Blææh..!

Det første jeg opplevde i våken tilstand denne søndagen var lørdagens lasagnemiddag i retur, ikke like utsøkt som ved første møte.

Siden dagen allikevel er ødelagt (FFK sørget dessverre ikke for plaster på såret), tenkte jeg at jeg like gjerne kunne skrive et innlegg om Auto-Tune.

For dere som ikke er inne i terminologien: Antares Auto-Tune er et digitalt audioverktøy laget for å manipulere tonehøyden på innspillinger av monofone (én tone av gangen) instrumenter, som for eksempel vokal. Også kjent som «boksen som gjør at alle kan synge rent.» De aller fleste poplåter som spilles på kommersiell radio har et vokalspor som har tatt sine strafferunder innom denne effekten.

Jeg bruker også Auto-Tune, spesielt når jeg legger på koring selv og har dårlig tid. Da kan det være greit å sette effekten på «auto» og bare la den sørge for at det låter rent, uansett hvor surt jeg synger. Eller hvis et saksofonpålegg har litt for jazza intonasjon til å passe inn i en sammenheng som krever litt mer strømlinjeforming. Sånn som på Englevakt-plata jeg produserte for et par år siden. (Sorry, Gard!)

Det er ingen tvil om at et moderne vokalspor trenger atskillig med effekter og prosessering for å passe inn i miksen. Effekter som klang, delay og kompressor er gammelt nytt for de fleste studioteknikere og produsenter. Det er heller ingen tvil om at de aller fleste benytter seg av Auto-Tune også for å gi vokalen en moderne og interessant lyd, og ikke utelukkende for å reparere skuffende vokalprestasjoner.

Men når både lydteknikeren og Auto-Tune går på autopilot, og effekten havner i signalkjeden av gammel vane, da reagerer jeg.

Svært få dyktige vokalister synger klokkerent. Dette er ofte sterkt medvirkende til den enkelte vokalists særpreg og individuelle uttrykk. Rutinerte vokalister har et nyansert tonespekter som tøyer grensene i det tempererte klangbildet, og farger og besjeler melodien på en måte som ofte ikke lar seg kvantisere eller analysere.

Det er når Auto-Tune slippes løs på slike personligheter at magen min vrenger seg. U2 og Bonos duett med Mary J. Blige, for eksempel.

En viss type studioeffekter måles gjerne i kvalitet etter hvor «gjennomsiktige» de er, det vil si, hvor mye av lydens originale karakter som beholdes etter at effektens tiltenkte virkning har slått inn. Slik er det ikke med Auto-Tune. Auto-Tune har en lett gjennkjennelig egenlyd, den låner villig sin syntetiske klangfarge til alt som strømmer gjennom den. Derfor likner alle vokalister som bruker autotune litt på hverandre. Derfor låter Bono i Mary J. Bliges «One»-versjon som en uvanlig uinspirert Robbie Williams.

Jeg har sjelden hørt denne effekten mer tydelig malplassert enn i denne i utgangspunktet sjelfulle og inderlige versjonen av en av tidenes sterkeste rockelåter. Når Bono prøver seg på sangtekniske krumspring som vibrato og glissando, fester Auto-Tune sitt klamme grep og maltrakterer vokalsporet. Når Bono anstrenger stemmen i affekt og vandrer i tonelandskapet i formidlingens tjeneste, strigler Auto-Tune uttrykket, slik at det bare høres ut som om Bono anstrenger seg for å synge rent.

For det er nemlig bare tonehøyden (pitchen) Auto-Tune kan gjøre noe med. Andre egenskaper ved vokalsporet, som timing, stemmeklang og tekstuttale, forblir uendret, selv når intonasjonen er syntetisk perfekt.

Mange ynder å sammenlikne Auto-Tune og liknende vokalprosessering med stavekontrollen i tekstbehandlingsprogrammene på en datamaskin. For meg holder ikke den sammenlikningen helt. Med en stavekontroll blir man gjort oppmerksom på slurvefeil i teksten man har skrevet, men man må fortsatt stå for de språklige virkemidlene selv. Den dagen man kan kjøre Word-dokumentet sitt gjennom et tekstverktøy som luker ut all sarkasme, skal jeg være med på tanken.

Jeg skal ikke dømme Auto-Tune nord og ned på vegne av hele jordens hørende befolkning, men for meg blir dette helt feil. Det burde være enhver vokalists rett å få synge med den stemmen man har. Om stemmen i utgangspunktet er god nok til å rettferdiggjøre en plateinnspilling, bør avklares lenge før man står i studio.

For den som eventuelt måtte ønske å utsette seg for flere eksempler enn Mary J. Bliges «One»:

Et av verdenshistoriens grelleste eksempler på syntetisk vokal er Robbie Williams’ retro-suksess «Swing When You’re Winning«. Her synger Robbie duett med showbiz-venner som vel egentlig burde ha holdt seg til kinolerretet, blant annet Rupert Everett og Nicole Kidman.

Kidman er også med i storfilmen «Moulin Rouge!», hvor hun sammen med blant annet Ewan McGregor synger en av filmhistoriens store Auto-Tune-duetter på hustakene i Paris.

Filmhistoriens aller verste eksempel kan du finne hvis du skulle slumpe til å komme over fjorårets Oscar-utdeling. Billy Crystal sang så surt i sitt åpningsnummer at Auto-Tune-boksen tidvis spratt over i helt gale toner, slik at melodiene ble ødelagt. Annie Lennox led samme skjebne.

Kommentarene har plass til flere fæle eksempler, nå må jeg gi meg før pitch-problematikken spiller mellomøret mitt et puss, og jeg må hilse på dagens forsøksvise bespisning en gang til.

