Det er en sammensvergelse, sier jeg!
En sammensvergelse!

Brenda Russell - Love Life

Nå har jeg vært ute og vunnet en sjelden CD på eBay igjen. Hurra for det! Plata jeg har fått tak i denne gangen er Brenda Russells «Love Life» fra 1981. Du kan lese litt om den her, og hvis du er litt bevandret i LA-musikkens verden, vil du etter skumlesing av listen over involverte umiddelbart plukke opp hvorfor det er viktig å få tak i den. Jeg kan også opplyse om at salige Jeff Porcaro leverer sitt råeste, mest funky trommespor på denne plata, og at låtene, spillingen og arrangementene er førsteklasses hele veien gjennom (ca. 30 minutter – folk visste å begrense seg i gamle dager).

Midt i gleden over å ha en klassisk westcoast-plate på vei med fly fra Tokyo til Lundheim, kjenner jeg en stadig sterkere murring langt inne i sjelen. Hvorfor er det sånn at de beste, mest forseggjorte platene i katalogen til en respektert og populær artist, skal være så innmari vanskelige å få tak i?

Brenda Russell har gitt ut flere plater, og samtlige er lette å få tak i på CD fra oppegående nettbutikker. Man kan til og med være så heldig å snuble over en eller flere av dem i velassorterte norske platebutikker (les: Platekompaniet). Solo-debuten fra 1979, mini-klassikeren «Two Eyes» fra 1983 og hennes kanskje største hit «Get Here» er alle lett tilgjengelig – flere av dem til og med på iTunes-butikken. Så hvorfor må man ut med halve Kambodsjas bruttonasjonalprodukt for å sikre seg hennes beste plate på CD?

«Love Life» er gitt ut på samme selskap som de fleste andre platene hennes, produksjonen er tydeligvis påkostet, og den må ha solgt ganske bra da den kom, for LP-en er lett tilgjengelig på bruktmarkedet. For 20 kroner.

Hva er det da med denne platen som gjør at den kun er utgitt på CD i Japan i 1988?

Og «Love Life» er ikke noe enkelttilfelle. Dionne Warwicks «Friends In Love» fra 1982 er også den vanskeligst tilgjengelige Dionne-platen – alle soul-platene fra 60- og 70-tallet er tilgjengelig på CD, sammen med storselgeren «Friends» (med bl. a. «That’s What Friends Are For») fra 1985. Jeg trenger vel ikke nevne at 1982-utgivelsen er den musikalsk sterkeste av alle 80-tallsplatene hennes.

Paul Anka har også fått denne behandlingen, hans «Walk A Fine Line» inneholder en duett med Peter Cetera fra Chicago, og musikere som John Robinson, Steve Lukather, Vinnie Colaiuta, Nathan East, Michael McDonald, Richard Page, David Foster og Jeff Porcaro. Av de Anka-platene som er gitt ut på CD, er denne selvfølgelig den dyreste på bruktmarkedet. Jeg har sett den gå for over $100 på eBay.

Helen Reddy er en annen artist som er westcoast-stigmatisert. Hennes «Imagination» fra 1983 er en av de skjulte skattene i westcoast-landskapet, og likevel er det bare de tidligere 70-tallsutgivelsene hennes som finnes på CD. Helen Reddy sto bak kjempehiten «I Am Woman» i 1972, og burde vel ha mange nok fans til å rettferdiggjøre CD-utgivelse av hele back-katalogen?

Den siste artisten jeg har tenkt å nevne i denne sammenhengen er Aretha Franklin, ingen ringere. På Amazon.com får man over 100 treff på søk etter navnet hennes, men man må bla seg helt ned til 39. plass på listen før man finner «Aretha» fra 1980 – hennes debut for Arista Records, med matchende budsjett og fanfare. $49 på bruktmarkedet. Hurra.

Nei, nå får det være nok konspirasjonsprat og paranoia fra denne kanten. Enn så lenge.

Jeg skriver dette fra hotellrommet på Kirkenes Hotell, vi skal spille på klubben Ofelas i underetasjen med Hot Fudge i kveld og med Playlife i morgen. Arrangementet vi deltar på er Ofelas’ store årlige musikkbegivenhet, Vahkoloahppa. Navnet betyr forøvrig musikkhelg, skal man tro nettsidene deres. Og det skal man jo gjerne.

Kirkenes er ikke noen storby, men et lite eventyr for en østlandsmusiker likevel. Gatenavn i byen er skiltet både på norsk og russisk, og bare tanken på at vi er 4 mil fra nærmeste russiske by og 20 mil fra Murmansk gjør det hele litt mer eksotisk og spennende.

6 thoughts on “Det er en sammensvergelse, sier jeg!
En sammensvergelse!

  1. Heisann!

    Ja, det er helt sikkert en konspirasjon på gang her. Og jeg er ganske sikker på at det er de europeiske bankene (les: de europeiske kongehusene – for de eier jo alle bankene) som står bak dette. Bare en av tingene de gjør for å få folk til å bruke mer penger enn de har så de må låne mer penger av bankene.

    Og jeg skriver dette fra hotellrommet i Kjøbenhavn. I den anledning ønsker jeg å takke alle som setter opp trådløst nettverk uten kryptering! De gjør livet lett for oss med tråløst nettverkskort i laptopen.

    Nå må jeg begynne å gjøre meg klar til «storfeiring» av pappas 50-års dag og min 25-års dag. Der blir det neppe IT-, eller musikksnakk så det var godt å få dagens dose.

    Kos deg videre i Nord. Jeg skal kose meg videre i syd. Så nøtes vi forhåpentligvis snart i midten.

  2. Hils samene. Nei, den var kanskje litt stygg. Man kan faen ikke si (skrive) noen ting lenger. Det er definitivt slutt på den tiden da man kunne dra en «styggis» om samer, pakistanere og homser.
    Den siste skansen er røykerne. De kan vi si hva vi vil om. Foreløpig.
    Ha en god musikkhelg på samisk og ikke glem plata mi!
    Folkens: Dahle er igang med coveret til «alexander synger cornelis» og han gjør et smukt stykke arbeid. Både på utsiden av plata og inne på bassporet. Flerbruk…

  3. Heisann, du!
    Første gang jeg er innpå her, og må si meg enig i problematikken din. Jeg er jo selv en ivrig west coast samler og sliter med mye av det samme som deg. Men igår fant jeg en skive fra ’78 med en ‘Dane Donahue’ jeg kjøpte. Så og si alle spiller på den. Gleder meg til å høre.
    Hvis du har noen gode tips om hvor man kan finne litt sjeldne west coast-plater må du ikke nøle med å si ifra;)

    -tore johannes

Legg igjen en kommentar til Jan Erik Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.