Fake

Det har kommet meg for øre at Caterina Fake, medlem av teamet som skapte Flickr, får problemer hver gang hun skal bestille flybilletter, registrere seg på nettsamfunn, eller handle på nettet:

«Please enter a valid last name.»

Alfabetisk 21: All My Life

I mine ører er dette høydepunktet i Foo Fighters-katalogen.

Jeg blir ikke enig med meg selv om jeg synes «All My Life» er den beste låta på plata, men intrykket jeg satt igjen med etter å ha hørt låta første gang er noe jeg alltid kommer til å huske. Det er knusk tørt, brutalt, hardt og tøft – samtidig som Grohls harmoniske talent titter fram akkurat nok i koringene til at det ikke blir for kompromissløst.

Første gangen jeg hørte låta, krysset jeg fingrene for at resten av «One By One» skulle være på samme nivå, og hver gang jeg har hørt den siden, har jeg smilt i skjegget og nikket til meg selv: Jo, det er den faktisk.

Altfor ofte fører gode førsteinntrykk til større eller mindre grader av skuffelse, men «All My Life» og «One By One» smeller til og varer hele veien til Dakar.

Alfabetisk 20: All I Want

Jeg hadde hørt om Joni Mitchell i årevis før jeg kjøpte «Blue», og jeg måtte høre på plata i årevis før genialiteten åpenbarte seg for meg. Jeg vet ikke om det var dissonansen mellom mine skyhøye forventninger og det ujålete og nedstrippede lydbildet som møtte meg første gang jeg satte plata i spilleren, men i dag er det helt latterlig å tenke på hvor skeptisk jeg var.

«All I Want» slår an tonen perfekt. Florlett og luftig, men likevel kreativ og avansert. Joni er mykt feminin og presist autoritær på samme tid, en kombinasjon hun er nokså alene om blant sine brødre og søstre fra Laurel Canyon.

Jeg er så glad i dette bildet av Joni, David Crosby og Eric Clapton. Crosby forteller i sin fortreffelige selvbiografi at Clapton var like hypnotisert av Jonis gitarteknikk som han ser ut. I følge samme bok var Crosby også full av ulovlige substanser på den tiden, så hva vet jeg.

Uansett, et magisk øyeblikk i musikkhistorien:

Joni, David og Eric

Språkforvirring

Signe og jeg er tidlig oppe og sitter og ser på Disney Channel i påvente av at NRK Super skal starte dagens sending.

Akkurat nå ser vi en episode av Handy Manny som heter «Cinco de Mayo». Vi lærer om Mexicos nasjonaldag i kjent amerikansk edutainment-stil, og plutselig klarer jeg å sette fingeren på hva som ikke er helt som det skal være:

Handy Manny og liknende amerikanske barne-TV-programmer, for eksempel Dora the Explorer, har som agenda å gjøre barn tospråklige fra tidlig alder. I USA betyr det engelsk og spansk, mens i Norge betyr det norsk og engelsk. Dette har oversetterne løst ved å sette inn engelske fraser der det er spansk i originalen.

Derfor blir «these empanadas are muy delicioso!» til «disse empanadaene er very delicious

Hele episoden er fylt av informasjon om Cinco de Mayo, en feiring som blir mer og mer utbredt i USA, og alle setninger om meksikansk kultur fortelles på engelsk.

Noen år fram i tid, foredrag på barneskolen: «Vi bor i Norge. Norge ligger i Skandinavia. Nabolandet vårt er Mexico. Der snakker de engelsk.»

Og jeg som syntes barne-TV var absurd nok fra før.