Jeg kjenner at det store innlegget om Nik Kershaws comeback ligger litt fram i tid, så for øyeblikket nøyer jeg meg med å si at jeg har helt spesielle minner knyttet til hele «To Be Frank», inkludert den bittersøte «All is Fair».
Forresten: En fugl har hvisket meg i øret at Hr. Kershaw er i samtaler med en norsk promoter om en akustisk soloturné her til lands. La oss håpe han får den markedsføringen og oppmerksomheten han fortjener.
Ville noen ha husket den kanadiske session-vokalisten David Roberts i dag hvis ikke halve Toto, David Foster og Jay Graydon hadde spilt på plata hans?
Neppe. Keyboardist og produsent Greg Mathieson ringte hele A-lista og sørget for at Roberts’ første og svært lenge eneste plate havnet på ønskelisten til westcoast-nerder verden over. Man må være spesielt interessert i musikkstilen bare for å vite at «All Dressed Up» eksisterer. Den var lenge nesten umulig å få tak i på CD, og statusen som uoppnåelig objekt og hellig gral bidro til klassiker-stemplet blant samlere verden over.
Når det er sagt: Selv om plata i mine ører ikke har den samme kvaliteten jevnt over som andre samtidige mesterverk, har den definitivt sine høydepunkter. Åpningslåta «All in the Name of Love» er et nydelig stykke melodisk rock som hadde fortjent en bedre skjebne enn å åpne en LP ingen kjøpte med middle-of-the-road-singler ingen radiokanaler spilte.
Refrenget og gitarsoloen (flerstemt, selvfølgelig) har «80-talls road movie» skrevet over hele seg. I det øyeblikket Judd Apatow melder at han er i pre-produksjon på en periodekomedie etter Ridgemont High-mønsteret, flytter jeg til LA med en ny livsoppgave.
Da jeg hørte i 2002 at Michael McDonald skulle lage en Motown-plate, tenke jeg umiddelbart at en oppvakt sjel på plateselskapet hadde hørt 1997-plata «Blue Obsession» og lagt to og to sammen. Det ga i alle fall mening i mitt hode: Den elegante faux-Motown-innpakningen som produsent, bassist og for anledningen duettpartner Tommy Sims hadde gitt åpningslåta «All I Need», ville gi den falmede blue eyed soul-stjernen platformen han trengte til å gjenvinne publikums gunst med et knippe tidløse Detroit-melodier.
Det kan hende det var «All I Need» som ga inspirasjon til prosjektet på et eller annet nivå, men det ble ikke som jeg hadde tenkt. Hadde det ikke vært for at Motown-platene til McDonald begge solgte til gull, hadde jeg kalt det et feilgrep å gi briten Simon Climie produsent-jobben.
Jeg hadde uansett foretrukket Sims ved roret. 20 sekunder inn i «All I Need» smeller trommis Dan Needhams retro-beat inn bak deilig tørre strykere, og jeg tar meg i å ønske meg tilbake til et tiår jeg er altfor ung for å ha opplevd.
Tommy Sims skal ha all ære for å ha bragt leken tilbake til McDonalds modne uttrykk, og denne låta er det fremste beviset.
Chaka Khan har gjort fantastisk mye bra. De La Soul også. Denne låta inneholder det beste fra begge leirer. En deilig tung hip hop-godbit.
Dette er den tredje av 14 låter på iPoden som begynner på «all».
Jeg var ikke veldig oppmerksom på popmusikk da jeg gikk på barneskolen, men fikk øynene opp for mye spennende da vi fikk MTV i heimen tidlig på 90-tallet. Singlene fra Princes «Diamonds and Pearls» gikk i tung rotasjon på kanalen, sammen med Pearl Jam, Metallica, Nirvana og Donald Fagen. Ingen pimping av biler. Ingen bortskjemte sekstenåringer. Ingen speed-dating.
Det er selvfølgelig lett å se på fortiden med nostalgi-briller og elegant hoppe over 2 Unlimited, Snap, Culture Beat og Snow (Infooooooooormah!), men jeg tilskriver uansett MTV æren for store deler av min musikalske utdannelse.
Jeg har vært Sting-fan siden jeg hørte «If I Ever Lose My Faith in You» på MTV som førstesingel fra «Ten Summoner’s Tales». Den plata står fortsatt svært høyt oppe på lista mi, og det er med en viss bekymring jeg konstaterer at oppfølgeren «Mercury Falling» ikke henger like høyt for meg som for mange andre Sting-fans.
Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva som plager meg. Kanske er det det mer trauste, jordnære soundet. Det er mindre pop-gloss i produksjonen. Mer svette og tårer, mindre dansefot og romantikk. Mer gravitas, mindre feelgood. Kanskje er det at låtene virker mindre umiddelbart fengende. Kanskje er det de kjedelige blåsearrangementene. Kanskje er det at tempoene jevnt over føles to beats for lave. Misforstå meg ikke, jeg liker plata, men for meg er det «Ten Summoner’s Tales» som er spydspissen i Sting-katalogen.
«All Four Seasons» utgjør sammen med «The Hounds of Winter» og «Twenty Five to Midnight» høydepunktene på plata. Førstnevnte er en koselig liten vise med retro-soul-estetikk og en fantastisk bridge. Enhver låt som inneholder tekstlinjer som «she got me guessing like a gameshow fool» fortjener umiddelbar kultstatus i boka mi.
Livet som musiker har oppturer og nedturer. Akkurat nå ca. en gang i sekundet. Det kan ha noe med å gjøre at jeg skriver dette på ferja fra Horten til Moss, og at vinden er noe frisk i kastene.
