Jeg tenkte jeg bare skulle bruke et kort øyeblikk på å beskrive verdens undergang.
Verdens undergang er det Jesper prøver å illustrere når vi nekter ham noe som helst, for eksempel adgang til trappa opp til andre etasje.
Med en gang han skjønner at vi er i ferd med å håndheve loven, får han et uttrykk av all verdens lidelse i ansiktet, legger hodet bakover, synker ned på kne (når jeg tenker meg om, er knesynkingen bare et mentalt bilde som dukker opp i hodet mitt som et resultat av ansiktsuttrykket, det han faktisk gjør er å kaste seg bakover fra krabbestillingen), strekker armene ut til siden med håndflatene vendt spørrende mot himmelen, og uttrykker sin bunnløse fortvilelse gjennom hjerteskjærende skrik.
Posituren minner urovekkende om Andy Dufresnes (Tim Robbins) frihetsmarkering i Frihetens Regn, og jeg føler meg rimelig sikker på at Jesper ikke har sett den filmen.
I tillegg til å demonstrere verdens undergang, hender det at han kaster seg mot føttene mine som en muslim mot mekka, et kroppsspråk som er enda mer underlig i sin medfødthet.
Når det er sagt, lurer jeg på hvor gammel Jesper må være før han kan få lov til å se Frihetens Regn for første gang. Det er så utrolig mange klassiske filmer han ikke har sett, så mange rike kulturopplevelser jeg ville gitt en arm og et halvt ben for å få oppleve for første gang igjen.
Selv om vi her hjemme har en oppfatning av at han begynner å finne fotfeste i verden, må det vel sies at Jesper har de aller fleste opplevelser i den menneskelige tilværelsen til gode – noe han selvfølgelig er lykkelig uvitende om.
Etter at Jesper en natt i forrige uke måtte på legevakten og sykehusets barneavdeling med falsk krupp, har vi alle tre – kanskje spesielt han – innsett at det finnes fæle og skremmende ting i verden for små gutter også. For Ingrid og meg var det en rystende opplevelse, men jeg har for min del hatt så mange av den typen før, så jeg har ikke brukt så mye mental energi på den i etterkant.
For Jesper, derimot, må det ha tilført livet en uønsket og overraskende ekkel dimensjon. Han har helt tydelig brukt en liten stund på å fordøye det nye perspektivet han har fått på tilværelsen, han har blitt litt mer kosete og virket mer sårbar og usikker.
Det ser heldigvis ut til at det har stabilisert seg de siste dagene, så nå er livet tilbake til den trygge, daglige rutinen:
Søvn, mat, kos, lek – og en verdens undergang i ny og ne.