Mer emulator-moro

Og BANG! så var jeg hekta. Det har visst skjedd en del på emulator-fronten siden jeg tenkte over konseptet sist. Dagen etter jeg skrev innlegget om SNES-emulator med F-Zero fikk jeg en merkelig kløe bak øret, og den ga seg ikke før jeg hadde lastet ned en fungerende Amiga-emulator med tilhørende spill og programmer.

På bildet over kan du se beviset, en PowerBook 12 som kjører AmigaOS 1.3.

Gjensynet med WorkBench 1.3 var forvirrende, men gledelig – nå som jeg ser Amigaen i lys av et tiår med IT-utvikling blir jeg stadig mer klar over hvor avansert den var da den ble lansert i 1985. Et grafisk brukergrensesnitt i farger var neimen ikke dagligdags på den tiden.

Jeg var selvfølgelig mest opptatt av spillene på den tiden, så en liten tur innom de mange fan-sidene ga det ene nostalgikicket etter det andre. Det tok ikke mer enn 12 minutter fra første vellykkede oppstart av E-UAE til jeg hadde Kick Off 2 oppe og i gang.

Amen og halleluja.

For de uinnvidde: Kick Off 2 er muligens verdens vanskeligste, mest vanedannende og mest merkelig tilfredsstillende fotballspill. Det finnes mange fine spill til Amiga, men det er nok Kick Off 2 som ligger mitt hjerte nærmest – og nå har jeg muligheten til å spille det på PowerBooken når jeg vil*.

Følger du linken over, vil du se at det ikke bare er jeg som er Kick Off-nerd. Det finnes faktisk mennesker som møtes jevnlig til internasjonale Kick Off-turneringer, mennesker som vier det meste av fritiden sin til å vedlikeholde Wikier om emnet.

Her er vi inne på noe av det som fascinerer meg aller mest med internett. Uansett hvor smal din nisje-hobby er, finnes det mest sannsynlig drøssevis av artikler, bilder og diskusjonsfora om emnet på internett.

Det har aldri vært enklere å finne likesinnede, uansett hvor sære og smale fritidssysler du har.

Det var andre tider på begynnelsen av 90-tallet da jeg som innbitt Amiga-nerd dro på The Gathering i Skedsmohallen med en kompis fra Trøndelag jeg aldri hadde møtt. Siden internett ble allemannseie har TG vært et stort LAN-party, en kameratgjeng på 6-7000 som deler filer i et enormt lokalnettverk. Hvis man skulle få tak i de nyeste spillene i 1992, var man pent nødt til å vandre rundt i hallen med tomme disketter i lomma, på leting etter et skjermbilde med det riktige spillet på – for så å be på sine knær om en kopi, noe som tok 2-3 minutter pr. diskett med X-Copy. Hvis man var så heldig å ha to diskettstasjoner, da. Ellers tok det dobbelt så lang tid, med heftig diskettbytting underveis.

Utenom TG gikk spillene i posten. Jeg brevvekslet fast med flere Amiga-entusiaster rundt i Skandinavia, og etter hvert som spillene ble større og mer forseggjorte, ble postpakkene større og større. Go’spillet Indiana Jones and the Fate of Atlantis fylte 11 disketter.

Jeg merker at mimring om tidlige nerde-år med Commodore-maskiner kan fylle flere lange blogginnlegg senere, derfor gir jeg meg nå. Dessuten må jeg rekke litt ultra smooth-scrolling SuperFrog på Intel-macen før jeg tar kvelden.

Så lenge jeg unngår dette.

*Tatt i betraktning at jeg jobber freelance, har kone og snart to barn, huslån, og midt oppe i alt dette prøver å vedlikeholde et slags sosialt liv, virker unektelig påstanden om at jeg kan spille fotballspill når jeg vil noe overdrevet. Jeg ser den.