12 thoughts on “Blææh..!

  1. Som vokalist vet man jo ikke helt hvor man skal starte..
    Hva med Eurovision Songcontest (eller den Internasjonale «Melodi Grand Prix»-finalen, som vi nordmenn så ukorrekt kaller den)?! Her må jo all vokal gjøres live, og du verden… Men nå får jo mange av de heller dårlige vokal-prestasjonene mange stemmer, så man kan jo lure på hvor mye folk hører. Det er nok heller de få som klarer å identifisere denne auto-tune-effekten som du så bra beskriver, eller når vokalen er litt sur.
    Like fullt blir jeg grenesløst irritert når jeg hører den. Jeg merker at det engasjerer meg så kraftig at jeg har problemer med å være saklig…

    Det er kanskje et godt tegn på at jeg bør avslutte kommentaren.

  2. I ESC-finalen (tidligere kjent som «Grand Prix», uten tilknytning til Flåklypa) hadde de tydeligvis problemer med lyttekursene. Oppsiktsvekkende mange lå liiiike over akseptabel pitch – hele veien. Noen av sangerne lot seg ikke affisere, Norges utsendte var heldigvis en av dem.

    Frankrikes bidrag var jo bare feil.

    Vote for the winners!

  3. Må legge til en ting til, interessant innspill, Jan Erik.

    Det er nok ikke så mange utenfor musikkbransjen som kan identifisere Auto-Tune, nei – men det er heller ikke så mange som bevisst merker seg at noe ikke groover – eller at lyden er dårligere enn den kunne ha vært.

    «Dårlig lyd» = feedback eller lav vokal for folk flest («det var veldig dårlig lyd, det var vanskelig å høre teksten»), mens «bandet er dritbra» hvis lyden er glimrende – og når det ikke groover, bandet ikke er tight, og tempoet varierer merkbart, blir danseimpulsen mindre og mindre.

    Det må jo finnes en «lekmannsreaksjon» på at alle tuna vokalister låter likt, også? Det har tydeligvis ikke noe med folks oppfatning av låtens følelsesmessige innhold å gjøre – av de låtene jeg spiller live, er det Robbie Williams-låter folk flest synger inderligst med på.

  4. Etter å ha sett årets GP-finale vil jeg gå så langt som å si at konkurransen ikke lenger er en sang- eller låtkonkurranse, men en show-konkurranse, og der stilte Norge dårlig i år.

    Ellers må jeg si meg enig i din Auto-Tune kritikk, Lars Erik. Syns den bør brukes som en effekt (lik Chers «Do You Believe In Love») og ikke som et instrument for å dekke over vokalistens «svakheter».

  5. Alt med måte sier nå jeg. Det er nok mange av skivene til «godgutta» som det blir brukt AT på. F. eks Sigvart Dagsland. I hans tilfelle synger han inn låta til han er fornøyd, velger det beste taket og tuner kun det som er for drøyt. Reslutatet er ikke merkbart. Men i motsatt tilfelle, LAVA, hvor de har en bra vokalist,men resultatet er at han høres ut som han er trøkka gjennom Autotune boksen, da er det gått langt over streken!!!
    Jeg synesdet er helt greit å høre ting som ikke er helt klinisk rent, det gjør det bare mer levende. Akkurat det samme mener jeg om Beat Detective,men det ervel et annet innlegg!!!

  6. Ser at jeg har en litt upålitelig spacetast,men det finnes vel en plug for det også……

  7. Frode: Helt enig i at det funker hvis det blir brukt med litt smak og finesse. Men for meg kan en god låt bli helt ødelagt hvis AT-effekten tydelig «tar over» vokal-performancen (i mangel av et godt norsk uttrykk).

  8. Auto-tune er jo superdupert å bruke på koring da, særlig hvis det skal låte litt glætt. Nå har ikke jeg tatt med råd til AT enda da, men pitchverktøyet som følger med Logic kan brukes det også.

    En dårlig ting med Autotune er den $%»(«Æ#O=(«#($(%/ iLoken som trengs. Nå har jeg bitt i det sure eplet og kjøpt en fordi jeg ikke klarte å leve uten Waves plugins, men waves forlanger at man bruker en iLok kun til sine plugs, hvis jeg skal installere noe fra andre produsenter må jeg anskaffe enda en !»#$(«()#$ ilok.

    Frode: Kjøp Logic Pro, da får du SpaceDesigner på kjøpet!

  9. Henrik: Enig i det, hvis du ikke har korister som synger rent og glætt nok, da 😉

    Pass bare på å finne det riktige vokalsporet å tune, spesielt hvis det er dubba. Tuner du alle dubbingene likt, forsvinner liksom noe av effekten.

  10. […] Jeg har skrevet om autotune før på denne bloggen. Lang historie kort: jeg er ikke noe glad i det. Enda mindre etter gårsdagens fadese. En eller annen lydmann eller produsent hadde bestemt seg for å “safe” med autotune på Joel i går, og sørget med det for å radbrekke nasjonalsangen. Bra jobba! Alle små aksentueringer og infleksjoner ble nådeløst tolket som sure toner og rettet opp, noe som fikk det til å høres ut som om Billy med vilje la inn dissonanser i melodien. […]

  11. Har ett hjemmestudio, men mangler en siste ting. Det er en autotune plug in for pro tools. ikke en trial version, men hele. Har du noen peiling hvor om hvor jeg kan kjøpe det for en billig penge? eller laste det ned? Koster så ekstremt mye bare for en plug in=/

Legg igjen en kommentar til Frode Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.