BANG!

Denne onomatopoetiske overskriften henspiller på lyden Jesper er aller mest glad i om dagen. Han kommuniserer stadig bedre, utvikler kroppsspråket og utvider lydvokabularet fra dag til dag. Det er ikke lenge siden alt var «BA!», nå kan det være «BØ!», «BO!» og «BANG!». Betydningen av de to førstnevnte avhenger av sammenheng, blikk, peking (nei, hverken byen eller anda, men pekefingergesten) og tonefall. BANG! er alltid BANG!, når noe faller i gulvet, lager en brå lyd, eller kommer brått på.

Det er når barna begynner å snakke man ser hvilke ord man selv bruker litt for mye (fiskepinner, anyone?). Jeg mistenker forøvrig at Jesper har den samme innstillingen til det å snakke som han hadde til å gå. Han reiste seg ikke opp og gikk før han skjønte at det lønte seg. Krabbinga fungerte jo fint!

Jesper gjorde homo erectus av seg i løpet av en kort uke. Den ene dagen måtte Mamma og Pappa holde i hånda, neste dag gikk det fint så lenge han holdt en leke i hver hånd. Dagen etter kom han leende inn i stua med armen godt planta tvers over hodet, yr av glede over å ha sett lyset: Det går an å holde balansen ved å holde seg fast i seg selv!

Neste dag gikk han, og vi har ikke hatt et sekund fri siden.

Som sagt har jeg en følelse av at snakkeprosjektet har samme skjema. Foreløpig gjør han seg forstått med det språket han har, men jeg har følelsen av at han plutselig kommer til å se poenget med en felles platform, og bare kaster seg ut i frittstående snakking uten hendene på styret.

Tilbake til overskriften: Tilfeldigvis er BANG! også en nokså treffende beskrivelse av den lyden tærne mine lager mot harde ting i huset. Jeg er notorisk klønete med føttene på hjemmefronten, spesielt lilletærne får gjennomgå. Jeg kan ikke huske sist jeg ikke hadde en blåsvart negl på minst én lilletå.

Det er som regel høyre lilletå det går verst utover. Den verste trøkken jeg har gitt den, kom en ettermiddag i Hekkveien 7. Hjemme alene, stressa på vei inn fra kjøkkenet til stua, det skostativet skal da virkelig ikke stå der?

Vondt.

Jeg tror jeg brakk den tåa, men jeg gjorde aldri noe med det. Såpass får man tåle, man er da mann.

Man skulle tro at det var lettere å unngå sånt i et hus på 160 kvadratmeter enn i en leilighet på 36, men neida. Jeg tror det har noe med fokus å gjøre; jeg går utrolig mye rundt i huset, og oftest er selve gåingen sekundær aktivitet. Det er tross alt fingrene, ikke tærne jeg lever av.

One thought on “BANG!

  1. Hehe, bombe å se Lars tusle hvileløst rundt enten stuebordet eller noe annet mens han prater i mobilen…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.