Dette må være en av låtene jeg har hørt flest ganger så langt i livet. Steve Gadds frenetiske grooving i faden gir meg rykninger i øyekroken hver gang.
Hva kan man si om Aja som ikke allerede er sagt? For en dybde i komposisjonen. For et arrangement. For et overskudd fra samtlige instrumentalister – det låter så deilig spontant av solistene. Kan dette være en av de få Steely Dan-låtene som ikke er spilt til døde og bragt tilbake til livet etter tre strake dager med fullt band i studio? Hva tenkte Becker og Fagen da de skrev denne låta? Hvordan klarte de å høre for seg låta over et enkelt piano?
Og hvordan i all verden kan dette være musikkpolitisk korrekt? Steely Dan er det flinkeste bandet som kred-politiet klarer å spise.
En sann historie fra virkeligheten: Før i tiden het jeg alltid «Biggus» på IRC, forum og andre anonyme arenaer på nettet. For dere som er født på 90-tallet: Før 1997 var det faktisk mulig å registrere et brukernavn uten å måtte legge til fødsels- og personnummer for å gjøre det unikt.
Jeg ønsket meg noe fra Monty Python-universet, og Biggus Dickus var det første navnet som dukket opp. Døm selv.
Nå for tiden heter jeg «Angularbanjo» der det passer seg å være anonym. Navnet er hentet fra denne verselinjen i Aja:
Chinese music always sets me free / Angular banjos sound good to me
Jeg fniser alltid litt av den.