Denne stammer fra en Sinatra-samleskive jeg kjøpte meg våren 2001 under oppkjøring til sommerens Sinatra-show med Alexander Hermansen og venner i bankettsalen på City i Fredrikstad.
Min gode venn og kollega Alexander var distriktets største Sinatra-evangelist da vi gikk i samme musikklasse på Greåker Videregående. Det eneste jeg husker fra den første gangen jeg besøkte rommet hans i kjelleren til foreldrenes enebolig på Alshus er en imponerende hi-fi med Sinatra at the Sands for fulle mugger. Og en kanne med iste, av en eller annen grunn.
Kort tid senere, i begynnelsen av desember 1995, skulket vi undervisningen en formiddag for en Solo-skål i kantina i anledning Sinatras 80-årsdag. Jeg har en følelse av at jeg skålte for fenomenet og ikke sangeren den gangen, men våren 2001 var jeg for lengst opplyst. Til dags dato: Må jeg velge mellom Sinatra og Elvis, er valget Ol’ Blue Eyes hver gang.
Med den historien føltes det fullstendig organisk og naturlig at Alexander og jeg skulle hylle Frankie Boy hele sommeren. Vi planla i alle fall for hele sommeren, helt til anmeldelsen i Fredriksstad Blad smalt ned i postkassa morgenen etter en tilsynelatende vellykket premiere. Terningkastet ble oppjustert til 3 på nettutgaven i ettertid, det sto en knallhard toer på trykk i avisa.
Dette var før City Scenes tid, og både produsenter og ensemble innså relativt raskt at en bankettsal med 30 publikummere kveld etter kveld ikke er noe blivende sted. Det hjalp ikke at de få som var der virket fornøyde, City stengte raskt dørene, og kort fartstid i bransjen kombinert med manglende kontraktkunnskaper førte til at den budsjetterte bryllupsreisen ble utsatt på ubestemt tid.
Vann under broa, som de sier. Jeg elsker fortsatt Sinatra. «The Reprise Years,» som «All Or Nothing At All» er hentet fra, kan anbefales som en meget god introduksjon til Frank Sinatra og crooner-kategorien forøvrig.
Takker, den plata skal jeg sjekke ut. Har slitt litt med å finne en Sinatra-plate som ikke høres ut som den er spilt over til PCen fra en støvete LP spilt av fra en dårlig LP spiller. Give me fidelity please!!!! Så i det siste har jeg storkost meg med Michael Bublé, som vel må kunne sies å være vår generasjons Sinatra?