygt inn i hylla – kun en av dem ved hjelp av digital teknologi. Pages’ legendariske 1981-album ble utgitt på nytt i remastret utgave for noen år siden, det må ha vært en av de siste profilerte westcoast-utgivelsene Akers Mic i Oslo tok inn før de la inn årene. Og Michael Ruff Band, universal lærebok i groovy, sofistikert pop, ble kjøpt inn i ny utgave på Ruff-konsert i Göteborg. Senere fikk jeg også tak i en danske som var villig til å selge meg den originale utgivelsen fra Platecompagniet for altfor mye penger. Jeg bet på, så klart. Fornøyd? Langt ifra.

Internett har gjort det mye lettere å finne musikk som ligger litt utenfor mainstreamen, plater som gjerne kom ut i begrenset opplag, ble solgt kun på turné eller ut av bagasjerommet på artistens Toyota Hiace i de årene han levde på suppe og flatbrød i påvente av kontrakt. Internett har også ført til at man som platesamler blir klar over hvor mye man egentlig mangler. – Sier du det? Spiller Porcaro trommer på den plata? Det ante jeg ikke… Var det Jay Graydon som skrev og produserte den one-hit-wonder-artisten fra 1984? Da må jeg jo ha den også!

Ta med en anselig mengde bootlegs også, så begynner det for alvor å likne på harde stoffer. Eller melk, om man skal tro reklamen. Må ha det, bare må ha det.

I dag dukket en av de virkelig store opp i postkassen min. Jeg ante ikke at jeg hadde så lyst på den plata før Det Verdensvide Internettet en dag prikket meg på musearmen og insisterte. Stephen Bishop. Mike Manieri. Steve Gadd. Dean Parks. Også de låtene. «Red Cab to Manhattan» er låtsnekkeren Stephen Bishop på sitt mest polerte, men samtidig sitt mest uvørne. Den begynner med pop-juvelen «Big House» og ender med den deilig gladtriste «My Clarinet». Pompøst, men nært. Gjennomarrangert, men dønn ærlig. Kontrastfylt og paradoksalt, østkyst-vestkyst på sitt ypperste.

Og fra i dag er den min. På CD.

3 thoughts on “En godbit på plass

  1. Fikk vel ikke gratulert deg skikkelig i går for den 🙂 GRATULERER! Nyt den til det fulle. Lykke til videre med samlinga, men husk $100-grensa da… 😉

  2. $100 er jo også en grense… Gjelder det pr. plate, eller pr. shopping-tur? Ikke at jeg skal prate så høyt; fikk plutselig for meg at jeg måtte ha mer Yellowjackets, og da gikk hundrelappene fort (her snakker vi kroner da…). Bra musikk er på en måte uvurderlig…

  3. Din gale mann 😉

    På en måte så er det godt å se at det er andre som er bitt av denne basillen (kjøpe plater til visa kortet får pusteproblemer). Veldig morsom blogg du har.

Legg igjen en kommentar til Jan Erik Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.