Alfabetisk: Oppsamlingsheat

Som sagt sprengte jeg hele det opprinnelige skjemaet for Alfabetisk-serien ved å kjøpe ny telefon og legge inn dobbelt så mye musikk for den. I og med at jeg ikke har kommet lenger enn litt under midtveis i bokstaven a, kan det hele repareres ved et oppsamlingsheat. Følgende låter har trengt seg inn i spillelista og ville ha vært omtalt dersom serien begynte nå:

About Face (Grizzly Bear)
Abracadabra (Judee Sill)
Acrobat (U2)
Across the Sky (Pat Metheny Group)
Add Up the Wonders (Michael Omartian)
Addicted (Marit Larsen)
After the Goldrush (Neil Young)
After the Ordeal (Genesis)
After You’ve Gone (Toto)
Ain’t No Mountain High Enough (Marvin Gaye & Tammi Terrell)
Ain’t No Sunshine (Bill Withers)
Ain’t Nobody (Rufus & Chaka Khan)
Ain’t Nothing Like the Real Thing (Marvin Gaye & Tammi Terrell)
Ain’t Talkin’ ’bout Love (Van Halen)
Ain’t That Peculiar (Rufus & Chaka Khan)
Ain’t Too Proud to Beg (The Temptations)
Airbag (Radiohead)
Airstream (Pat Metheny Group)
Aldrig, Aldrig, Aldrig (Lisa Nilsson)
Alison (Elvis Costello)
Alive (Pearl Jam)
All Along the Watchtower (Jimi Hendrix)
All Blues (Miles Davis)
All Day Sucker (Stevie Wonder)
All I Know (Jimmy Webb)
All I Need (Radiohead)
All I Really Want (Alanis Morissette)
All I Wanna Do (D’Sound)
All In Love Is Fair (Stevie Wonder)
All Is Quiet (Yellowjackets)

Jeg er så innmari takknemlig for de ekstra gigabytene til musikklagring. Et par klassikere der, altså.

Alfabetisk 24: All Or Nothing At All

Denne stammer fra en Sinatra-samleskive jeg kjøpte meg våren 2001 under oppkjøring til sommerens Sinatra-show med Alexander Hermansen og venner i bankettsalen på City i Fredrikstad.

Min gode venn og kollega Alexander var distriktets største Sinatra-evangelist da vi gikk i samme musikklasse på Greåker Videregående. Det eneste jeg husker fra den første gangen jeg besøkte rommet hans i kjelleren til foreldrenes enebolig på Alshus er en imponerende hi-fi med Sinatra at the Sands for fulle mugger. Og en kanne med iste, av en eller annen grunn.

Kort tid senere, i begynnelsen av desember 1995, skulket vi undervisningen en formiddag for en Solo-skål i kantina i anledning Sinatras 80-årsdag. Jeg har en følelse av at jeg skålte for fenomenet og ikke sangeren den gangen, men våren 2001 var jeg for lengst opplyst. Til dags dato: Må jeg velge mellom Sinatra og Elvis, er valget Ol’ Blue Eyes hver gang.

Med den historien føltes det fullstendig organisk og naturlig at Alexander og jeg skulle hylle Frankie Boy hele sommeren. Vi planla i alle fall for hele sommeren, helt til anmeldelsen i Fredriksstad Blad smalt ned i postkassa morgenen etter en tilsynelatende vellykket premiere. Terningkastet ble oppjustert til 3 på nettutgaven i ettertid, det sto en knallhard toer på trykk i avisa.

Dette var før City Scenes tid, og både produsenter og ensemble innså relativt raskt at en bankettsal med 30 publikummere kveld etter kveld ikke er noe blivende sted. Det hjalp ikke at de få som var der virket fornøyde, City stengte raskt dørene, og kort fartstid i bransjen kombinert med manglende kontraktkunnskaper førte til at den budsjetterte bryllupsreisen ble utsatt på ubestemt tid.

Vann under broa, som de sier. Jeg elsker fortsatt Sinatra. «The Reprise Years,» som «All Or Nothing At All» er hentet fra, kan anbefales som en meget god introduksjon til Frank Sinatra og crooner-kategorien forøvrig.

Alfabetisk 23: All Night Long (All Night)

Her kan jeg egentlig bare referere til et tidligere blogginnlegg om hvordan Lionel Richies fremføring av denne låta under avslutningsseremonien for Los Angeles-OL i 1984 etter planen skal åpne og avslutte den planlagte boka mi om studio-boomen i LA.

Jeg må også legge til at jeg gjenoppdaget denne låta for 4-5 år siden da jeg plutselig hørte den på radioen en glovarm sommerdag og plutselig innså hvor avsindig hipt det var å være i Los Angeles den sommeren. Panne- og håndleddbånd, rulleskøyter, høyt hår, OL-t-skjorte og afrikansk-inspirert Lionel Richie på radioen.

