Alfabetisk: Oppsamlingsheat

Lars-ErikLeave a comment

Som sagt sprengte jeg hele det opprinnelige skjemaet for Alfabetisk-serien ved å kjøpe ny telefon og legge inn dobbelt så mye musikk for den. I og med at jeg ikke har kommet lenger enn litt under midtveis i bokstaven a, kan det hele repareres ved et oppsamlingsheat. Følgende låter har trengt seg inn i spillelista og ville ha vært omtalt dersom serien begynte nå:

About Face (Grizzly Bear)
Abracadabra (Judee Sill)
Acrobat (U2)
Across the Sky (Pat Metheny Group)
Add Up the Wonders (Michael Omartian)
Addicted (Marit Larsen)
After the Goldrush (Neil Young)
After the Ordeal (Genesis)
After You’ve Gone (Toto)
Ain’t No Mountain High Enough (Marvin Gaye & Tammi Terrell)
Ain’t No Sunshine (Bill Withers)
Ain’t Nobody (Rufus & Chaka Khan)
Ain’t Nothing Like the Real Thing (Marvin Gaye & Tammi Terrell)
Ain’t Talkin’ ’bout Love (Van Halen)
Ain’t That Peculiar (Rufus & Chaka Khan)
Ain’t Too Proud to Beg (The Temptations)
Airbag (Radiohead)
Airstream (Pat Metheny Group)
Aldrig, Aldrig, Aldrig (Lisa Nilsson)
Alison (Elvis Costello)
Alive (Pearl Jam)
All Along the Watchtower (Jimi Hendrix)
All Blues (Miles Davis)
All Day Sucker (Stevie Wonder)
All I Know (Jimmy Webb)
All I Need (Radiohead)
All I Really Want (Alanis Morissette)
All I Wanna Do (D’Sound)
All In Love Is Fair (Stevie Wonder)
All Is Quiet (Yellowjackets)

Jeg er så innmari takknemlig for de ekstra gigabytene til musikklagring. Et par klassikere der, altså.

Alfabetisk 24: All Or Nothing At All

Lars-Erik1 Comment

Denne stammer fra en Sinatra-samleskive jeg kjøpte meg våren 2001 under oppkjøring til sommerens Sinatra-show med Alexander Hermansen og venner i bankettsalen på City i Fredrikstad.

Min gode venn og kollega Alexander var distriktets største Sinatra-evangelist da vi gikk i samme musikklasse på Greåker Videregående. Det eneste jeg husker fra den første gangen jeg besøkte rommet hans i kjelleren til foreldrenes enebolig på Alshus er en imponerende hi-fi med Sinatra at the Sands for fulle mugger. Og en kanne med iste, av en eller annen grunn.

Kort tid senere, i begynnelsen av desember 1995, skulket vi undervisningen en formiddag for en Solo-skål i kantina i anledning Sinatras 80-årsdag. Jeg har en følelse av at jeg skålte for fenomenet og ikke sangeren den gangen, men våren 2001 var jeg for lengst opplyst. Til dags dato: Må jeg velge mellom Sinatra og Elvis, er valget Ol’ Blue Eyes hver gang.

Med den historien føltes det fullstendig organisk og naturlig at Alexander og jeg skulle hylle Frankie Boy hele sommeren. Vi planla i alle fall for hele sommeren, helt til anmeldelsen i Fredriksstad Blad smalt ned i postkassa morgenen etter en tilsynelatende vellykket premiere. Terningkastet ble oppjustert til 3 på nettutgaven i ettertid, det sto en knallhard toer på trykk i avisa.

Dette var før City Scenes tid, og både produsenter og ensemble innså relativt raskt at en bankettsal med 30 publikummere kveld etter kveld ikke er noe blivende sted. Det hjalp ikke at de få som var der virket fornøyde, City stengte raskt dørene, og kort fartstid i bransjen kombinert med manglende kontraktkunnskaper førte til at den budsjetterte bryllupsreisen ble utsatt på ubestemt tid.

Vann under broa, som de sier. Jeg elsker fortsatt Sinatra. “The Reprise Years,” som “All Or Nothing At All” er hentet fra, kan anbefales som en meget god introduksjon til Frank Sinatra og crooner-kategorien forøvrig.

Alfabetisk 23: All Night Long (All Night)

Lars-ErikLeave a comment

Her kan jeg egentlig bare referere til et tidligere blogginnlegg om hvordan Lionel Richies fremføring av denne låta under avslutningsseremonien for Los Angeles-OL i 1984 etter planen skal åpne og avslutte den planlagte boka mi om studio-boomen i LA.

Jeg må også legge til at jeg gjenoppdaget denne låta for 4-5 år siden da jeg plutselig hørte den på radioen en glovarm sommerdag og plutselig innså hvor avsindig hipt det var å være i Los Angeles den sommeren. Panne- og håndleddbånd, rulleskøyter, høyt hår, OL-t-skjorte og afrikansk-inspirert Lionel Richie på radioen.

