Wimbledon

Da jeg gikk på ungdomsskolen, og fortsatt hadde evnen til å kjede meg, hendte det jeg satt meg ned foran TV-en og så en og annen tenniskamp. I begynnelsen var det heller kjedelig, men etter hvert begynte jeg å oppdage nyansene i spillet, og det tok ikke lang tid før jeg var solgt. Det lå en tennisbane noen hundre meter unna huset vårt, og det var minst like morsomt å spille selv som å se på.

Nå for tiden er det ikke ofte jeg har mulighet til å bruke tid på å se tennis, og dessuten har vi ikke Eurosport i kabelpakka vår, så da er det begrensede mengder tennis tilgjengelig også. Men i disse dager er det Wimbledon-sendinger på NRK, så da sitter jeg og følger med. Litt. Når det ikke er VM-fotball å se, da. Og jeg ikke har noe annet å gjøre.

Det er gjerne sånn at en sport utvikler et eget begrepsapparat som bare utøvere og tilhengere forstår skikkelig, og tennis er definitivt ikke noe unntak i så måte. I tillegg til de vanlige uttrykkene for utstyr, bane og teknikk (racket, hardcourt, backhand), har tennis et overordentlig merkelig poengsystem få idretter kan måle seg med.

Hvor logisk er det for eksempel at når den ene spilleren har tatt tre poeng, og motstanderen har tatt ett, er stillingen 40-15? Og det finnes vel ikke en annen sport hvor man finner kjærligheten når man mislykkes i poengjakten (stillingen 15-0 uttales «fifteen – love»).

Visstnok har «15-30-40»-systemet utgangspunkt i klokkas kvarter, 45 har blitt til 40 fordi det var så upraktisk med den ekstra stavelsen. Og «love» har oppstått etter en god gammeldags låneordsforvirring. Franske tennisdommere likte å kalle nullen for et egg, ikke ulikt den nokså populære smultringen her til lands, og i engelske ører ble «l’oeuf» til «love».

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt at fotball er et latterlig spill («tjueto voksne mannfolk som løper rundt etter en liten ball»), og offside-regelen med alle sine unntak og forbehold lar seg som oftest ikke forklare uten en smule velvilje og interesse fra tilhøreren. Men i fotball er et mål et mål, en null en null, underlaget heter gress, og utstyret heter støvler og bein. Når ballen slås fra hjørnet av banen, heter det hjørnespark.

Sånn er det altså ikke med tennis, uten at spillet blir tatt noe mindre seriøst av den grunn.

Heia Roger Federer. Og alle de andre.

One thought on “Wimbledon

  1. Enda mer regelkaos fra Wikipedia:

    If there is no umpire to announce the score of a match, there is a specific protocol for stating the score. During a game, the server has the responsibility to announce the game score before he serves. He does this by announcing his score first. If, for example, the server loses the first three points of his service game, he will serve from the ad court. (Please note that in any given game, considering tiebreak games as well, a serving player always serves to the deuce court when the number of points played out so far in that game is an even number, and to the ad court when it’s an odd number.) The server would say, «Love, forty.» This convention is used consistently. After a set is complete, the server, before serving for the first game of the next set, announces the set scores so far completed in the match, stating his scores first. If he has won the first two sets and is beginning the third, he would say, «Two, love, new set.» If he had lost the first two sets, he would say, «Love, two, new set.» Finally, as stated above, when the match is over, the player, whether he won or lost, announces his scores first. As above, if a player says the score of his match was 6-4, 1-6, 4-6, he won the first set but lost the next two to lose the match.

Legg igjen en kommentar til Henrik Økselsen Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.