Noen ganger gjør musikk meg desperat nostalgisk for tidsperioder og steder jeg aldri har vært.

Alfabetisk 22: All My Loving

Jeg har gjort en tabbe. Jeg har kjøpt meg ny telefon med dobbelt så mye lagringsplass, og har med det ødelagt kontinuiteten i Alfabetisk-serien. Litt mer albuerom til musikken jeg ikke kjenner så godt eller ikke hører på hver dag føles forfriskende, men alle bokstaver som korresponderer med notenavn, starter nå med fuger og preludium, siden hele Till Fellners innspilling av Bachs Wohltemperierte Klavier har fått sin velfortjente plass i biblioteket.

La meg bare si at Bach var et unikt begavet geni i musikkhistorien, og at jeg gjenoppdaget hans briljante komposisjoner gjennom Douglas Adams’ «Dirk Gently’s Holistic Detective Agency». Sånn, da trenger jeg ikke omtale hvert enkelt pianostykke.

Beatles, derimot. Jeg har lenge hatt oppfatningen at Beatles definerte reglene for rockeband på samme måte som Bachs komposisjonsteknikk blir holdt for kanon i arrangeringsundervisningen. Når jeg setter seg ned med Beatles’ samlede diskografi, kan jeg ikke annet enn å bli slått i bakken av hvor mange klassiske pop- og rockelåter de produserte, og hvor mange musikalske uttrykk de rakk innom, for ikke å si la grunnlaget for – og alt på under ti år!

«All My Loving» er hentet fra «With the Beatles» fra høsten 1963. Det er nesten umulig for meg å høre Beatles-låter med friske ører. Jeg har vært så glad i musikken så lenge at den umiddelbare følelsen som melder seg er gjensynsglede – som når man treffer en nær venn igjen for første gang på mange år.

Sommeren 2004 var jeg vitne til at en hel generasjon med Beatles-fans fikk skutt konsentrert gjensynsglede rett i åra, da Paul McCartney spilte «All My Loving» som den første klassiske Beatles-låten i settlisten for hans konsert på Valle Hovin. Jeg sto midt i folkemengden og opplevde kollektiv regresjon til tenårene. 40 år med levd liv, gjeld og ni-til-fire-jobb rant av i løpet av de første taktene av verset, og da refrenget gjallet i Oslonatten, var vi alle bekymringsløst dansende ungdommer i en svett klubb i Liverpool tidlig på 60-tallet.

Tidløs musikk kan ha den effekten. Jeg holder en knapp på Bach og Beatles.

Alfabetisk 21: All My Life

I mine ører er dette høydepunktet i Foo Fighters-katalogen.

Jeg blir ikke enig med meg selv om jeg synes «All My Life» er den beste låta på plata, men intrykket jeg satt igjen med etter å ha hørt låta første gang er noe jeg alltid kommer til å huske. Det er knusk tørt, brutalt, hardt og tøft – samtidig som Grohls harmoniske talent titter fram akkurat nok i koringene til at det ikke blir for kompromissløst.

Første gangen jeg hørte låta, krysset jeg fingrene for at resten av «One By One» skulle være på samme nivå, og hver gang jeg har hørt den siden, har jeg smilt i skjegget og nikket til meg selv: Jo, det er den faktisk.

Altfor ofte fører gode førsteinntrykk til større eller mindre grader av skuffelse, men «All My Life» og «One By One» smeller til og varer hele veien til Dakar.

Alfabetisk 17: All I Need

Da jeg hørte i 2002 at Michael McDonald skulle lage en Motown-plate, tenke jeg umiddelbart at en oppvakt sjel på plateselskapet hadde hørt 1997-plata «Blue Obsession» og lagt to og to sammen. Det ga i alle fall mening i mitt hode: Den elegante faux-Motown-innpakningen som produsent, bassist og for anledningen duettpartner Tommy Sims hadde gitt åpningslåta «All I Need», ville gi den falmede blue eyed soul-stjernen platformen han trengte til å gjenvinne publikums gunst med et knippe tidløse Detroit-melodier.

Det kan hende det var «All I Need» som ga inspirasjon til prosjektet på et eller annet nivå, men det ble ikke som jeg hadde tenkt. Hadde det ikke vært for at Motown-platene til McDonald begge solgte til gull, hadde jeg kalt det et feilgrep å gi briten Simon Climie produsent-jobben.

Jeg hadde uansett foretrukket Sims ved roret. 20 sekunder inn i «All I Need» smeller trommis Dan Needhams retro-beat inn bak deilig tørre strykere, og jeg tar meg i å ønske meg tilbake til et tiår jeg er altfor ung for å ha opplevd.

Tommy Sims skal ha all ære for å ha bragt leken tilbake til McDonalds modne uttrykk, og denne låta er det fremste beviset.

