More boner for your kroner

I dag hadde vi våre gode venner og Jespers faddere Hilde og Ole Børud på besøk, og det ble en veldig koselig kveld. Lang spasertur i vårkvelden langs Nabbetorpveien, hjemmelagde kylling-fajitas til middag, Donald Fagen og Donny Hathaway på anlegget og Jesper i knallform.

Mens Ingrid var oppe og prøvde å lure Jesper til å sove, plukka vi fram Past to Present-DVDen og hygget oss med Toto-videoer. Har du ikke Past to Present på DVD, bør du skaffe den umiddelbart. Mange tidløse sveiser, briller og pene damer i silhuett – og en gjesteopptreden av skjegg-stemmen Michael McDonald.

Toto-mimringen minnet meg om at jeg har glemt å skrive litt om Totos besøk i Oslo for to uker siden. Konserten de leverte i Spektrum var mye bedre enn Lisleby-konserten i fjor sommer («we’ve been all around the world, and this has to be one of the most beautiful places…»), bandet var i finfin form og Greg P leverte en bedre pianospott.

Bobby fyller 60(!) neste år, og jeg lar meg imponere av hvor utrolig mye trøkk den mannen har i kroppen sin etter så mange år med vokale krumspring. OK, du kan alltid arrestere ham på noen av de høyeste tonene, waile-repertoiret er begrenset, og han har vel strengt tatt ikke like mye pust som før, men fyttirakkern. Det finnes ingen andre vokalister på 60 som gjør alle låtene fra glanstiden i originaltonearten og ikke trekker seg eller faker ut på toppen, jeg mener Mick Jagger? Vær så snill. Vis meg en annen 60-åring som kan synge «Waiting for Your Love» og «Goodbye Girl» og komme ut av det med et gram av selvrespekt og verdighet i behold.

Tenkte det.

Det ubestridte høydepunktet i konserten kom da Steve Lukather var ferdig med å presentere sine bandkompiser. Tradisjonen tro grep Mike Porcaro ordet og bega seg ut på den mest intrikate og ekvilibristiske introduksjonen av en musiker jeg noensinne har hørt. Jeg kan ikke gjengi annet enn bruddstykker av talen, men avslutningsreplikken var «put your hands together for the man who gives you more boner for your kroner, mr. Steve Lukather!»

Hvorpå hele bandet, spesielt Lukather, knelte i total overraskelse og krampelatter, ute av stand til fornuftig handling i et langt minutt. Stor respekt til Mike, som tydeligvis hadde kokt opp en kjempereplikk uten å røpe noe til sine beste venner og turnékamerater på forhånd.