Komme da, pusen!

Mandag var en merkedag. Donald Fagens nye plate, «Morph the Cat» kom ut, jeg rakk med et nødskrik å kjøpe et eksemplar etter stengetid på Musikkverket i Storbyen, og vi fikk med det en ny huskatt. Jeg har levd med like deler Cornelis Vreeswijk (mer om akkurat det senere) og Donald Fagen de siste tre dagene, og jeg er svært fornøyd med begge to.

Det er alltid en stor dag for meg når Donald Fagen og/eller Walter Becker gir ut noe nytt. Heldigvis har jeg mange andre ting i livet som også gjør meg glad, ellers hadde det vært langt mellom høydepunktene. Fagens forrige soloskive kom i 1993, den før der kom i 1982, og Steely Dan har gitt ut hele to plater med nytt materiale de siste 25 årene. Som sagt, merkedag.

Den første Steely Dan-platen jeg kjøpte var «Can’t Buy a Thrill». Etter å ha lest det britiske musikkmagasinet Qs geniforklaring av Becker og Fagen våren 1993, investerte jeg i et stykke musikkhistorie på familieferie i Danmark sommeren 1993. Jeg kan ikke forklare hvorfor jeg likte det så godt, men jeg husker at jeg ikke falt umiddelbart. Det regnet i Danmark den sommeren, og jeg hadde god tid til å fordype meg. Etter 20-30 gjennomlyttinger begynte det å sette seg, og i løpet av en ukes tid var jeg håpløst fortapt. Jeg skjønte ikke så mye av musikken, men jeg visste at jeg var nødt til å kjøpe flere plater og høre flere låter.

Da jeg kom hjem fra Danmark, lå det et brev fra fylkeskommunens inntakskontor og ventet. Jeg hadde ikke kommet inn på musikklinja ved Greåker Videregående. Nedtur.

Etter et prøvespill og noen uker på venteliste, fikk jeg likevel beskjeden jeg ønsket meg, og tidlig på høsten 1993 kunne jeg bruke bokpenger på Steely Dan-CDer i musikkbutikken i Torvbyen (ikke spør meg hva slags bedrøvelig kjede musikkbutikken i Torvbyen tilhørte da, men de hadde i alle fall noe annet enn Hits for Kids og topp 40-lista på den tiden). Jeg hadde lest at «Aja» og «Pretzel Logic» skulle være de beste platene, og dermed bar det ut i en ny, lang tilvenningsperiode. Jeg husker ikke datoen, men jeg husker det øyeblikket «Black Cow» fløt ut av høyttalerne på kjøkkenet i Koretveien 33 og jeg begynte å like det jeg hørte – og følelsen det brakte med seg.

Våren 1994 kunne jeg lese rykter i BEAT om Steely Dans gjenforening; mulig turné, mulig liveplate – og (OJOJOJ!) mulig ny studioplate. Det viste seg å stemme, men det skulle ta seks år før den bebudede studioplaten kom.

Alle som har hørt «Two Against Nature» vet at den var ventingen verd.

I 2003 kunne jeg fullføre sirkelen (så langt) ved å kjøpe den foreløpig siste studioplata, «Everything Must Go», på ny Danmarksferie. Etter det har det vært stilt fra den kanten – ingen europaturné, ingen ny plate under oppseiling – men nå altså en katt ved navn Morph å trøste seg med. Keith Carlock, Elliot Scheiner, Jon Herington. Takk, Donald!

Det går rykter om at Michael McDonald og Steely Dan skal «gjenforenes» og slå sine pjalter sammen for en turné i nær framtid.

Sikle.

Jeg tar opp lån om nødvendig.