Jesper fyller ett år i dag!
Teknisk sett har kalenderen tippa over til 29. juni når jeg skriver dette, men for meg er det fortsatt Jespers første bursdag. Dagen har i og for seg ikke skilt seg spesielt fra andre dager den siste tiden, bortsett fra at Ingrid og jeg hele dagen har kalt Jesper for ting som «bursdagsgutten», «ettåringen», «jubilanten» og liknende ting, og Jesper kunne ikke ha brydd seg mindre.
I fjor på denne tiden ville det ha tatt 24 timer å doble Jespers livslengde, nå er det plutselig et år som skal til. Tida går skremmende fort. Man snur seg rundt, og så er man familiefar med hus, bil og pollenallergi. Enkelte ting setter man mer pris på å vokse inn i enn andre.
Det er vel naturlig at man gjør seg noen tanker rundt det å bli far. Det er vel også naturlig at mye av det har vært tenkt før, og blir tenkt for første gang av nybakte fedre verden over med relativt små mellomrom. Allikevel tenkte jeg at jeg skulle gjengi noen få av mine farsfilosofier her.
For det første, og dette har jeg tenkt på mye de siste dagene: Som småbarnsforeldre får man utrolig mye kroppskontakt. Jeg kan ikke huske å ha hatt så mye kroppskontakt på ett år, ikke en gang det første året som gift mann. Ha ha. Men, seriøst, det blir noen kilometer langs stuegulvene, opp og ned trappa, gjennom butikken og til og fra bilen med Jesper på armen i løpet av et år – og hele tiden har jeg en av de personene jeg er aller mest glad i inntil meg. Jeg har begynt å sette stor pris på denne uventede mengden nærhet, så mye at jeg gruer meg litt til den dagen Jesper blir så stor at han kan sørge for sin egen transport hit og dit.
Jeg har blitt hekta, og jeg må bruke resten av livet mitt på avvenningsprosessen.
En annen, relatert ting jeg har tenkt en del på er hvordan Jesper opplever denne bæringen, holdingen og kosingen. Han er jo relativt liten, og jeg er relativt mye større. Det er vel egentlig bare på spedbarnsstadiet man kan ha opplevelsen av en så omfattende omfavnelse, og jeg spør meg om denne trygge følelsen er noe mange av oss ubevisst savner som voksne. Bare tenk på hvordan det ville føles å bli holdt og trøstet av en person du er glad i og trygg på, med en favn så stor at du bare kan forsvinne inn i den for en liten stund.
Jesper er der nå, men han har ingenting å sammenlikne det med, og derfor vil han mest sannsynlig ikke tenke over det før han sitter med sin egen lille baby i armene.
Det er i grunn mange ting i hodet mitt og hverdagen min nå som ikke var der for ett år siden. Jeg gikk inn i farsrollen med bind for øynene og et åpent sinn; det eneste jeg visste var at jeg ikke visste noen ting om hvordan det ville føles å være far.
Nå har jeg vært far til Jesper i ett år, og her er noen eksempler på ting jeg har i livet mitt nå som jeg ikke hadde for ett år siden:
- 10-minutters ekspedisjoner i alle husets kriker og kroker på jakt etter en sutt
- To-personers sjekkliste for pusting om natten
- 20 minutter med uforutsette forsinkelser når jeg skal ut en tur, uansett hva jeg skal og om Jesper skal være med
- Bæsjebleier
- Mat-skatt, dvs. en skattefut på en drøy halvmeter som krever 10% av all mat han ser meg spise
- Døgnrytme
- En overordnet sjef i husholdningen
- Peiling på merkevarene Avent, Nestle, Fisher-Price og Libero
- Ryddesjau i stua hver kveld
- Oppvaskmaskin
OK, det siste der er det ikke Jesper som har bragt med seg, men jeg føler at oppvaskmaskinen fortjener et punkt for det. Oppvasken var et ork da vi bare var to stykker i husholdningen, og uten mulighet for maskinhjelp i den avdelingen, tror jeg fort ting kunne ha vokst oss over hodet i løpet av rimelig kort tid.
To kjøkkenmaskiner man bør ha som småbarnsforeldre: Oppvaskmaskin og mikrobølgeovn. Mikrobølgeovn + morsmelk-erstatning = sant.
Nå er jeg nesten ferdig med småbarnspraten, jeg lover.
Til helga skal Jesper feires, i alle fall skal han feires så godt jeg klarer dagen etter Cornelis-premiere og sesongstart for min del med Soulslave. Anne-Karine har tatt med seg barna over Nordsjøen for sommeren, og vi gleder oss til å treffe dem igjen.