Alfabetisk 15: All Four Seasons

Dette er den tredje av 14 låter på iPoden som begynner på «all».

Jeg var ikke veldig oppmerksom på popmusikk da jeg gikk på barneskolen, men fikk øynene opp for mye spennende da vi fikk MTV i heimen tidlig på 90-tallet. Singlene fra Princes «Diamonds and Pearls» gikk i tung rotasjon på kanalen, sammen med Pearl Jam, Metallica, Nirvana og Donald Fagen. Ingen pimping av biler. Ingen bortskjemte sekstenåringer. Ingen speed-dating.

Det er selvfølgelig lett å se på fortiden med nostalgi-briller og elegant hoppe over 2 Unlimited, Snap, Culture Beat og Snow (Infooooooooormah!), men jeg tilskriver uansett MTV æren for store deler av min musikalske utdannelse.

Jeg har vært Sting-fan siden jeg hørte «If I Ever Lose My Faith in You» på MTV som førstesingel fra «Ten Summoner’s Tales». Den plata står fortsatt svært høyt oppe på lista mi, og det er med en viss bekymring jeg konstaterer at oppfølgeren «Mercury Falling» ikke henger like høyt for meg som for mange andre Sting-fans.

Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva som plager meg. Kanske er det det mer trauste, jordnære soundet. Det er mindre pop-gloss i produksjonen. Mer svette og tårer, mindre dansefot og romantikk. Mer gravitas, mindre feelgood. Kanskje er det at låtene virker mindre umiddelbart fengende. Kanskje er det de kjedelige blåsearrangementene. Kanskje er det at tempoene jevnt over føles to beats for lave. Misforstå meg ikke, jeg liker plata, men for meg er det «Ten Summoner’s Tales» som er spydspissen i Sting-katalogen.

«All Four Seasons» utgjør sammen med «The Hounds of Winter» og «Twenty Five to Midnight» høydepunktene på plata. Førstnevnte er en koselig liten vise med retro-soul-estetikk og en fantastisk bridge. Enhver låt som inneholder tekstlinjer som «she got me guessing like a gameshow fool» fortjener umiddelbar kultstatus i boka mi.

Alfabetisk 12: Aja

Dette må være en av låtene jeg har hørt flest ganger så langt i livet. Steve Gadds frenetiske grooving i faden gir meg rykninger i øyekroken hver gang.

Hva kan man si om Aja som ikke allerede er sagt? For en dybde i komposisjonen. For et arrangement. For et overskudd fra samtlige instrumentalister – det låter så deilig spontant av solistene. Kan dette være en av de få Steely Dan-låtene som ikke er spilt til døde og bragt tilbake til livet etter tre strake dager med fullt band i studio? Hva tenkte Becker og Fagen da de skrev denne låta? Hvordan klarte de å høre for seg låta over et enkelt piano?

Og hvordan i all verden kan dette være musikkpolitisk korrekt? Steely Dan er det flinkeste bandet som kred-politiet klarer å spise.

En sann historie fra virkeligheten: Før i tiden het jeg alltid «Biggus» på IRC, forum og andre anonyme arenaer på nettet. For dere som er født på 90-tallet: Før 1997 var det faktisk mulig å registrere et brukernavn uten å måtte legge til fødsels- og personnummer for å gjøre det unikt.

Jeg ønsket meg noe fra Monty Python-universet, og Biggus Dickus var det første navnet som dukket opp. Døm selv.

Nå for tiden heter jeg «Angularbanjo» der det passer seg å være anonym. Navnet er hentet fra denne verselinjen i Aja:

Chinese music always sets me free / Angular banjos sound good to me

Jeg fniser alltid litt av den.

Alfabetisk 11: Ain’t No Song

Jeg har fryktelig mange James Taylor-låter på iPoden, og den alfabetisk første er hentet fra en av mine favorittplater.

«Walking Man» skiller seg markant fra Taylors tidligere skiver ved at låtene for første gang er konvensjonelt arrangert, og ikke bare fremdyrket via osmose i et californisk hippie-fellesskap. Rick Marottas sløye faux-reggae på refrenget, Michael Breckers improviserte saxlinjer og den smakfulle hornorkester-bridgen levner ingen tvil: Denne plata er et New York-produkt.

Eller snarere et produkt av sammenkoblingen mellom vestkystens solskinn, kjærlighet og fred, og østkystens kjølige presisjon og kompetanse. Steely Dan gjorde nettopp denne kombinasjonen til et varemerke utover 70-tallet, mens Taylor befestet seg på vestkysten i Warner Brothers’ stemple inn-stemple ut-studio.

«Ain’t No Song» er en deilig liten smaksprøve av New York ca. Taxi Driver, en låt man garantert kunne benytte med stort hell når man hadde fått med seg dame hjem fra byen en fredagskveld. Like deler følsomhet og hipness.