Noen ganger gjør musikk meg desperat nostalgisk for tidsperioder og steder jeg aldri har vært.

Taylor Mesple: All the While

Lars-ErikLeave a comment

Tidligere i år var jeg så heldig å få være med på innspillingen av Taylor Mesples nye plate. Taylor er en amerikansk musiker og artist som jeg allerede hadde tre CD-er av i hylla før vi traff hverandre på en Ole Børud-gruppe på Facebook.

Jeg satt hjemme på gutterommet og spilte inn min egen bass, og sendte det ferdige opptaket til Taylor i Colorado. Verden er ikke så stor, plutselig står en kæll fra Fredrikstad i coveret på en CD sammen med helter som Mel Brown og Abe Laboriel jr. Nå har skiva kommet ut, og den kan kjøpes her.

Den franske westcoast-bloggen westcoastmusic publiserte i går en historie Taylor skrev om hvordan plata ble til, morsom lesning for en studiomusiker med hjemmekontor.

Litt om “Slow Motion”, låten jeg spiller på:

This is one of the oldest songs on the record, frequently performed by my band The Taylor Mesple Group back in the mid 90’s. It has undergone so many versions and variations, one of those songs where I was never settled on what the rhythm section should be doing. It was always in transition to becoming something else, not locked in, a truly elusive song. Drummer Christian Teele did wonders firming up the vision and laying the new foundation. The last missing link turned out to be bassist Lars-Erik Dahle from Ole Borud’s band, in Norway. We met by chance on Facebook, and his playing brought the song together for the first time. We listened to some Mark King references to get our heads pointed in the right direction, and the first track he sent me was perfect.

Det stemmer at Taylor sendte meg et youtube-klipp med Level 42 som referanse på bassinga, noe jeg klødde meg i hodet over i et par uker før jeg fant ut av det. Kompet jeg fikk å spille på var ganske avbalansert lett jazza pop, og jeg kunne ikke fatte hvordan jeg skulle få Mark King-linjer til å passe med resten – muligens det samme problemet Taylor selv beskriver. Jeg bestemte meg for at jeg skulle få det til, og sendte omsider over et utkast som var det beste jeg klarte innenfor rammene.

Til begges store lettelse likte han det han hørte. Enten det, eller så hadde han ikke mer penger igjen.

Alfabetisk 22: All My Loving

Lars-ErikLeave a comment

Jeg har gjort en tabbe. Jeg har kjøpt meg ny telefon med dobbelt så mye lagringsplass, og har med det ødelagt kontinuiteten i Alfabetisk-serien. Litt mer albuerom til musikken jeg ikke kjenner så godt eller ikke hører på hver dag føles forfriskende, men alle bokstaver som korresponderer med notenavn, starter nå med fuger og preludium, siden hele Till Fellners innspilling av Bachs Wohltemperierte Klavier har fått sin velfortjente plass i biblioteket.

La meg bare si at Bach var et unikt begavet geni i musikkhistorien, og at jeg gjenoppdaget hans briljante komposisjoner gjennom Douglas Adams’ “Dirk Gently’s Holistic Detective Agency”. Sånn, da trenger jeg ikke omtale hvert enkelt pianostykke.

Beatles, derimot. Jeg har lenge hatt oppfatningen at Beatles definerte reglene for rockeband på samme måte som Bachs komposisjonsteknikk blir holdt for kanon i arrangeringsundervisningen. Når jeg setter seg ned med Beatles’ samlede diskografi, kan jeg ikke annet enn å bli slått i bakken av hvor mange klassiske pop- og rockelåter de produserte, og hvor mange musikalske uttrykk de rakk innom, for ikke å si la grunnlaget for – og alt på under ti år!

“All My Loving” er hentet fra “With the Beatles” fra høsten 1963. Det er nesten umulig for meg å høre Beatles-låter med friske ører. Jeg har vært så glad i musikken så lenge at den umiddelbare følelsen som melder seg er gjensynsglede – som når man treffer en nær venn igjen for første gang på mange år.

Sommeren 2004 var jeg vitne til at en hel generasjon med Beatles-fans fikk skutt konsentrert gjensynsglede rett i åra, da Paul McCartney spilte “All My Loving” som den første klassiske Beatles-låten i settlisten for hans konsert på Valle Hovin. Jeg sto midt i folkemengden og opplevde kollektiv regresjon til tenårene. 40 år med levd liv, gjeld og ni-til-fire-jobb rant av i løpet av de første taktene av verset, og da refrenget gjallet i Oslonatten, var vi alle bekymringsløst dansende ungdommer i en svett klubb i Liverpool tidlig på 60-tallet.

Tidløs musikk kan ha den effekten. Jeg holder en knapp på Bach og Beatles.

Fake

Lars-Erik2 Comments

Det har kommet meg for øre at Caterina Fake, medlem av teamet som skapte Flickr, får problemer hver gang hun skal bestille flybilletter, registrere seg på nettsamfunn, eller handle på nettet:

“Please enter a valid last name.”