Da jeg hørte i 2002 at Michael McDonald skulle lage en Motown-plate, tenke jeg umiddelbart at en oppvakt sjel på plateselskapet hadde hørt 1997-plata «Blue Obsession» og lagt to og to sammen. Det ga i alle fall mening i mitt hode: Den elegante faux-Motown-innpakningen som produsent, bassist og for anledningen duettpartner Tommy Sims hadde gitt åpningslåta «All I Need», ville gi den falmede blue eyed soul-stjernen platformen han trengte til å gjenvinne publikums gunst med et knippe tidløse Detroit-melodier.
Det kan hende det var «All I Need» som ga inspirasjon til prosjektet på et eller annet nivå, men det ble ikke som jeg hadde tenkt. Hadde det ikke vært for at Motown-platene til McDonald begge solgte til gull, hadde jeg kalt det et feilgrep å gi briten Simon Climie produsent-jobben.
Jeg hadde uansett foretrukket Sims ved roret. 20 sekunder inn i «All I Need» smeller trommis Dan Needhams retro-beat inn bak deilig tørre strykere, og jeg tar meg i å ønske meg tilbake til et tiår jeg er altfor ung for å ha opplevd.
Tommy Sims skal ha all ære for å ha bragt leken tilbake til McDonalds modne uttrykk, og denne låta er det fremste beviset.
Selv om blant annet Joachim har poengtert det på en av de andre bloggpostene i denne serien må jeg få uttrykke min begeistring over din store kunnskap på musikkefeltet. Takk for at du deler det med oss!