I går var jeg i Moss og spilte kirkekonsert, og i dag var det vikarjobb på russerevy i Larvik. I morgen blir det bassinnspilling for Taylor Mesple hjemme i studio, og onsdag er det tredje episode av Torsdag Kveld fra Nydalen.
Sånn går no dagan.
Dachshunden er A-menneskets beste venn.
Historien om Kevin Gilbert er like fascinerende som den er tragisk. «All Fall Down» er nest siste kutt på solodebuten «Thud», som skulle vise seg å bli Gilberts eneste plate i eget navn – i live.
Gilbert spilte i oppveksten i prog-pop-bandet NRG, og deres eneste utgivelse «No Reason Given» viser en uvanlig musikalsk moden 18-åring med full kontroll over låtskriving, arrangering, keyboard og vokal. Han ble tatt inn i Hollywood-varmen av Madonnas produsent Patrick Leonard, etter at sistnevnte lot seg imponere av Gilberts nye band Giraffe i en talentkonkurranse.
Han var 22 år da han begynte i lære hos Leonard, og i løpet av kort tid hadde han havnet i coveret på både Madonna- og Michael Jackson-produksjoner som lydtekniker. Leonard og Gilbert begynte å skrive låter sammen, og ga ut en plate i 1990 under navnet Toy Matinee, forløperen til Richard Pages samarbeid med Leonard, 3rd Matinee.
Toy Matinee slet tungt med et uinteressert plateselskap, men Gilbert sørget for å sette sammen et liveband og promotere platen selv i påvente av støtte fra høyere hold. Bandet, med blandt andre Sheryl Crow på keyboards og koring, oppnådde en viss popularitet, og det ble sluppet to singler som så vidt tittet innom Billboard-listene.
Gilbert fant tonen også personlig med Sheryl Crow, og det ferske paret jobbet sammen med materiale til hennes første plate «Tuesday Night Music Club» i en større gjeng med låtskrivere og musikere som møttes hver tirsdag for å skrive låter og spille sammen. Ser man det.
Musikklubben står med felles låtskriverkreditt på låter som «Leaving Las Vegas», «Strong Enough» og «All I Wanna Do», og Gilbert er kreditert som trommeslager på plata. Til tross for dette surnet forholdet mellom Gilbert og Crow, og Gilbert har fortalt at han ble skuffet over hvor mye av æren for suksessen Sheryl Crow tok selv.
Tonen på Gilberts egen solodebut er overraskende truende og dyster. Soundet i seg selv er nokså pent og ufarlig, men det ligger en litt ekkel understrøm av melankoli med islett av desperasjon gjennom nesten hele låtmaterialet. Tekstene er i etterpåklokskapens lys farlig kyniske, og Gilberts lakoniske vokaluttrykk sørger for å forsterke inntrykket.
Kevin Gilbert døde i 1996 av autoerotisk kvelning. Slå det opp, jeg har ikke tenkt å forklare det. Han var i gang med en oppfølger til «Thud», en tyngre konseptplate i prog-landskapet. Etter Gilberts død tok Spock’s Beard-trommis Nick D’Virgilio over råopptakene og fullførte platen i Gilberts ånd, resultatet «The Shaming of the True» kom ut i 1999. Plata forteller historien om et talentfullt gudsord fra landet som kommer til Hollywood, blir «oppdaget» og presset gjennom stjernefabrikkens kjøttkvern, og bruker resten av livet på å finne seg selv igjen.
Plata er selvfølgelig fantastisk.
Ryktet sier at Gilberts manager ringte på døra for å fortelle om at Genesis’ management hadde gitt grønt lys til audition (Phil Collins hadde akkurat sluttet i bandet, og de var på jakt etter ny vokalist) da han oppdaget at noe var som det ikke skulle være, brøt seg inn og fant sangeren død.
«All Fall Down» er representativ for «Thud» forøvrig, en rapport fra armageddon fortalt med en urovekkende, kjølig selvfølgelighet.
Ole Børud. Ja, det hender jeg hører på låter jeg er med på selv. Det må da være lov å være fan, selv om man spiller i bandet?
All Because of You var en av de første låtene fra plata vi tok inn i live-repertoaret, minst ett år før skiva kom. Jeg mener å huske at vi øvde den inn under lydsjekken før en konsert på Jørpeland, og ettersom jeg husker, var det ganske fort gjort. Ole hadde skrevet en låt som vi andre i bandet umiddelbart kunne relatere til og legge vår egen vri på i løpet av få gjennomspillinger.
For spesielt interesserte: Vi gjorde bassinnspillingen i Rubens gamle studio, Lydbadet i Oslo. Jeg brukte ’65 Precision-bassen min, og fikk beskjed om å spille så hardt jeg kunne. Lyden er en blend av Avalon U5 og Ampeg-forsterker i båndmikrofon, pluss muligens en plugin eller to.
Det ble en ordentlig gladlåt som passer godt med det strålende vårværet utenfor stuevinduet mitt akkurat nå.
Etter at jeg begynte å skrive den alfabetiske gjennomgangen av låter på iPoden, har jeg gått og tenkt på at jeg burde ha gått gjennom alle låtene og luke ut mindre viktig musikk. Det er vanskelig. Jeg går gjennom låt for låt og blir rørt av minst halvparten.
Jeg har 109 James Taylor-låter på iPoden, og synes jeg trenger alle sammen. Steely Dan er et annet problemområde. Og Toto.
Men jeg har så mange favoritter i iTunes som det ikke var plass til ved forrige gjennomgang, så noe må vike. Kjære vene.